Da er hysteriet igang for fullt. Justin Bieber er i Oslo, og jentene kretser hylende til. Noe slikt har vi vel aldri sett før? Eller, vent litt, kanskje vi egentlig har sett det ganske ofte?

Diskusjonen om Justin Bieber blir veldig polariserende, og jeg tenkte jeg  som den pophistorikeren jeg er skulle ta litt mer titt på hva dette egentlig er for noe.

For det første: Sammenlikningene med Elvis og Beatles er bare delvis riktige. Det stemmer at hysteriet er til å kjenne igjen, men selv om jeg personlig aldri har vært noen Elvis-fan så handler Elvis og Beatles om så mye mer enn bare hysteriet.  Vi snakker om to av rockens største stilskapere. Kanskje en slags rockens Bach og Mozart, to artister som trolig alltid vil huskes, som to av de aller største. De hadde heller ikke bare hylende ungjenter som fans, mange gutter likte dem også, og Beatles klarte etter hvert å appellere til de litt mer voksne som tidligere hadde hatet all rock. Dessuten er det mange som ikke opplevde dem den gangen (f.eks. meg, som regner meg som en stor Beatles-fan) som har omfavnet dem i ettertid og har blitt veldig glade i dem.  Mye av det samme jeg sier om Elvis og Beatles kan også sies om en artist som David Bowie, som også hadde rikelig med småjenter som skrek på ham i Ziggy-perioden tidlig på 70-tallet.

Men om ikke Bieber kan sammenliknes med Beatles og Elvis så er det nok av artister det er relevant å sammenlikne ham med. Fenomener som Bieber - og det samtidige boybandet One Direction - er nemlig ikke noe nytt. Allerede før rocken ble Eddie Fischer omfavnet av hylende småjenter.Siden den gang har bl.a. Cliff Richard, Adam Faith, Billy Fury, Herman's Hermits, The Monkees, The Jackson Five/Jacksons, The Osmonds, The Partridge Family/David Cassidy, Bay City Rollers, Slik, Andy Gibb, Leif Garrett, Spandau Ballet, Duran Duran, Kajagoogoo, New Edition, Wham!, Modern Talking, a-ha, Curiousity Killed The Cat, Bros, New Kids On The Block, Take That, East 17, Boyzone, Hanson, Backstreet Boys, Eastlife, *N Sync, Blue og et vell av lokale Idol-stjerner hatt et liknende publikum og et liknende image.  Så dette er ikke noe nytt, og det er heller ikke siste gang vi kommer til å se det. Faktisk er det helt utenkelig at denne "sjangeren" noensinne vil dø, all den tid det alltid vil være jenter i pubertet og førpubertet med et behov for kjekke, uoppnåelige kjendisgutter å drømme om. 

Her i Norge - foruten nevnte a-ha - er vel Drama/Creation det mest kjente eksemplet, men vi har også hatt kortvarige fenomener som Shattoo og det litt mer "rocka" L8R. I tillegg til våre lokale Idol-stjerner.

Disse artistene er i stor grad kontrollert av apparatet rundt dem. Imaget blir konsentrert rundt det publikummet de ønskes rettet mot, og de fleste av disse har nok også i stor grad vært kunstnerisk styrt av folk utenfra, som kanskje har skreddersydd musikk for publikummet. Slik sett er det heller ikke så rart at det ikke er så mange av disse som overlever, utover at de huskes som nostalgiske øyeblikk. Det er neppe så  mange av dem som vil huskes om 100 år.

Men betyr det at alle disse bare er søppel? At de ikke har noe å by på? At de er dømt til skyggenes dal etter noen år som ungpikeidoler? Det er der jeg mener at kritikerne er litt unyanserte.  Jovisst finnes det søppel blant disse. F.eks. New Kids On The Block og Modern Talking var utsøkt grusomme. Helt forferdelige. Noe av det værste mølet jeg noensinne har hørt. 

Men det hender faktisk at det kommer bra musikk fra disse som ungjentene skriker på også. Før nevnte Elvis, Beatles og Bowie er nok de beste eksemplene, men det finnes også andre som bør trekkes frem. En av disse er faktisk våre egne i a-ha, som har gitt ut flere strålende album, med "Scoundrel Days" som et åpenbart høydepunkt. Jeg vil si ett av de beste norske albumene som noensinne er utgitt. Duran Duran laget også noen glimrende album da de var på sitt mest populære, og "Rio" fra 1982 har vel nærmest fått en slags klassikerstatus i ettertid. Litt tilbake hadde The Monkees og The Jackson Five/Jacksons masse virkelig gode popsingler, og sistnevnte ga jo senere verden Michael Jackson, som det er vanskelig å argumentere imot.

Og det bringer oss over til noe annet, nemlig at det faktisk er mulig å bryte ut av småpikeidolstemplet og bygge seg opp en mer langsiktig karriere bare man evner å vokse med fansen. Jeg er ikke selv verdens største fan av Cliff Richard, men det er vanskelig å argumentere imot en mann som klarte å gå helt til topps på de britiske singellistene minst én gang både på 1950-tallet, 1960-tallet, 1970-tallet, 1980-tallet, 1990-tallet og 2000-tallet. Det er vanskelig å nekte for at han har klart å bygge opp en langsiktig karriere langt utover teenybopperstemplet han startet med. Andre som i høyste grad har klart å komme seg videre er George Michael, Robbie Williams, Justin Timberlake og i noen grad også Ronan Keating.

Det er kanskje også typisk å henge seg spesielt opp i dette, mens man har en slags mer romantisk aksept for artister som er ment å appellere til gutter i samme alder, slik som Kiss, Sweet, Adam & The Ants, Twisted Sister, Ugly Kid Joe og liknende. Like mye masseprodukt disse, men fordi de var litt mer "rocka" og litt mindre "femi" så er de liksom mer godtatt av forståsegpåerne. Selv om de i stor grad handlet om mye av det samme (og dessuten også hadde sine hederlige unntak, som Alice Cooper, som laget masse flotte album på 70-tallet samtidig som han appellerte musikalsk og imagemessig til pubertets- og førpubertetsgutter).

So hvor er vi? Selv tror jeg i hvert fall det er sunt å ha et litt mer objektivt syn på dette. Justin Bieber er ikke et stort navn i pophistorien, og definitivt ingen stilskaper. Hvorvidt han vil kunne bli en fremtidig Williams eller Timberlake er for tidlig å si, men han har sannsynligvis talent nok til å klare det om han klarer å bryte ut fra teenystemplet og frir seg litt fra sine nåværende bakmenn.  

Samtidig synes jeg kritikken andre veien blir litt for usaklig. Hans musikk er verken dårlig eller bra i den store sammenhengen, bare helt typisk pop slik som pop skal høres ut for ungdom akkurat nå. Det finnes annen ungdomsmusikk som låter mye verre, f.eks. Youtubefenomener som "Sexy and I Know It" og "Harlem Shake", begge fullstendig musikalsk redselsfull reinspikka søppel, og veldig populære blant ungdom i omtrent samme alder som Justin Bieber appellerer til. Det er veldig fort gjort å sette seg opp over ungdommens smak, men de vokser det nok av seg, og de som lider av dette hysteriet blir sikkert helt vanlige straite kvinner når de vokser opp. Enn så lenge vil alt styret rundt idoldyrkingen være en trening i selv å skape og organisere noe, de som skriver indignerte svar i kommentarfeltene på middelmådige musikkanmeldelser får på sin side god trening i å delta i debatter, som de senere kanskje kan bruke til å debattere mobbing, skole, rasisme og andre ting som måtte falle dem inn.

Så, nei, det er ingen grunn til bekymring.  Det går over, og det er ikke nødvendigvis usunt mens det pågår heller. 

Å være konspirasjonsteoretiker er ikke enkelt på nett. Du vil sannsynligvis bli beskyldt for å være ekstremist, psykisk syk, ha paranoide vrangforestillinger og det som verre er. Men du vet jo at du har rett. Her er derfor noen debattips.

Vær eksklusiv

Husk at du tilhører en liten eksklusiv gruppe som har sett lyset. Alle andre er bare en saueflokk som dilter etter det de blir fortalt, og som er naive og totalt mangler kritisk sans. 

Husk: Du har alltid rett.

Uansett hvor gode argumenter motparten har så er det uinteressant. For det er jo du som har rett. Og det vil helt sikkert komme for en dag. En vakker dag vil alle innse at det faktisk var sant at øgler fra Mars styrer jorda i all hemmelighet og forgifter alle meningsmotstandere mens de skaper den ene katastrofen eller den andre gjennom falsk-flagg-operasjoner. Det er bare et tidsspørsmål. All fornuft taler kanskje imot, men fornuften er naiv, og det er du som vet sannheten.

Avvis meningsmotstandernes kilder

Dine meningsmotstandere vil sannsynligvis vise til anerkjente forskere eller medier når de møter dine argumenter. Men dette kan enkelt å greit avvises, ettersom mainstreammedia og forskningen jo er en del av den store konspirasjonen, og derfor ikke har noen verdi som kilder

Avvis autoritet

Det å være autoritet betyr at man er en del av makten, og er man en del av makten vil man ha interesse av å skjule hva som virkelig foregår. Alle autoriteter av alle slag er en del av den store konspirasjonen, derfor kan man trygt avvise alle autoriteter. Man må gjerne ha skryte på seg å ha "studert", men da fortrinnsvis på nettet. Studerer man ved et anerkjent lærested vil man nemlig ha blitt utsatt for en hjernevaskingsprosess av eliten.

Spør, ikke svar

Om du antyder at akkurat det du tror er sant vil du fort få det samme forklaringsproblemet som dem som dilter etter makta. Nekt derfor konsekvent for at du mener eller tror noe som helst. Kall deg "sannhetssøker" uten å være hundre prosent sikker på noe som helst annet enn at alt vi blir fortalt er løgn. Sammenlikn gjerne deg selv med Sokrates, om han roterer i grava er isåfall irrelevant. 

Finn din rolle og markér noen grenser. Husk offerrollen 

Fordi om du nekter for at Al Qaida sto bak 11. september eller er brennsikker på at vaksiner ikke virker og kun er lureri fra Big Pharma, så betyr det naturligvis ikke nødvendigvis at du tror verden styres av øgler eller at Holocaust ikke fant sted. Vær meget indignert når noen sammenlikner dine konspirasjonsteorier med andres konspirasjonsteorier. For dine teorier er jo sanne og viktige, og det er for all del bare avsporing fra de som ikke liker fokus på makta å sette deg i bås med de andre.

"Don't Mention The Jews!"

Inspirert av "Don't mention the war" fra "Fawlty Towers". Joda, visst er jødene noen fæle, maktsyke og sleipe folk som jobber for verdensherredømme i all hemmelighet. Det står jo i Sions Vises Protokoller, så da må det jo være sant.
MEN.... Det er ikke stuerent å si denslags p.g.a. 2. verdenskrig. Kall dem derfor "zionister" i stedet, og trekk gjerne frem noen få jøder som ikke er "zionister" mens det også er en del som ikke er jøder som er "zionister". På den måten får du pakket inn ditt hat mot jøder slik at du slipper brunskvetting. Tror du.

Kjenn Youtube University og bloggosfæren

Nærmest en hvilken som helst slags konspirasjonsteori kan underbygges med ett eller annet som en eller annen har skrevet på nett. Følg med på samfunnskritiske bloggere av alle slag, såfremt de ikke har noen relevant faglig ekspertise med mainstreampreg, og bruk videoer fra Youtube som bekreftelse på det du hevder

Windows Moviemaker er din venn

Finnes det ingen linker som bekrefter dine teorier på nettet så lag en slik link selv. Med Windows Moviemaker kan hvem som helst la presumtivt troverdige "videobevis" på verken en hvilken som helst påstand. Og legger man den ut på Youtube har man jo plutselig et bevis. Evt. kan du skrive en artikkel i din egen blogg og linke til den som "dokumentasjon", det er vanlig blant konspirasjonsteoretikere på nett. 

Ekstremister i alle land: Foren eder!

Nei, du trenger ikke å være enig i at alle "negre" er apekatter, at alle "kuffar" fortjener å dø av selvmordsbomber eller at verden trenger en blodig revolusjon og Proletariatets diktatur for at arbeiderne skal få eierskap over produksjonsmidlene. Men ekstremister er enige med deg om én ting, og det er at de folkevalgte er nazister og fascister og diktatorer som ikke har noen som helst rett til å utøve makt. Dere har alle hatet mot myndighetene til felles, og det er mange "liker" på Facebook å hente fra folk som deler det hatet uten nødvendigvis å dele så mange andre mål med dere. Husk at Jens Stoltenbergs og Barrack Obamas fiender kan være dine venner. 

Følger du disse tipsene så vil det gå deg godt, og du vil oppleve at folk er enige med deg. Folk flest? Ånei, Eliten? Så absolutt ikke? Men, konspirasjonsteoretikere og andre ekstremister vil trykke deg til sitt bryst. Og det er vel viktigst?

Ordet ytringsfrihet er et honnørord som brukes mye i debatter, ofte av alle mulige slags fløyer. Men hva innebærer egentlig ytringsfrihet? Og ikke minst: Hva innebærer IKKE nødvendigvis ytringsfriheten

For å fastslå det først: Ytringsfriheten er et svært sentralt punkt i menneskerettighetene. Et land kan neppe regnes for å være noe demokrati uten ytringsfrihet, i betydningen fri presse, rett til å agitere for sitt politiske syn og en del andre punkter som knytter seg til ordet ytrinsfrihet. I de fleste vestlige land er også ytringsfriheten grunnlovsfestet, og sees på som en svært sentral rett man har. 

Men så har det seg sånn at ordet brukes ofte av gud og hvermann for å forsvare alt, og det kan da være greit å ty til noe avgrensninger, rett og slett av hva som ikke er ytringsfrihet. 

I vår reise i ytringsfriheten kan det være greit å se på USA. Ytringsfriheten står svært sterkt den amerikanske konstitusjonen, og USA er vel kanskje på mange måter det landet hvor ytringsfriheten - i hvert fall rent prinsippielt sett - står sterkest. 

Men så er det noen som liker å fremstille USA som et land der det er fritt frem til å si hva man vil, og det er det ikke. Selv USA har faktisk begrensninger i ytringsfriheten. De som hevder noe annet kan jo f.eks. spørre Julian Assange eller Bradley Manning. Eller andre som er straffeforfulgt eller etterlyst for å ha offentliggjort amerikanske statshemmeligheter.  Det er heller ikke sånn at man i USA kan påstå hva man vil om en annen person uten å risikert å bli saksøkt for masse penger, og altså tape den saken dersom man ikke har tilstrekkelig grunnlag for den påstanden man kommer med. 
Selv om amerikanerne er pripne så er det ganske fritt frem for porno der. Men det betyr naturligvis ikke at f.eks. barneporno er tillatt å vise eller publisere der. Det skulle da også bare mangle, svarer nok de fleste, og det er naturligvis helt riktig, men det er allikevel nok et eksempel på at, nei, selv ikke i USA er det faktisk fritt frem å ytre absolutt hva man vil.

I Norge har vi også visse andre begrensninger, selv om ytringsfriheten står sterkt også her i landet (og er grunnlovsfestet slik at den ofte kommer til anvendelse i Høyesterett).
Også her har vi stort sett de begrensningene de har i USA, i tillegg har vi den mye diskuterte §135a i Straffeloven, som regulerer hatytringer. Loven er sjelden brukt, og ofte kommer retten til at ytringsfriheten står sterkere enn vernet mot hatytringer. Men den blir brukt fra tid til annen, senest tidligere i år i en sak der en mørkhudet som ville inn på et utested ble skjelt huden full av dørvakten. Den dommen ble faktisk stadfestet av Høyesterett. I tillegg har vi et lovforbud mot blasfemi, som riktignok er vedtatt avskaffet, og som uansett ikke har blitt anvendt i en fellende dom siden tidlig på 1900-tallet. Det er altså ikke ubegrenset ytringsfrihet i Norge, men man skal være bra ytterliggående for å mene at det av Norge straffer hatytringer og injurier er noen begrensning i ytringsfriheten. Det synes heller ikke menneskerettighetsorganisasjoner - i den grad Norge får kritikk av dem på det punktet er det gjerne snarere for at vi gjør for lite for å straffeforfølge rasisme. 

Men nå er det uansett veldig mye som skal til for å bli dømt for rasisme eller andre hatytringer, så beskyldninger om begrensninger i ytringsfriheten handler vanligvis om andre ting, og der mener jeg det er direkte misforståelser inne i bildet. La oss derfor ta for oss noen av dem. 

1. Ytringsfriheten gir ingen rett til å få si det man vil overalt, uavhengig av hva slags policy redaktøren for det aktuelle mediet har.
Både aviser og nettsteder (samt nettfora f.eks. underlagt bloggsteder eller Facebook) har faktisk rett til å sette ytterligere begrensninger på ytringsfriheten utover det som loven sier. F.eks. Facebook går utover amerikansk lov når det gjelder hatytringer og nakenhet, noe de har fullstendig rett til som et privat nettsted.  Ingen kan påstå at det er noe brudd på amerikansk lov, like lite som norske aviser bryter norsk lov om de velger å kaste direkte rasistiske eller hatefulle innlegg, evt. innlegg fulle av skjellsord eller injurier, i søpla og evt. stenge ute brukere som ikke klarer å oppføre seg innen rammene. 

2.  Ytringsfriheten gir ingen rett til å slippe å møte motytringer
Særlig høyreekstreme misliker sterkt å få motsvar når de kommer med ganske så hatefulle ytringer, eller relativt hårreisende påstander. Flere ganger har jeg sett folk fra den fløyen ytre seg i den retningen at de mener deres ytringsfrihet blir truet av at andre deltakere i debatten ytrer seg meget sterkt og klart med avskyytringer mot det de skriver.  Dette kalles gjerne å "dra rasistkortet", til tross for at de fleste som blir beskyldt for å "dra rasistkortet" vanligvis ikke bruker ordet rasisme i det hele tatt. Hvis jeg f.eks. møter en person som argumenterer for å stenge grensene for muslimer med at jeg synes den personen gir uttrykk for avskyelige meninger, som ikke hører hjemme i et sivilisert og tolerant samfunn, da vil jeg trolig bli beskyldt for å "dra rasistkortet", til tross for at jeg i den sammenhengen ikke har nevnt ordet rasisme i det hele tatt (Og da kan jeg jo forsåvidt like gjerne nevne det, når reaksjonen er den samme uansett, men det er en annen debatt).....
Jovisst får folk med slike meninger ytre seg. Faktisk i altfor stor grad i forhold til hva man burde tillatt (vi har tross alt §135a liggende i bunnen). Men når de da får ytringsfrihet til uttrykke slike meninger må de faktisk også tåle at andre sier klart og tydelig ifra om hva de synes om den ytringen som nettopp er kommet til uttrykk - uten at det kan tolkes som noe brudd på ytringsfriheten.

3.  En viss sannhetsgehalt må forventes
Det er faktisk ikke fritt frem for å sette frem nærmest en hvilken som helst løgn, verken om en bestemt etnisk eller religiøs gruppe eller ikke minst om en enkeltperson. Det første har jeg touchet nok i dette innlegget, så la oss heller konsentrere oss om det andre.
Norske politikere er etter mitt syn ekstremt hardhudede. For ikke å snakke om amerikanske. Hvorfor jeg sier det? Jo fordi ymse konspirasjonsteoretiske blogger og nettsteder setter altså frem de utroligste påstander om politikere og andre maktpersoner og slipper å bli anmeldt for det. Hadde de blitt anmeldt ville de tapt så det sang, ettersom de aldri har noen skikkelige beviser for det de hevder, men politikere finner seg i mye og tåler mye før de faktisk benytter seg av sin rett til å få åpenbare injurier kjent døde og maktesløse.  

4. Pressen forplikter seg til å beskytte folk mot seg selv
Dette er stadig tilbakevendende etisk debatt i pressen, og har sin bakgrunn i punkt 3.9 i pressens egen Vær Varsom-plakat, som lyder som følger:
Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.
Dette er utvilsomt et vanskelig punkt, ikke minst fordi det tas opp forferdelig fornærmende av psykisk ustabile personer som kanskje har som en del av sin paranoide personlighetsforstyrrelse at de mener det foregår masse skjulte maktovergrep av maktpersoner i det norske samfunnet. Disse føler virkelig at de får sin ytringsfrihet krenket av at alle deres leserinnlegg blir kastet mens mange av deres postinger på nett kanskje blir fjernet eller evt. flyttet til dertil egnede "galeforum", og at de i siste instans kanskje får sin konto slettet for å beskytte dem mot seg selv. 

Så hva er konklusjonen?
Jeg mener noe av det viktigste er at selv om ytringsfrihet er viktig, og noe alle samfunn skal strebe etter,  så er det en del misforståelser ute og går, blant folk som mener at de får sin ytringsfrihet krenket uten at det nødvendigvis er tilfelle. Det er tøft å si i fra om det, men det er faktisk tilfelle at det er ikke ubegrenset ytringsfrihet noe sted. Dessuten ikke bærer ikke ytringsfriheten noen rett til å slippe å bli motsagt med tildels sterke mishagsytringer. Mishagsytringer mot ekstreme ytringer er faktisk også en viktig del av ytringsfriheten. 

Internett har gitt nye utfordringer for det meste som handler om åndsverk, og ikke minst for populærmusikken. I dette innlegget skal jeg forsøke å se litt på hva musikkbransjen gjør og bør gjøre.

90-tallet var en gullalder for norsk og utenlandsk platebransje. Men så kom nettet, og etter hvert begynte folk å laste ned mp3-filer og brenne dem på CD. Bransjen var truet, og trusselen var nok mer reell enn kassettene (som bransjen var livredd på 70-tallet) hadde vist seg å være, for nettet var så fullt av muligheter. Det var liksom ikke bare å låne platene til naboen eller ta opp de få hotte låtene som radioen kanskje valgte å spille. Nei, man kunne få stort sett alt. Særlig skjøt dette fart da Napster og dens etterkommere på, og bransjen har siden kjempet i motvind. 

Det vil si: I hvert fall inntil Spotify, og etter hvert Wimp, kom. Streamingen har slett ikke klart å erstatte gullalderen, men den har ført til at bransjen i det minste tjener en del mer penger igjen. Men fremdeles sliter de med å få de under 30 til å betale den 100-lappen i måneden som de trenger for å ha mer enn 10 timer med dårlig Spotify i måneden. 

Men fremdeles later det for meg til at bransjen famler litt i blinde og ikke helt har tatt en del ting innover seg. Det er fremdeles mye de kan gjøre for at ting skal ta seg opp. 

Det kanskje aller viktigste er at platebransjen må komme seg over sorgarbeidet over at 90-tallet har tatt slutt. Hovedårsaken til at platesalget gikk i taket på 90-tallet var hitsamlinger med diverse artister. Idag lager ungdommen sine egne "Absolute Music" som de enten brenner som CDer eller har som spillelister på Spotify. Det er egentlig rart at f.eks. den norske utgaven av "Now That's What I Call Music"-serien selger såpass brukbart som den gjør (den går visstnok i ca. 25.000 pr. eks), men når den gjør det skyldes det nok mest salg til barn som ikke er nådd tenårene. 8-12-årssegmentet.

Men uansett: Dette er noe platebransjen bare må ta innover seg at det er slutt. Det blir aldri mulig å tjene så lettjente penger som de gjorde på samleplater på 90-tallet igjen. De må nok tenke tilbake og heller tenke over hvordan de fikk solgt plater før samleplatene dukket opp.  

Når det gjelder streaming så er det et par ting som bransjen trenger å jobbe med.
For det første: Streamepublikummet er noe eldre enn det platepublikummet har vært til nå. De har for det første en mer voksen musikksmak, men ikke minst er de interessert i backkatalog. 
Ved siden å jobbe enda hardere for å få alle de største artistenes kataloger inn i streamesortimentet er det derfor viktig å gjøre tilgjengelig gamle plater. Dette gjelder ikke minst de norske selskapene, der stort sett det meste av gamle album unntatt de aller største artistene har vært utilgjengelige. Wimp har sitt Nygammalt-prosjekt sammen med Platekompaniet der gamle titler gjøre tilgjengelige både for nedlasting og streaming, men det går dessverre ubehjelpelig tregt, og skal gjenutgivelsene skje i samme tempo som idag vil det gå 20-30 år før alle gamle titler igjen er tilgjengelig digitalt. Det har ikke bransjen tid til å vente på hvis norskandelen på streametjenestene skal opp (jfr. artikkel i Klassekampen forleden). Farta på gjenutgivelsesprogrammene må økes betraktelig.

 Men mens bransjen er delvis obs på dette ser det ut til at de ikke har tatt innover seg at inntjening på et verk på streaming skjer mye langsommere enn på fysiske CDer og plater. Det betyr rett og slett at når man ser etter artister og låter må man tenke mye mer langsiktig enn mange av de som jobber med A&R idag gjør. Selv om "Gangnam Style" har vært et fenomen i noen måneder vil den aldri kunne nå samme salgstallene som "The Ketchup Song" eller "Macarena", Lambada eller Fugledansen. Og i likhet med de nevnte fenomenene vil den neppe leve i årevis. 
Platebransjen trenger rett og slett å finne flere fremtidige Beatles'er og Pink Floyd'er, Madonna'er og Michael Jackson'er, Elvis'er og Bob Dylan'er - titler som folk tar frem igjen og igjen og igjen og aldri går lei av å høre på.  Langsiktighet må komme mer inn i tankegangen til A&R-folkene, etter å ha blitt nærmest skyllet ut i kloakken i "Absolute Music"s gullalder på 90-tallet. 

Det er også et par markedsstrategier jeg stiller spørsmålstegn ved. For det første ser enkelte i platebransjen ut til nærmest å ha vedtatt av CDen synger på siste verset. Der tror jeg helt bestemt de tar feil. Vel har CD-salget gått ned, men folk har fremdeles CD-spillere, og nedgangen vil nødvendigvis flate ut. Jeg tror dessuten nedgangen vil flate ut fortere dersom platebransjen innser at CD-kjøperne ikke ønsker de ekstremt komprimerte og altfor høyt mastrede miksene ungdom liker å høre på på mobilene sine. Allerede idag lages vinylutgavene ofte med mindre komprimerte mikser. Disse miksene bør også brukes på CD-utgavene, så kan man heller gi mer komprimerte varianter til ungdommen som ønsker at det skal låte sånn. 

Apropos vinyl: Jeg tror ikke det er noen grunn til å ha klokketro på vinyl. Visst er vinylsalget gått opp, men det er fremdeles et bittelite nisjeprodukt i forhold til CD, og det vil det forbli. Fortsett gjerne å produsere vinyl - for samlere er det uovertruffent - men tror man at vinyl har mer fremtid enn CD så er man i overkant vinylromantiker. Det skjer ikke. 

Til slutt må jeg bare svinge innom streaming igjen. Jeg tror om kort tid at man har mer eller mindre knust steder som Pirate Bay. Det skjer av seg selv fordi de får stadig færre brukere, og jo færre brukere, jo mindre attraktive er de å bruke fordi det er tilgang på mye mindre materiale der. Det stopper m.a.o. seg selv. 

Den dagen Pirate Bay o.l. ikke lenger er noen trussel tror jeg nok også gratisversjonen av Spotify forsvinner. Da vil ikke ungdommen ha noe annet valg enn å kjøpe musikken selv, men de får den mye billigere enn min generasjon fikk den. En hundrelapp i måneden for all musikk som er utgitt noensinne er nemlig en god deal. Eller... I hvert fall nesten all musikk som er utgitt noensinne. Og hvis Spotify etter hvert viser seg å bli en god deal for artistene kan det vel også være at Beatles, Pink Floyd, Led Zeppelin, Peter Gabriel, King Crimson, AC/DC, Public Enemy, De La Soul og andre som mangler idag vil finne det naturlig å være tilgjengelige der. Så da blir det kanskje mer eller mindre all verdens musikk. 

Jeg tror altså dette vil gå seg til, men platebransjen må nok bite i seg en del smertelige prestisjenederlag, og fremfor alt: Slutte å drømme om det gylne 90-tall og "Absolute Music". Den tiden kommer aldri tilbake igjen. 

Bombingen i Palestina viste oss igjen krigen i all sin gru. I en slik situasjon er det viktig med en oppegående fredsbevegelse. Dessverre har jeg i senere år sett tendenser til at den en gang så oppegående fredsbevegelsen er på ville veier.

Her er det naturlig å starte med litt om meg selv og bakgrunnen for mitt eget politiske engasjement. Den saken som virkelig bidro til å vekke meg politisk på 80-tallet var nemlig kamp mot en mulig atomkrig og et engasjement for at man skulle satse på dialog fremfor kald krig. Jeg var mer eller mindre født inn i fredsbevegelsen, og har alltid hatt et pasfisistisk livssyn. Jeg mener fremdeles at krig som konfliktløser er galt og atter galt. Det er mitt grunnsyn.

Så hvorfor da skrive et innlegg som kritiserer fredsbevegelsen? Jo, fordi jeg dessverre har sett tendenser til at fredsbevegelsen tyr til irrasjonelle argumenter. Engasjementet mot krig har i senere år blitt utfylt av konspirasjonsteorier og av og til direkte antidemokratiske holdninger. Dessuten er det tilløp til mangel på balanse. Man finner enkelte man er veldig ivrig på å kritisere, og så glemmer man andre parter. Slik var det vel kanskje tildels under den kalde krigen også, men da var det naturlig fordi vi selv var deler av vesten og følte vi hadde politisk innflytelse over vesten, mens det var lite vi kunne gjøre med f.eks. Sovjetunionens atomopprustning.

Men det verste er ikke ubalansen, men de latterlige konspirasjonsteoriene. Det er helt greit å være imot Afghanistankrigen og "War on Terror". Det er jeg også, ikke minst fordi sistnevnte er en slags konstruert "krig" som er umulig å vinne, og som tvert imot bare fører til flere terrorister så lenge man fører den. Men kritikken av krigen blir bedre hvis man har fakta på plass. Det er faktisk et faktum at Afghanistankrigen er anerkjent av FN som en lovlig forsvarskrig, og derfor ikke kan anses som i strid med folkeretten.  Det er også et faktum at så lenge Norge er medlem av NATO (noe jeg er imot, og det er nok de fleste i fredsbevegelsen, men ikke "folk flest") så er vi da forpliktet å delta i en krig som USA har fått rett av FN i at er en forsvarkrig etter å ha blitt angrepet av en ytre fiende. Som USAs allierte er vi nemlig forpliktet til å være med i den krigen. Irak stiller seg helt annerledes, men Afghanistan-krigen har FN-mandat, og det samme hadde også den heldigvis svært kortvarige og begrensede militæraksjonen for å hjelpe opprørerne i Libya i 2011.

Og som ikke det er nok så ser man de mest hårreisende påstander fra enkelte i fredsbevegelsen om USAs motiver for disse krigene. Det er naturligvis olje, olje og atter olje. Ja, og? Kan dere dokumentere det? Eller er det bare konspirasjonsteorier? Såvidt jeg vet har USA og NATO begrunnet krigene sine med helt andre begrunnelser, så om det er sånn at det egentlig er olje som er grunnen så kan det jo kanskje være greit å dokumentere det? Wikileaks - trass i tidenes mest vellykkede lekkasje av amerikanske militærhemmeligheter - har ikke klart å avduke slike motiver.

Og da har jeg ikke tatt med alle de som for å skaffe seg et grunnlag for å betvile det folkerettslige grunnlaget faktisk beskylder USAs ledere for selv å ha drept 5000 mennesker 11. september 2001 for å få et påskudd for å gå til oljekrig mot Afghanistan - en krig som i realiteten la kjepper i hjulene Bush sine planer om Irak-krig (for Saddam var øverst på hans dødsliste, ikke Bin Laden) .  Jeg skulle tro folk i fredsbevegelsen var for fornuftige til å tro på sånt konspiranoid vrøvl, men ser dessverre oftere og oftere tendenser til at de ikke gjør det. Ja, selv en gang så oppegående krigsmotstandere som Johan Galtung og Berit Ås har dessverre rotet seg inn i denne røra.

For meg er dette en trist utvikling. Krig er grusomt, krig er forferdelig, og det er riktig å bekjempe krig som virkemiddel. Krig løser nemlig aldri noe, og enhver militær seier er bare en skinnseier da den ikke fjerner selve den voldelige konflikten. Da er det synd at de som på en rasjonell måte kunne argumentert for andre virkemidler - for de finnes alltid - mister sin troverdighet og seriøsitet fordi de har rotet seg inn i konspirasjonsteorier og annet irrasjonelt rør. 

Det som hendte på Utøya var en ufattelig tragedie. For noen av oss føles det allikevel ganske surrealistisk. Vårt gamle sommerparadis, i løpet av noen forferdelige timer endret til Helvete på jord. Det må for all del ikke bli bli permanent!

Selv var jeg i min ungdom på Utøya på AUFs sommerleir 11 ganger, hvert år fra 1990 til 2000. I samme periode var jeg også deltaker på tre pinseleirer og diverse kurs. Og hvert gang var Utøya et desidert høydepunkt. Et fantastisk paradis på jord. 

Utøya har blitt presentert som et fabelaktig politisk verksted, en slags utklekkingsanstalt for fremtidige toppolitikere. Og det er den naturligvis. Sammen med valgkampen, landsmøtet og kursvirksomheten var det Utøya som formet oss som de sosialdemokratene vi ble, for dem som ønsket å fordype seg i politikk var det ufattelige muligheter. Og statsministerens besøk på lørdagen var alltid et høydepunkt som ble fulgt nøye av pressene midt i "agurktiden".

Men Utøya er jo så mye mer! 

Kjærlighetsstien har vært mye omtalt den siste uka. Mange ungdommer mistet sitt liv nettopp der. Gjennom historien har imidlertid kjærlighetsstien en helt annen betydning. Det sies litt humoristisk at de fleste ekteskap i Arbeiderbevegelsen begynner på Kjærlighetsstien og tar slutt på kurs på LO-skolen på Sørmarka 20 år senere ;). Dette er nok en parodi, men det er ingen tvil om at veldig mange har forelsket seg der, forelskelser som i en god del tilfeller har vart. 

Men Utøya er også latmannsliv på teltplassen, sang rundt leirbålet, elleville fotball- og volleyballturneringer. Ja, også badeliv. Noe av det første jeg hørte 22. juli var at ungdommer svømte fra øya, og da tenker man sine tanker. Tyrifjorden er nemlig kald! Eneste gangen jeg har opplevd noenlunde anstendig badetemperatur der var i 1997, og den sommeren går det fremdeles gjetord om blant alle værnerder, som den varmeste og flotteste sommeren i moderne tid på Østlandet.  I tillegg ble vi advart om at svømmer vi langt utover blir det enda kaldere, for der er det kalde strømmer under vann. Så helt utrolig var det altså at bare én eneste ungdom ikke kom frem til land, særlig været 22. juli tatt i betraktning. 

Selv var jeg også av de som hadde en tendens til å snu døgnet. De som gjør det vet at det er ufattelig hvor utrolig festlig dårlige vitser kan bli når man er tilstrekkelig overtrøtt, og er man overtrøtt nå så er det faktisk de dårligste vitsene som er morsomt. Det var nok derfor jeg - selv om jeg hørte til Akershus - hadde en tendens til å bli sittende oppe i Buskerud-leiren (jeg sier oppe for i hvert fall den gangen holdt de alltid til på en bakketopp), for det var ingen steder humoren var så dårlig - og dermed rasende morsom litt utpå natta - som der. :) 

Blant alle de leirene jeg var på er kanskje 1994 den som henger sterkest igjen i minnet. Den var nesten like værmessig fin som 1997, men det var også veldig mye annet som skjedde den leiren. 1994 var jo det store EU-kamp-året, og det satte også sitt preg på Utøya-leiren. Særlig var det to fylkeslag som var de store kamphanene. Sør-Trøndelag, med Trond Giske i spissen, var det store nei-fylkeslaget mens Hordaland var (og - såvidt jeg forstår - faktisk fremdeles er) ja-bastionen fremfor noen. Og det foregikk mye streker mellom de to lagene det året. Ja, pluss at i fotballturngeringen har det alltid vært vanlig å "låne" spillere, og det året gikk det såpass langt at alle kamper i fotballturneringen hadde en tendens til å bli kamper mellom Sør-Trøndelag og Hordaland uavhengig av hvem som egentlig spilte. 

Men for oss fra Akershus var det en annen ting som dominerte 1994-leiren, nemlig Utøya-videoen! Det hadde seg sånn at den gangen var det en presentasjonsvideo om Utøya som gjerne ble lånt rundt i lagene når de skulle ha møter og prøve å lokke med "newbies" på sommerleir. Vi i Akershus syntes at den presentasjonsvideoen var grusomt dårlig, og bestemte oss derfor for at vi skulle lage en ny Utøya-video. Og med innleid kamera gikk stuntreporter Jan-Fredrik Laskerud rundt i leiren og foretok masse elleville intervjuer. Laskerud er et nummer for seg selv. Han har nå "gjemt seg bort" som prest i Sunndal og lokalbefolkningen der oppe må ha det rasende festlig med den mannen som prest. Konfirmantene har sannsynligvis også Norges morsomste konfirmasjonsleirer. Helt klart et stort komitalent som gikk tapt for NRK og TV2. :)

Dessverre ble aldri Utøya-videoen noen erstatning for den gamle. Den varte nemlig i tre timer, og ettersom alt sammen var like genialt og rasende morsomt så var det umulig å få klippet den ned til den nødvendige halvtimen. Men den finnes visstnok fremdeles der ute, som et rasende festlig dokument over Utøyaleiren 1994, for den som har tre timer pluss å avse....... ;)

Kort sagt: Utøya var noe av det herligste som fantes, og for oss som bare kjenner den siden av leiren (det var riktignok en liten skyteepisode under pinseleiren i 1991, men ikke med den typen tragiske konsekvenser) ble det ganske absurd å høre om det forferdelige som skjedde der ute.  

Av dem som var der i sommer er det noen som ikke vil tilbake. Det er forståelig. De opplevde sitt livs verste mareritt der ute, noe så grusomt at vi andre rett og slett ikke kan forestille oss hvor forferdelig det må ha vært.  Men etter 22. juli har jo mange nye blitt aktive i AUF, og nye generasjoner kommer. Derfor er det viktig å bevare dette paradiset som det paradiset det faktisk er. Det må bli leir på Utøya igjen i fremtiden, til glede for nye generasjoner med AUFere som tar øya og Paradiset tilbake. Monsteret Anders Behring Breivik tok 69 ungdommer fra AUF (og fra deres venner og nærmeste :( ). Men han må aldri - ALDRI!!!! - få ta sommerparadiset fra dem! 

"PKene", hører vi.... "PKene"...... Disse "politisk korrekte" er noen skumle mennesker. Er vi nå egentlig det da?

I et demokrati som Norge har vi lange tradisjoner for aksept for politisk uenighet i det offentlige ordskiftet. Vi har partier som representerer forskjellige fløyer og forskjellige ideologier. Og i det hele tatt en ganske betydelig pluralisme.

Allikevel er det altså noen som av en eller annen grunn føler seg utenfor. Som rett og slett føler at det felles verdigrunnlaget som forener i hvert fall de aller fleste fra Høyre til SV ikke passer dem. 

Det kan være en utfordring, for det felles verdigrunnlaget anses som såpass vidt at det faktisk anses som ganske ukontroversielt av de fleste av oss. Vi snakker om verdier som skoleverket bygger på, som NRK bygger på, og som det i utgangspunktet ganske upolitiske kongehuset bygger sine nyttårstaler og andre taler på. De aller fleste aviser har dessuten sitt verdigrunnlag ett eller annet sted innenfor rammene av dette verdigrunnlaget, og deres kommentarer og ledere er basert ett eller annet sted innenfor de rammene.

Men så er det altså noen (egentlig farlig mange) som ikke deler dette verdigrunnlaget. Og det er de som temmelig hånlig og ironisk kaller oss andre for "politisk korrekte", eller "PKere", som de liker å forkorte det til, i kommentarfeltene. 

Så la oss nå egentlig se hva dette felles verdigrunnlaget, som altså både NRK, skoleverk og kongehus bekjenner seg til, går ut på. Det handler bl.a. om

- Respekt for menneskerettighetene, inkludert etniske og religiøse minoriteters rettigheter

-  Et reellt ønske (selv om man kan være sterkt uenig om metodene) om å hjelpe mennesker som har det vondt materielt sett (eller på andre måter) til å få det bedre. 

- Empati med mennesker som har det vondt og et ønske om å bry seg, ikke bare ta egoistiske hensyn

- Ta vare på miljøet av hensyn til fremtidige generasjoner

- Bygge broer mellom sivilisasjoner på tvers av etniske og kulturelle forskjeller, og på den måten jobbe for fred og frihet. 

Dette burde egentlig være ganske ukontroversielt, og jeg tror de aller fleste av oss er enige om det. Men så er det altså noen som er uenige. De ønsker ikke å bry seg om at folk de ikke kjenner på en annen kant av verden har det bra. De er ikke interessert i forbrødring med andre kulturer. De tror ikke på menneskeskapte klimaendringer, og ønsker i hvert fall ikke å endre sin livsstil for å gjøre noe med dem. Det er disse som kaller oss andre "politisk korrekte", og det er ikke pent ment. 

"Politisk korrekt" oppsto ikke egentlig i dette segmentet. Det oppsto blant journalister i USA som reaksjon på en del som kanskje overdrev tendensen til f.eks. å slutte å bruke ord og uttrykk som hadde fått en belastende betydning i noen miljøer. Og det er klart at det kan gå for langt.  Når man fjerner ordet "nigger" fra gamle bøker som ble skrevet for over 100 år siden, og som slett ikke fremstilte de som brukte ordet på noen spesielt sympatisk måte, da går det kanskje får vidt. Samme når man plutselig begynner å skulle sensurere gamle barnebøker av kjente og kjære barnebokforfattere fordi de bøkene er produkt av en annen tid med andre holdninger. 

Men slik bermen på nett bruker det er det for meg bare å svare at, nei, jeg ser ingen grunn til at samfunnet skal rette seg etter dem. Vi trenger ikke en skole som oppfordrer folk til å kun ta hensyn til seg og sine og drite i alle andre. Vi trenger ikke en kongefamilie som oppfordrer folk til å kjøre fremtidige generasjoner til helvete på første klasse og ikke bry seg om fremtiden. De fellesholdningene vårt samfunn bygger på er gode og konstruktive, og det er ingen grunn til å kvitte seg med dem fordi om en liten berm som dominerer nettdebattene insisterer på at de kun vil være egoister og atter egoister og ikke overhodet bry seg om mennesker og menneskers behov. Visse fellesverdier skal vi fortsette å bygge vårt samfunn på, uansett hva bermen i nettdbattene mener.

Derfor la oss ta begrepet tilbake. La oss fjerne den hånlige ironien fra det. La oss slå oss på brystet og si at, ja, vi har faktisk de riktige meningene, vi er faktisk politisk korrekte, i ikke-ironisk betydning Og vi er stolte av det. Stolte av at vi bryr oss. Stolte av at vi ikke er egoister.

Jeg er politisk korrekt og jeg er stolt av det! 

Verden styres egentlig av øgler, "Negre" er dumme og primitive kannibaler med IQ som gorillaer. Holocaust fant aldri sted. Michael Jackson ble drept av Illuminati. Shabana Rehman Gaarder er egentlig islamist. Det er sant - det står jo på nett. Eller?

Den gangen jeg gikk på skolen på 80-tallet måtte jeg opp på videregående skole før jeg i det hele tatt ble introdusert for begrepet kildekritikk. Noen skikkelig innføring fikk jeg egentlig ikke før jeg tok forberedende på Universitetet. 
Og egentlig var nok det helt greit. I all hovedsak brukte vi jo skolebøkene som kilder, og trengte vi noe mer så var det gjerne leksikon hjemme, eller bøker fra skolebibliotekene eller det kommunale biblioteket. Alt relativt kvalitetssikrede institusjoner, som i hovedsak hadde gjort det grøvste av kildekritikken for oss. Det verste mølet figurerte stort sett bare i svært sære subkulturer. 

Med nettets inntog ble alt dette endret og snudd fullstendig på hodet. Plutselig finnes det en jungel av informasjon der ute. Åpenbart er ikke all den informasjonen like heldig. Rasister, konspirasjonsteoretikere og syke mennesker som pressen tidligere har beskyttet mot seg selv har plutselig fritt leide til å spre de utroligste ting.  Og det helt uten motforestillinger. 

Det er klart at dette også har åpnet en helt nye verden m.h.t. å lure folk på kroken. Men hvor forberedt er egentlig skoleverket og utdanningsinstitusjonene? Eller for den saks skyld media? Følger de med i timene? Er det nok fokus på kildekritikk nå som kildekritikk er blitt noe som ikke bare angår vitenskapsfolk, journalister og forskere, men faktisk menigmann?

"Youtube University" er blitt et begrep. Youtube er nemlig fullt av hjemmesnekrede propagandavideoer. Der kan du bl.a. få "bevis" for at Michael Jackson egentlig ble drept av Illuminati, at 11. september ble forårsaket av amerikanske myndigheter, og til og med at Arbeiderpartiet selv sto bak terrorangrepene på Utøya 22. juli for å få økt sympati til seg selv foran kommunevalget. I tillegg til dette har du altså nettsteder som Folkets Info og Nyhetsspeilet som sprer mye rart. Og nettsidene til NDL og SIAN er stinnfulle av fantasifulle løgner om muslimer, inkludert fiktive intervjuer med såkale ekstreme muslimer som bygger oppunder rasistenes myter. 

Allerede i internetts barndom begynte nazistene å være aktive på nett, og de har lært seg alle tricksene. Søker du på Holocaust på Google vil derfor mange revisjonistiske sider som fornekter Holocaust være de første treffene du får. Man en skoleelev har nok endt opp med strykkarakter på historieoppgaver om nazismen etter å ha vært litt for ukritisk i sin søking på nett. Men hva kan de egentlig vite hvis de ikke blir ordentlig forberedt på å være kritiske?

Jeg mener faktisk at - enda så vanskelig det er - kildekritikk må inn allerede på barneskolen. Barn blir tidlig advart - og det skulle bare mangle - mot at det finnes skumle folk på nettet. De bør også advares mot at ikke alt du leser på nettet er sant, at det er mange som skriver løgner der. Og ikke bare skolebarn. Folk som gikk på skolen i min tid har jo i liten grad blitt briefet på dette her, og de kan finne mye rart på nett de også. Derfor bør også media bli mer bevisste på dette med kildekritikk og gi mer fokus på det. Noen forsider på VG og Dagbladet, samt tema i aktualitetsmagasinene til TV2 og NRK hadde kanskje vært på sin plass? 

Dette er en viktig diskusjon, hvis ikke risikerer man at alle former for ekstremisme og politikerforakt brer om seg, og da er hele demokratiet vårt i fare.