«Faldbakken var blant de første til virkelig å sette søkelys på hva det innebærer å være en moderne mann», heter det i Bragejuryens begrunnelse for hvorfor Knut Faldbakken (71) fikk årets hederspris. Dette etter at de allerede hadde slått fast at Faldbakken hele forfatterskapet har vært «aktuell», «kontroversiell», og ofte har «satt fingeren på kulturens smertepunkter før noen andre».

Store ord, altså. For hva var nå egentlig Faldbakkens konklusjon? Hva er en moderne mann, og hvordan fungerer han i samfunnet?

For å nøste fram et svar, må man begynne rundt 40 år tilbake. På 70- og 80-tallet hadde Faldbakken klippekort i Bokklubben, følgelig leste «alle» bøkene hans. Han skrev om seksualitet og erotikk, helst avvikende sådan, med morsbundne menn i sentrale roller i flere romaner. Ble derfor kalt både «spekulativ» og «halvpornografisk», men også «modig» og «nyskapende», med en «spesiell innsikt i moderne menns følelsesliv».

Bragejuryen tilhører åpenbart siste leir. Da kjønnskampen raste på 70-tallet, var Faldbakken mange lesende kvinners favoritt. Mye fordi han viste fram den følsomme, myke mannen. Dessuten fordi han peker på menns undertrykking av kvinner, for eksempel i bifortellingen i pubertetsromanen «Insektsommer». «I øynene på mannlige lesere på 70-tallet, var jeg den ultimate dritten», sa Faldbakken i et intervju i Dagsavisen i 2000.

Men utover 80-tallet endret det seg. «Adams dagbok» fra 1978 tar et tydelig oppgjør med denne myke mannen. Plutselig ble Faldbakken kalt antifeminist, og til og med anklaget for å oppfordre til vold mot kvinner, siden «Bryllupsreisen» i 1982 ender med at en bedratt ektemann smekker til kona si. Nok en diskusjon av kjønnsroller fulgte, med Faldbakken som del av panelet. Så også etter «Bad Boy», der Faldbakken skildrer nok en myk og føyelig mann som så altfor lenge har undertrykt sine lyster – før demningen brister. Og igjen på slutten av 90-tallet, etter samlivsdramaer som «Når jeg ser deg» fra 1996.

Menn er ikke egentlig myke av natur, mer enn bare antyder forfatteren. Kulturen og samfunnet må gjerne prøve, gjennom kvinnefrigjøring og politisk korrekthet, men menn passer ikke i den myke rollen. Ikke egentlig. De blir bare sinte og frustrerte av det.

De mange gjerningsmennene i krimbøkene Faldbakken gikk over til å skrive på 2000-tallet er også sinte og farlige, og forgriper seg oftest på kvinner. I krim er jo den mannlige overgriperen og det kvinnelige offeret fasthamrede sjangerkonvensjoner, ikke noe originalt. Det var neppe Faldbakkens evne til å levere innenfor det skjemaet Bragejuryen tenkte på da de valgte å løfte ham fram som en kronikør av den moderne mann. Eller?

At tildelingen kom uventet på mange, var i hvert fall tydelig på alle de hevede øyenbrynene og gapende munnene før trampeklappen tok over da navnet ble annonsert i Gamle Logen i går kveld. Er høy overraskelsesfaktor et kriterium for juryen, var valget av Faldbakken meget vellykket. Selv om mannesynet hans åpenbart kan diskuteres.

Kanskje var det ganske enkelt diskusjonen som var juryens poeng.

Forlagene tror sakprosa er en mannesjanger, sa jeg. Du trikser med tallene, sa forlagene. Men ifølge Brageprisjuryen er fire av årets fire beste sakprosabøker skrevet av - du gjettet det - menn.

I kveld deles Brageprisen ut innen de faste sjangrene skjønnlitteratur for voksne og for barn, sakprosa og åpen klasse, i år viet ungdomslitteratur.

I klassen for sakprosa er det, som i alle klassene, fire nominerte bøker.

* Jon Gangdal og Bjørg Gjestvang: «Trond Bolle. Alles helt, min mann», om den falne norske krigshelten fra Afghanistan.

* Torbjørn Færøvik: «Maos Rike. En lidelseshistorie», om kinesisk historie.

* Tor Eystein Øverås: «I dette landskap», artikler og essays om litteratur.

* Aage Storm Borchgrevink: «En norsk tragedie», om Anders Behring Breiviks dysfunksjonelle barndom.

Det er ingenting galt med noen av kandidatene. To biografier, en historiebok, og en innen det man vel kan kalle kulturforståelse. Interessante, alle fire. Men et klart mønster avtegner seg. Alle forfatterne er menn. Bjørg Gjestvang er riktig nok kreditert for Bolle-biografien, men det er fordi hun er Bolles enke, og har fortalt sin historie til journalist Jon Gangdal. Ellers er kvinnene fraværende, både på forfatter- og innholdssida.

Det er uhyggelig lite overraskende. Allerede tidlig i september påpekte jeg den svært tydelige trenden: Menn skriver seriøs sakprosa, kvinner skriver hyggelige hobbybøker. Færre enn én av tre norske sakprosabøker i høst er signert kvinnelige forfattere. Og kun kvinner skriver om kvinner.

Grunnen er at forlagene ikke tenker seg om. At de ikke tør telle, kvotere, tenke kjønn. Slik går de glipp av mange forfattere og selvsagt enda flere lesere, av begge kjønn. Da Dagsavisen konfronterte dem med tallene, ble Gyldendal, hvor to av elleve sakprosaforfattere er kvinner, kanskje bitte litt flaue, men mest overrasket. Det samme ble Pax, som har kun én kvinne på sin liste i høst. Ups, liksom.

Eller så ble de irriterte, og fant fram spikkekniven. Informasjonssjef i Spartacus, Eivind Løvdal Refsnes, var aller flinkest. I et innlegg på nyemeninger.no leverte han en framifrå haug småfliser. For var det ikke sånn at jeg hadde glemt noen bøker i oversikten? Var det kanskje ikke slik at det ikke var 31 kvinner blant de over hundre sakprosaforfatterne på lista, men 38 om man bare la til den og den tittelen?

Om man skal senke debatten til flisestadiet, hadde Løvdal Refsnes og hans medspikkere rett. Min raske oppsummering av årets utgivelser manglet noen titler. De var ikke bevisst utelatt, men falt ut av lista likevel. Bøker av kvinner. Og bøker av menn. Beklager!

Men de nøyaktige tallene var ikke hovedpoenget her. Om det er 29 eller 30 eller 31 prosent kvinner blant årets forfattere endrer det ikke den markante trenden: Sakprosa er og blir en mannesjanger i Norge, og forlagenes reaksjoner vitner om hvorfor. De bryr seg kort og godt ikke.

For da Gyldendals representant kom seg over den første småflaue overraskelsen, var irritasjonen tydelig. Og behovet for rettferdiggjøring. «Sakprosa har en viss overvekt av mannlige lesere. Det gir seg utslag blant dem som skriver bøkene», sa Jan Swensson i Gyldendal, før han tilføyde at «det er tilfeldigheter som slår ut».

Joda. Det er til enhver tid mange tilfeldigheter involvert i dette gamet. Utdeling av bokpriser er ikke akkurat matematikk hvor svarene følger faste, etterprøvbare formler. Det er og blir synsing, smak, preferanser.

Men ett sted ligger biaset likevel, denne inngrodde forståelsen av at menn liker ditt og kvinner liker datt, og slik er det bare. Og forlagene gjør i hvert fall ingenting for å endre på det. Hvorfor skulle de det, så lenge alle er fornøyde med status quo?

Alle, bortsett fra alle leserne de går glipp av, så klart. Men de kan jo alltids holde seg til strikke- og cupkake-bøkene sine.

I dag får vi vite hvilket forlag som har vært flinkest til å smigre seg innpå bokhandlerne. Og får igjen bekreftet at i Norge er det kun menn som har «bestselgerpotensiale».

I dag deler kulturminister Hadia Tajik ut Bokhandlerprisen for 2012, i en helt sikker stilig og - som alltid i bokbransjen - lettere pompøs seremoni på Litteraturhuset i Oslo.

Vinneren blir, med overveldende sannsynlighet, en mann. Ifølge bokhandlerne som har stemt fram de ti prisfinalistene, står det nemlig menn bak ni av årets ti beste bøker. Den tiende er skrevet av TV 2-journalist Trude Teige, krimromanen «Svik». Moralen er klar: Skal norske bokhandlere gidde å promotere boka du har skrevet, bør du være kjent fra TV. I hvert fall hvis du er dame. Ellers gjelder den gamle regelen om at kun menn skriver potensielle bestselgere, hvis man da ikke er utenlandsk, som Victoria Hislop eller Cecilia Samartin.

For Bokhandlerprisen er ikke nødvendigvis en litterært fundert pris. Det er en pris som mer enn noe annet måler hvor flinke forlagene har vært å selge inn bøkene sine til de som jobber i bokhandlerne over hele landet. Den viser hvilke bøker forlagene tror har bestselgerpotensial. Det er nemlig de bokhandelansatte som nominerer sine kandidater, og som stemmer over vinneren på lista over de ti oftest nominerte kandidatene.

Og bokhandlere rekker selvsagt ikke å lese alle bøkene de selger, like lite som selv det langt over gjennomsnittlig bokelskende publikum rekker det. Men de har et fortrinn overfor leserne når det gjelder utvelgelse. Nemlig informasjon. Hver vår presenterer forlagene, små som store, høstens kommende titler for bokhandelkjedene. På senhøsten gjentas prosessen med vårens titler. Det blir ikke mange setninger de rekker å si per bok, så klart, for listene er lange og utgivelsene mange. Så utvalget titler - hvilke man velger å nevne spesielt - er desto viktigere.

Et utvalg som speiles i årets nominasjoner. Det er påfallende at hele fem av de ti nominerte bøkene gis ut på små forlag. Men også logisk. Små forlag har færre bøker, og kan bruke mer tid på å promotere akkurat disse få. Juritzen forlag, i år nominert med Jørgen Jægers krimbok «Stemmen», er som alltid et godt eksempel på fenomenet. Juritzen kan innsalg. De har dessuten, som forleggere for flere bestselgere, opparbeidet seg positivt rykte hos bokhandlere. De gir ut bøker folk vil ha, og kjøper, til fullpris. Åpenbart et vektig argument for en som skal selge flest mulig bøker.

Ikke dermed sagt at akkurat Jørgen Jæger skriver dårlige bøker som ikke egentlig fortjener en pris. Eksempelet kunne like gjerne vært Frode Granhus, som også representeres av et lite forlag, Schibsted. De er begge eksempler på at krimlitteraturen står sterkt i Norge. Sammen med seg og Trude Teige har de to virkelige ringrever i gamet: Gunnar Staalesen og Jørn Lier Horst. Vinner en av disse, blir det for andre gang. Staalesens forrige statuett kom i 1989, Horsts i fjor.

Blant de fem bøkene som ikke er krim, finner vi listas eneste debutant, Gabi Gleichmann med sitt sekshundreogfemti-siders epos «Udødelighetens elixir». Han er også et eksempel på matteusprinsippet innen oppmerksomhet: Den som allerede har fått mye, får mer. Allerede uker før boka forelå i Norge, kom meldingen om at romanen var solgt for oversettelse til mange land, inkludert tunge markeder som Tyskland, Frankrike og USA. Da må det jo være bra, tenker alle, og gidder å lese.

Så hvem blir årets vinner? Selvsagt umulig å tippe. Teller litterær kvalitet tyngst, bør det blir Per Petterson. Han har dessuten den fordelen at han har vunnet før - det er mange gjengangere på denne prislista, samt at han selvsagt er av bokhandlernes klart foretrukne kjønn. Men krim skriver han ikke. Og forlaget er bare sånn passe lite. Så det blir nok heller en krimmann. Igjen.

I kveld blir vinneren av den prestisjetunge og salgsfremmende Bookerprisen for engelskspråklig litteratur offentliggjort. I Storbritannia krangler litteratureliten om hva som er viktigst: form eller innhold?

Det er en klassisk diskusjon: Hva er viktigst for en boks kvalitet? En spennende og velkomponert fortelling, eller et utsøkt og originalt språk? Fins det bøker som virkelig tilfredsstiller begge ønskene?

I Storbritannia, et land befolket av en stor, eller i hvert fall svært høylytt, kontingent korrekt oxbridge-talende kultursnobber, helt uten jantelovske tøyler, er Bookerprisen en årlig arena for denne litterærfilosofiske diskusjonen.

Fjorårets juryleder, forfatteren Stella Rimington, nærmest druknet i en skyllebøtte av ekte britisk snobbesarkasme da hun uttalte at juryens hovedkriterium idet de skar ned de mange hundre opprinnelig påmeldte til seks finalister, var «readability» - lesbarhet. Hæh? Lesbarhet? Men hva med sproget? Komposisjonen? Poesien? Skal det være gøy å lese bøker, nå liksom? Da kan man jo like så godt begynne å nominere all slags kiosksøppel. Sånt bermen elsker.

2011-finalistlista var ifølge snobbegjengen «en skandale». Men vinneren var rett. Julian Barnes‘ «Fornemmelsen for slutten» er ingen lettvekter, men en klart skrevet og intelligent komponert liten roman med en uventet slutt. «Den skilte seg ut som et forgylt drikkekar i en grisebinge», skrev The Guardian.

Årets juryleder, litteraturkritiker Peter Stothard, nikker med lesbarhetskritikerne når han uttaler at det som betyr noe, er «prosaens rene kraft - språkets sjokkeffekt». Ikke et ord om lesbarhet, kun om språk og fortelling. Det viser også igjen i årets liste, der i hvert fall to av utgivelsene - «The Lighthouse» og «Umbrella» - er klassiske språkdrevne romaner, tungt litterære og språklig avanserte heller enn enkelt medrivende fortellinger.

Oslo Bokfestival ønsker å framstå som et kulturarrangement. Men egentlig er den et eneste langt reklameinnslag.

«Mer enn 200 arrangementer! Over 200 forfattere! Gratis festival!» Ved første øyekast virker Oslo Bokfestival, som arrangeres fra i dag, fantastisk. En tredagers mulighet til å sortere litt i bokjungelen, blant de langt mer enn 200 bøkene som allerede er ute eller kommer senere i år. Høre en forfatter fortelle og muligens sikre seg en autograf av en personlig favoritt. Kanskje lære noe nytt på sakbokarrangementer om alt fra sushilaging til DDR-historie eller treffe en ekte sportshelt kjent fra TV. Ungene kan også få sitt, og kanskje dukker det opp et eller annet «gratis» boknett til den som handler for så og så mye i tillegg.

For her er det lagt opp til handel. På Norli og Tanum og Ark, i telt og i ordentlige butikker. Palle på palle med årets bøker ligger stablet og dandert, klare til å bli med deg hjem til sofakroken eller julegavelageret. På fredag, lørdag og - for anledningen - søndag.

At de ansatte i bokhandlene ikke har lyst å måtte jobbe på søndagen og har sendt klage via sin fagforening, er visst ikke så farlig. Fylkesmannen ga dispensasjon for å holde søndagsåpne butikker, og Fornyingsdepartementet har så langt ikke ferdigbehandlet anken fra butikkarbeiderne. I fjor høst sa departementet at det ikke ville gitt dispensasjon for søndagsarbeid. Festivalen var da allerede ferdigavviklet, men departementet skriver i sin vurdering at deres ståsted burde ha betydning for årets festival. Men niks. Dette kjente festivalledelsen visstnok ikke til, hevder de, og bestilte igjen søndagsarbeid av motvillige ansatte. Valget mellom penger og folk er lett. Det blir penger igjen.

Da fylkesmannen bestemte seg for å la bokhandlerne holde søndagsåpent, var begrunnelsen at «Fylkesmannen legger til grunn at Oslo bokfestival er en stor kulturmønstring med svært mange besøkende». Men det er der fylkesmannen går feil. For Oslo Bokfestival er ingen «kulturmønstring». Det er ingen idealistisk happening der engasjerte, litteraturglade mennesker har gått sammen for å vise fram ukjente forfattere og nye og gamle bøker de mener er spesielt gode eller spesielt viktige.

Det er en ett hundre prosent kommersiell salgsfestival. En tredagers lanseringsfest hvor forlagenes markedsavdelinger har all regi, i samarbeid med den like salgsfikserte Bokklubben. Her råder kun ett utvelgelseskriterium: Salg av bok, helst årets til fullpris. Forfatterne er ikke valgt ut fordi de er best, eller viktigst, eller har skrevet bøker som vil bli stående som klassikere. Ei heller fordi de har stort å si utover «jeg har skrevet en ny bok». På Oslo Bokfestival er det nettopp det de er forventet å si. «Jeg er produsenten, her er produktet, vær så god kjøp!»

Det er betegnende at av de 13 forfatterne som er ramset opp på det trykte programmets forside, er det:

* to TV-kjendiser (Linda «Norsk attraksjon» Eide og Petter «Typisk norsk» Schjerven)

* fire norske krimforfattere

* en bestselgende krigshistoriker (Antony «Stalingrad» Beevor)

* to utenlandske damebokforfattere

* og kun fire forfattere av «vanlig» skjønnlitteratur.

Da Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i vår lanserte sitt program, kritiserte jeg det for å være uambisiøst og pludrete. For manglende kritisk sans og for lanseringskåthet. Men på Lillehammer hadde de i det minste invitert et par forfattere som verken var bokaktuelle eller spesielt lettsolgte, men som likevel er interessante på andre vis. En aldrende koreansk poet, for eksempel, eller en tilsvarende syrisk. De hadde dessuten et tema de prøvde å se noe av litteraturen opp mot, selv om det bare var sånn middels vellykket.

Oslo Bokfestival mangler alt dette. Her er alt koselig: hyggelige intervjuer, hyggelige opplesninger og hyggelig «skjønnlitterær speeddating», der 20 forfattere får et par minutter for å presentere boka si. Som i TV-reklamen, som også presenterer flest mulig nye produkter på færrest mulig sekunder, med aktualitet heller enn kvalitet som hovedkriterium.

Det eneste på Oslo Bokfestival som minner om idealisme, er bruken av frivillige, altså gratis arbeidskraft. Mot en del timers innsats får man ifølge festivalens nettside en «eksklusiv t-skjorte, bokpakke, praksis innen kulturarbeid og garantert en fin helg». At man dessuten får bruke fritida si til å fylle kommersielle bedrifter, alias forlagenes, lommer, står det merkelig nok ingenting om.

Dersom du likevel har lyst å ta turen, velg dette:

Fredag kl. 19 på Blå: Danske Claus Beck-Nielsen er en underlig skrue som har gjort hele livet sitt til en slags performance i og utenfor boksidene.

Fredag kl. 20 på Sehesteds plass: Nordisk Råd-prisvinner Merethe Lindstrøm samtaler med Herbjørg Wassmo. To klare stemmer.

Lørdag kl. 13 på Festivaluniversitetet: Journalist Maria Berg Reinertsen er en morsom kåsør. Denne gangen handler det om finanskrisen. Hvor ble den av?

Lørdag kl. 16.15 på Hovedscenen i Spikersuppa: Vigdis Hjorth samtaler med danske Hanne-Vibeke Holst. Kule damer, begge to.

Lørdag kl. 18.30 på Victoria Jazzscene: Ragnar Hovland fyller 60 og feires med opplesning og musikk.

Lørdag kl. 21 på Hovedscenen: Førvisning av Sara Johnsens nye film, «Uskyld».

Søndag kl. 15.15 på Hovedscenen: Svenske Linda Boström Knausgård møter alltid like interessante Trude Marstein under overskriften «familie».

... og styr unna dette:

* Alle barnebokarrangementene. Med mindre du er ekstremt god til å motstå heftig kjøpepress, kommer avkommet garantert til å mase seg til et lass halvdårlige bøker og ubrukelige spinoff-produkter på sin vei gjennom den hyperkommerse bokhandelbobla arrangementene «tilfeldigvis» åpner utgangsdøra mot.

Menn skriver seriøs sakprosa, kvinner skriver hyggelige hobbybøker. Under en av tre norske sakprosabøker i høst er signert kvinnelige forfattere. Og kun kvinner skriver om kvinner.

I høst kan du lese tredje bind i Ragnar Kvams biografi om eventyrer Thor Heyerdahl, eller fjerde bind i Edvard Hoems biografi om forfatter Bjørnstjerne Bjørnson. Eller du kan velge en av høstens mange andre tjukke bøker om avdøde menn.

Trekker man fra alle bøkene om koking, baking, strikking og andre hobbyaktiviteter, men lar sakprosabøker om historie, samfunn, politikk og kulturfenomener stå igjen, gir norske forlag ut noe over hundre sakprosabøker skrevet av norske forfattere i høst.

Dagsavisen har tidligere vist fram at den antatte toppdivisjonen innen skjønnlitteratur er fylt opp av godt voksne norske menn, i tillegg til en stadig økende import av kvinnelige bestselgere fra utlandet. Nå viser listene over høstens sakprosabøker at kjønnsbalansen er enda skjevere der. Av årets 105 norske sakprosaforfattere, er 31 kvinner. Med andre ord skriver mer enn dobbelt så mange menn som kvinner seriøs sakprosa. Tar man med alle hobbybøkene, øker antallet kvinnelige forfattere stort. Men sakprosa er det jo ikke med hekling, baking og matpakkesmøring. Ikke mannedomenene jakt, mesterkokk og birkentrening heller.

Ser vi på hva sakprosaen handler om, blir kjønnsgapet enda tydeligere. Kvinner, og bare kvinner, skriver om andre kvinner. Høstens biografier om forfatter Magdalene Thoresen og kabaretartist Bokken Lasson har begge kvinnelige forfattere, det samme har samlingen av nasjonsbygger Hulda Garborgs essays. Fem rødgrønne kvinnelige politikere, fra Kristin Halvorsen til Gerd-Liv Valla, skriver i høst sine memoarer, en av dem riktignok i samarbeid med mannlig medforfatter. Kun én kvinnelig kulturpersonlighet, nemlig Wenche Myhre, er funnet verdig en biografi, selvsagt signert kvinnelig medforfatter.

Kvinner skriver dessuten om de nære ting. Kristine Getz er en av flere som skriver om spiseforstyrrelser, mens Olaug Nilssen skriver om tidsklemme og Ragnhild Bugge om hvordan man takler døden i nær familie. Eller om menn. En biografi om en balansekunstner, en afghanistansoldats fortelling, eller historien til en vikingkonge.

Men menn skriver ikke om kvinner. De skriver om andre menn, historiske og nålevende. Gudmund Skjeldal skriver om dikteren Nordahl Grieg, Svein Tore Bergestuen om alpingutta Kjetil André Aamodt og Lasse Kjus. Rema-konge Odd Reitan og fotballmann Kjetil Rekdal om seg selv. Dessuten skriver menn om krigshelter, og en enorm mengde bøker om krigen generelt. De skriver om TV 2, og får store oppslag på det, og kan vente medieomtale også med bøker om sykehusskandaler og afghanistanproblematikk.

Det er underlig at det er sånn. Men noe nytt er det ikke. Av en eller annen grunn har man, i forlagsbransjen som i media, bestemt seg for at «norske menn leser - og skriver - sakprosa, mens norske kvinner leser romaner av norske gubber og utenlandske damer». Da den svenske journalisten og forfatteren Åsa Linderborg tok seg tid til en grundig gjennomgang av norske sakprosautgivelser og (medie-) kritikken de ble møtt med, fant hun en overveldende overvekt av menn i alle ledd. «Det ligger en konservativ holdning bak», konkluderte hun.

En holdning som kan endres, om viljen er der. Karianne Bjellås Gilje gjorde i sin tid som redaktør for sakprosatidsskriftet Prosa en betydelig innsats på feltet. Da hun i 2010 gikk av etter fem år som redaktør, hadde hun funnet fram til og publisert 224 kvinnelige artikkelforfattere, 221 menn. Fordi hun og resten av redaksjonen gikk inn for det. Fordi de trodde at kvinner både kan og vil skrive om både menn og kvinner, om «tunge» og «lette» temaer. Og at menn kan det samme.

Selvsagt ville norske forlag kunne få til noe tilsvarende. Ønsket de det, kunne kjønnsbalansen vært en helt annen. Det kunne vært flere kvinner på listene, og mindre kjønnsdelte temavalg. Men, som Bjellås Gilje påpeker, krever det bevisst innsats. Da må norske forlagsredaksjoner gi slipp på sin angst for å kvotere eller redsel for å telle. Kvinner bryr seg om annet enn strikking, menn om annet enn krig. Det gjelder både forfatterne, og i motsetning til det forlagene later til å tro, leserne.

Oversatte damebøker i rosa omslag er årets tydeligste boktrend.

Den norske kvalitetslitteraturen overlater forlagene til de samme gamle gubbene som i fjor. Og i 2002. Og i 1992.

Bokhøsten er i gang. Denne og neste uke har forlag etter forlag sine tradisjonelle presentasjoner av høstens utgivelser, mens markedsavdelingene allerede er godt i gang med å selge inn sine forfattere til omtaler i media.

Bøkenes plassering i bokhandelen trenger de ikke tenke så veldig på - den er i stor grad gitt fra før. Det blir store bord og ditto plakater med bøker av utenlandske kvinnelige forfattere i grei oversettelse, riktig lekkert og fargesprakende dandert med sine romantiske rosa omslag med bilder av pene unge damer, romantiske herskapshus, frodige hager og par i solnedgang. Cubansk-amerikanske Cecilia Samartin, for eksempel, kommer jo med ny bok. Og så må det ryddes stor plass til E.L. James‘ erotiske sensasjon «Fifty Shades of Grey» når den kommer på norsk.

Ellers blir det den obligatoriske hylla med noen av de mest kjente norske forfatterne. Kjartan Fløgstad må vel med, og Ingvar Ambjørnsen når hans bok kommer. Definitivt Lars Saabye Christensen og Per Petterson. De bør være sikre navn, alle. Velkjente forfattere som har vært på TV mange ganger, og som har skrevet bokklubbøker i mange år. Minst tjue, helst tretti eller flere. Godt voksne menn, så klart, det står for kvalitet.

Bokhandlernes strategi er klar, og en logisk konsekvens av det tilbudet norske forlag byr dem. Det er disse to skjønnlitterære hovedkategoriene forlagene selv satser mest på: Oversatte utenlandske damer i 30-40-åra, 50-60-årige norske menn. Gripende eksotiske slektskrøniker og kjærlighetssagaer signert førstnevnte kategori, seriøse kvalitetsutgivelser ført i pennen av sistnevnte.

Utviklingen mot et kjønnsdelt bokmarked har blitt svært tydelig de siste par årene, i takt med kjønnsdelingen i andre bransjer. Der lekebutikker og barneklesbutikker er strengt inndelt i søtt, romantisk, fluffy og rosablondete for jenter, og tøft, barskt og svart actionfylt for gutter, følger bokhandlerne og forlagene opp den rosa-svarte kjønnsinndelingen også for voksne.

Lille Juritzen forlag var blant de første som oppdaget at nisjen for damebøker - diverse blomstrende fortellinger om flere generasjoners sterke kvinners brokete kjærlighetsliv på fjerntliggende steder - kanskje ikke var noen smal nisje likevel. Tvert om er det en sjanger med mange og entusiastiske fans. Salgstallene til nevnte Samartin, til Victoria Hislop, til Kate Morton og en lang rekke lignende forfattere talte sitt tydelige språk. Her er det penger! Det gikk noen sesonger, og vips, så dukket tilsvarende bøker opp på de langt større, såkalt seriøse forlagene. I år har både Aschehoug, Gyldendal og CappelenDamms høstlister like mange pastellfargede innslag som de kommerse småpressene.

Mens de etablerte mannlige forfatterne altså får ta seg av den norskproduserte, «ordentlige» litteraturen ved de samme forlagene. Noen like kjente og etablerte kvinnelige kvalitetsforfattere finnes ikke. Høstaktuelle Vigdis Hjorth tilhører samme generasjon som Saabye og gjengen, men i nærheten av hans berømmelse og folkelesningsstatus er hun ikke, tross gode anmeldelser gjennom mange år. Av de to kvinnene som på åtti- og nittitallet kunne hamle opp med manneligaen, døde Anne Karin Elstad i april, 74 år gammel, mens det har gått tre år siden nå 69 år gamle Herbjørg Wassmo kom med en ny roman. Innen krim finnes unntak som Unni Lindell, men krimmen er et eget kretsløp.

Noe har med andre ord skjedd fra forfatterne debuterer til de noen år eller tiår senere kan regnes som etablerte. Hvert år kommer omtrent like mange unge kvinner som unge menn med sin første bok. Noen av dem kommer også med den vanskelige andreboka noen år etter, enda færre med tredje- og fjerdeboka. Men vi hører sjelden stort om dem, uansett hvor gode bøker de måtte skrive. Nye forfatterskap, særlig kvinnelige, promoteres ikke like heftig som de mannlige, for lengst etablerte. Kanskje dyrkes de heller ikke like tålmodig fram hos forlagene som tidligere. Hva er vitsen, når det er både billigere og lettere å importere ferdigkjøpte bøker med godt salgspotensial fra utlandet?

Merethe Lindstrøm er ett eksempel. Hun har skrevet kritikerroste bøker i tretti år. Likevel var det ingen som visste hvem hun var eller hva hun skriver før hun i vår gikk hen og vant høythengende Nordisk råds litteraturpris for «Dager i stillhetens historie». Først da laget bokhandlene utstillinger av hennes bøker. Først da fikk hun pryde førstesida av Aschehougs høstkatalog, til og med i et år hun ikke har noen ny roman eller novellesamling ute. Selv om bøkene, kvaliteten, hele tida han vært den samme.

«Jeg vurderte å trappe ned», har Lindstrøm sagt om sine tretti år uten oppmerksomhet. Spørsmålet er hvor mange andre gode kvinnelige forfattere norske forlag, og dermed lesere, går glipp av fordi redaktører og markedsavdelinger ikke gidder bruke tid på forfatterskapene deres. Hvor mange som slutter.

Der Aschehoug omsider gikk for Lindstrøm, fikk Alex Rosén og Levi Henriksen pryde førstesidebildet på høstens to første bokmagasiner fra Cappelen Damm. Tiden forlag hadde kun én kvinnelig forfatter på scenen på sin bokpresentasjon - den bloggkjente debutanten Linnéa Myhre.

Også Aschehoug hadde flere unge kvinner blant debutantene. Men da presentasjonen bevegde seg over i rekka for de etablerte forfatterne, ble det nær tyst fra kvinnebenken. Den som fikk representere damene, var kjendis Jenny Skavlan, nyslått skribent av en hobbybok om hvordan du kan gjøre gamle klær moteriktige igjen. Ingen kvinnelig essayist, lyriker eller romanforfatter ble visst ansett som like viktig. At den klart lengste bolken av programmet ellers var satt av til jovial fotballhyggeprat mellom barnebokaktuelle Jo Nesbø og biografidebuterende fotballmann Kjetil Rekdal sier kanskje også sitt om Aschehougs generelle litterære ambisjonsnivå for høsten.

At ingen av forlagene ser ut til å ha en tydelig uttrykt og framvist ambisjon om å løfte fram gode forfatterskap også om disse er kvinnelige, er uansett et stort problem. Litteraturen skal være et fristed, et rom der kvinner kan være menn og menn være kvinner, og der begge kjønns lesere kan møte erfaringer de ikke har mulighet til å gjøre seg selv. Det krever både mot og tålmodighet å bygge opp et forfatterskap. At forlagene kjøper seg ut av arbeidet ved kun å satse på sikre stikk, på gamle mannlige eller nyimporterte kvinnelige vinnere, vitner om en svært korttenkt strategi. En litteratur som kun reflekterer halve befolkningens erfaringer er ingen nasjonal litteratur. Norske lesere, hvor flertallet er kvinner, hadde fortjent bedre.

Har du noensinne lest en bok bare fordi den hadde vunnet en pris? Du er ikke alene. Nå er en ny liste Bookerpris-
kandidater klar.

«Vinner av Booker-prisen!» står det med store bokstaver på flere av de engelske pocketbøkene i hylla mi. Eventuelt «nominert til Booker-prisen» på en hel del andre. Ofte er Booker-vinneren den eneste boka jeg har av den forfatteren, selv når forfatteren har holdt på i mange tiår, og skrevet mange bøker.

Jeg er ikke alene om å la priser bestemme hva jeg leser. Bookerprisen, som egentlig heter The Man Booker Prize på grunn av prisens sponsor, The Man Group, er sammen med amerikanske Pulitzerprisen den mest omtalte litterære prisen i den engelskspråklige verden. Den deles ut til forfattere fra Irland, Storbritannia eller Commonwealth - samveldet av tidligere britiske kolonier. Bare det å bli nominert til Bookerprisen er så salgsfremmende at det i England er lagt inn en ukes forsinkelse mellom at juryen har klar finalelista over de nominerte, og at denne blir offentliggjort. Dette er for at forlagene skal rekke å trykke opp nye opplag av de lykkelig utvalgte, de seks bøkene på den såkalte shortlisten.

For vinneren er salgshoppet enda tydeligere: Flere av tidligere års vinnere har før nominasjonen solgt beskjedne opplag på et par tusen eksemplarer, bare for å jumpe opp til flere hundre tusen solgte eksemplarer etter utvelgelsen. I tillegg kommer utenlandssalget. «Bookervinner» er et kvalitetsstempel på internasjonale bokmesser der rettigheter til å utgi bøker i oversettelse kjøpes og selges. Det er ikke tilfeldig at kun to av de siste tjue Bookerprisvinnerne ikke er oversatt til norsk. «Ikke ante jeg at så mange, over hele verden, leste en bok bare på grunn av en pris», sa den britiske forfatteren Alan Hollinghurst i et intervju med The Guardian i fjor. I 2004 fikk han prisen for romanen «The Line of Beauty» som handler om homofiles posisjon i Storbritannia gjennom den 20. århundre. Etterpå ble den solgt til mange land og salgstallene hoppet fra noen tusen til flere hundre tusen i innbunden form. Forfatteren kunne innkassere en lukrativ avtale der et forlag betalte flere millioner for å få gi ut billigboka i mykt omslag.

Da samme Hollinghurst falt ut av nominasjonsprosessen i «semifinalen» som ledet opp til fjorårets pris, ble det ramaskrik i Storbritannia. Skandale! Han burde jo vunnet hele greia, mente både fans og forståsegpåere. «Bookerprisen er altfor folkelig», mente litteraturagenten Andrew Kidd, og viste til at juryen stadig vekk ser ut til å velge litteratur som har bestselgerpotensial framfor de noe tyngre, men litterært mer nyskapende bøkene. «En lavpannet pris!» mente en annen kritiker, dryppende av sedvanlig britisk snobbesarkasme.

Hollinghurst selv tok det hele med knusende ro. Det er alltid mange strålende bøker som ikke kommer med på juryens lister, sa han. Juryen selv tok også kritikken med humør. «Vi ser etter underholdende bøker. Jeg tror de er tilgjengelige også», sa juryleder Stella Rimington. Hun fikk støtte av den litterære direktøren for Bookerprisen, Ion Trewin. Han er stolt av at juryen for Bookerprisen ikke er avgrenset til «en inn-gruppe av litteraturkritikere, forfattere og akademikere», men gjennom tida har inkludert alt fra poeter og skuepillere til politikere, journalister og TV-tryner. Han har sikkert et poeng. Diskusjonen om høyt og lavt i litteraturen er evig, Bookerprisen kun et påskudd for å blåse liv i den. For de av oss som er konkurransemennesker er det uansett gøy med lister. Bookerprisen introduserer oss hvert år for forfattere vi ellers ikke ville hørt om. Som årets longlist, som ble klar denne uka.

Det er en liste med fire debutanter, en tidligere vinner, sju menn og fire kvinner, ni briter, en inder, en sør-afrikaner og en malay, med et aldersspenn fra 27 til 78 mellom yngste og eldste forfatter. André Brink og Hilary Mantel er allerede kjente i Norge. Mantel vant prisen og har Bookerprisens salgsrekord for «Wolf Hall» i 2009, og er nå aktuell med «Bring up the Bodies», en historisk roman om Henry den åttendes kvinnehistorier. Sørafrikanske Brink har vært shortlistet for Bookerprisen to ganger tidligere, og er denne gang med i konkurransen med romanen «Philida», som handler om svarte slaver i Cape Town i 1892.

Andre har vært på Bookerlistene før, men er likevel relativt nye bekjentskaper i Norge. Nicola Barker er nominert for golfromanen «The Yips», Tan Twan Eng for «The Garden of Evening Mist» om da Japan okkuperte Malaysia, Michael Frayn for sin greske forviklingsroman «Skios», og Will Self tar utgangspunktet i den første verdenskrigen i «Umbrella». Flere av listas førstegangsnominerte utmerker seg med spenstige titler på sine bøker. Deborah Levys «Swimming Home», Alison Moores «The Lighthouse» og Rachel Joyce «The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry» er kanskje ikke de beste eksemplene, men Sam Thompsons «Communion Town», Jeet Thayil «Narcopolis» og Ned Beaumans «The Teleportation Accident» høres lovende ut.

Så hvem blir årets vinner? Vanskelig å tippe, også for den som har lest alle tolv bøkene. 11. september publiseres shortlisten, 16. oktober årets vinner. Min stemme går i år til Ned Beaumans artig titulerte «The Teleportation Accident». Men det er kun basert på bøkenes omslag og tittel, ingenting annet. Slik vi lavpanner ofte gjør.