Debatt

Generasjonsbløffen

Er det virkelig de rike, egoistiske, dobbeltmoralske og heldige sekstiåtternes skyld?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det finnes ingen generasjonskonflikt. Ikke politisk og ikke økonomisk. Det er ikke vanskeligere å være ung i dag enn i går, akkurat som det ikke var særlig mye verre i går enn i forgårs heller. Spørsmål om klima, miljø, boligpriser eller pensjon handler ikke om de unge mot de gamle. Og sekstiåtterne har ikke trukket opp stigen etter seg. Det kan de ikke, rett og slett fordi de ikke finnes.

Alt snakket om generasjoner, de unge som har det så vanskelig, og de gamle som har det så godt, dukker opp like sikkert som trekkfuglene om våren. Når det er valg, når boligprisene stiger, når pensjonsregnskapet ser uoverkommelig ut eller når klimaendringene truer. Da er det noen som roper at det er de gamle sin skyld. De rike, egoistiske, dobbeltmoralske og heldige sekstiåtterne, eller syttiåtterne som snart står klare til å overta skylda. Dessertgenerasjoner alle som en, mens vi må ta oppvasken. Sier de unge.

Ulempa med å bli eldre er at man husker så mye. Jeg husker de første gangene jeg så ungdom på fjernsyn. Det var tidlig åttitall, på Halvsju og Dagsrevyen. Ungdommene bodde i Oslo, og de trengte det sted å «værra». Ungdommene på Halvsju mente alltid at de gamle hadde det godt og ikke forsto hvor hardt det var å være ung. Ti år seinere er det en fare for at jeg kan ha sagt noe lignende i skolevalg for Rød Valgallianse, og i de tjue åra som har gått siden den gang, har jeg hørt den samme historien på ny og på ny, det er bare fortellerstemmen som endrer seg, ordene er stort sett identiske.

Om det var sant at de unge er verre stilt enn noensinne, at boligprisene er for høye til at de som generasjon kan etablere seg og at arbeidsmarkedet er for trangt og utsikten til pensjon umulig, så skulle vi nå, etter 30 år med det samme budskapet sett en hel generasjon lutfattige, bolig- og arbeidsløse mennesker mellom femti og seksti. Mellom førti og femti. Og mellom tretti og førti. Men den generasjonen finnes ikke. Like lite som dagens tjueåringer kommer til å være bolig-, arbeids- og pensjonsløse om ti år.

Det er riktig at boligprisene har steget til det uforståelige de siste årene, og at flere og flere trenger mer og mer hjelp fra foreldrene sine for å kjøpe sin første bolig. Og det er også riktig at pensjonsreform er blitt et kodeord for pensjonskutt. Drømmen om folketrygda som garantisten for alles alderdom, er knust. Men ikke noe av dette rammer en generasjon. Ungene til advokater, leger, direktører eller andre med god råd, får den hjelpa de trenger for å kjøpe bolig. Og de får den kjøpekrafta som skal til for å sikre seg en bedre pensjon enn foreldrene og besteforeldrene sine. De privilegerte slutter ikke å være privilegerte sjøl om noen blir eldre og ungene deres vokser opp. Tvert om. Om noe så er det forskjellene innad i hver generasjon som vil bli større. Ikke generasjonsforskjellene.

Om ikke den politiske kursen legges om, og det skapes et nytt fellesskapsprosjekt i Norge som omfordeler mer ressurser fra toppen til bredden i befolkningen, vil Norge i 2030 ha sterkere likhetstrekk med Norge i 1930 enn mine besteforeldre kunne forestille seg. Klassesamfunnet som en gang var så gjennomgripende at sjøl idretten var delt i to, kryper sakte inn på oss igjen. Alt snakket om generasjoner, og ungdommens elendige vilkår fungerer som et teppe av tåke over denne virkeligheten. På samme måte som de tilsynelatende evige hijab, islam og integreringsdebattene er lynavleder for den frustrasjonen et klassedelt samfunn skaper.

Sjøl har jeg havna ganske nært toppen av den norske samfunnspyramiden, så høyt oppe at jeg skimter toppen, mens fundamentet blir vanskeligere og vanskeligere å få øye på. Dessverre utvikles stadig mer både av politikk og politisk retorikk med den samme horisonten. Vi må jobbe mer i framtida sies det. Hvem er vi? Det finnes knapt en elektriker som klarer å jobbe til pensjonsalderen slår inn på 67. Sjøl AFP ved fylte 63 er for seint for de fleste som tilbringer førti år med å skru inn downlights i alle de nyoppussa badene våre. Ingen som vasker klarer å beholde ryggen i de førti åra det tar å opparbeide seg fulle rettigheter. Denne virkeligheten endrer seg ikke sjøl om de som vasker, skifter sikringsskap eller legger fliser stadig oftere har et annet morsmål enn norsk. Men det gjør det kanskje lettere å overse det.

Det finnes ikke en generasjon selvnytende sekstiåttere som nå stikker av med pengene og velferden. En sekstiåtter var betegnelsen på en som tok examen artium i 1968. Og som politisk tilhørte den sosialistiske venstresida. Det store flertallet av dem som blei født i 1949, og altså kunne vært ferdig med gymnas i ’68, tok ikke artium. Og de var definitivt ikke medlemmer av AKP (m-l) eller SF. Det store flertallet av den generasjonen som nå går ut i pensjon, har levd livene sine som arbeidsfolk, i industri, offentlig sektor eller i handel. De spekulerer ikke i boliger i sentrum av Oslo, fordi de har like lite råd til det som sine barn. Og mange av dem får i tillegg en pensjon som er langt lavere enn det de en gang blei forespeila.

De fleste av oss havner i samme båt som foreldrene våre. Men noen båter får stadig større motor, andre får stadig kortere årer. Det er det virkelige generasjonsproblemet.

Mer fra: Debatt