Lucie Fæste
Den 13. documentaen åpnet sine dører 9. juni og dermed er den tyske byen Kassel med sine 195 000 innbyggere igjen en viktig skueplass for verdenskunsten.
Mange er litt forundret over at denne kanskje mest betydningsfulle utstillingen over samtidskunsten i verden akkurat finner sted i denne byen som er blitt en by uten spesielle egenskaper etter krigen – ”fillebyen” som Lotte Sandberg kaller den i sin documenta-omtale i Aftenposten.
Her et lite tilbakeblikk på historien til dokumenta-utstillingene der man hvert femte år på nytt som betrakter blir konfrontert med spørsmålet om hva kunst er og hvorfor det finnes kunst.
Kassel lå i ruiner etter krigen. Hjørnestensbedriften Henschel, lokomotiv- og lastebilfabrikken, produserte mellom 1933 og 1945 også panservogner og flymotorer. Viktige anlegg lå sentralt i byen, noe som førte til at den ble bombemål for de allierte. I et angrep i oktober 1943 ble 80 prosent av byens bolighus ødelagt, deriblant de gamle bindingsverkshusene i gamlebyen i Kassels sentrum. 10.000 mennesker omkom, de fleste døde i bomberom av surstoffmangel som oppstod på grunn av branninfernoet. Også andre viktige bygninger ble ødelagt, blant annet Ottoneum, Fridericianum, Neue Gemäldegallerie og Orangerie – gamle ærverdige bygninger med hver sin historie og i dag blant annet utstillingslokaler for documenta. Denne natten i 1943 ble en av Tysklands vakreste byer med en over 1000-årig historie lagt i grus.
1955 ble Documenta 1 arrangert. Arnold Bode, født og oppvokst i Kassel, var initiativtakeren til den første utstillingen. Han hadde studert ved kunstakademiet i Kassel og arbeidet som kunstner og senere også som kunstlærer i Berlin. Denne stillingen måtte han fratre etter påtrykk av nazistene, og han fikk forbud å arbeide som kunstner – hans verk ble ansett som ”entartet”. 1939 ble Bode dratt inn til krigstjeneste og kom til slutt i krigsfangenskap i Østerrike. Etter løslatelsen gikk han til fots hjem til Kassel og fant hjembyen sin i ruiner. Sammen med venner planla han nå en utstilling: ”Jeg måtte gjøre noe med byen for ikke å gå dukken”, sa han. Han ville ta igjen det som var blitt borte under nazitiden, få fram igjen kunsten fra tyvetallet, arven etter Bauhaus, ideene fra studietiden i Kassel og årene i Berlin. Med ruinene som bakgrunn ble kunsten vist som nazistene hadde fjernet fra offentligheten – tapte år skulle tas igjen.
Jeg har vokst opp i Kassel, men var for liten til å ha utbytte av Documenta 1. Men samtalene om den hjemme rundt kjøkkenbordet husker jeg, og fornemmet at dette var viktig for de voksne. Men Documenta 2, også den regissert av Bode, gjorde et uutslettelig inntrykk. Picassos, Henry Moores og Giacomettis skulpturer ved ruinene til Orangerie, utstillingen i det nokså provisorisk renoverte Fridericianum og i Bellevue-Schloss har satt dype spor. Å se denne kunsten i disse krigsherjete omgivelsene åpnet en ny verden: slik kunne man se på ting. Vi, min generasjon som vokste opp i ruinene, følte at vi ble rikere av utstillingen, vi forstod hvor viktig kunst er for å forstå. Og ved å se hva nazistene hadde prøvd å få bort, ved å se verkene til kunstnere som hadde måttet dra fra landet eller fått maleforbud, ble nok et trekk ved nazi-barbariet tydelig for oss.
Hvis du har tenkt å reise til et ”gudsforlatt tettsted i Hesse-distriktet” (vil si delstaten Hessen) –sitat J. N. Wernø i Dagbladet 9. Juni, som der anbefaler en reise dit for å se Documenta 13 – så har nok Kassel mer å by på enn documentaen. Kanskje oppdager du at stedet ikke er så håpløst som norske anmeldere vil ha det til:
Neppe noen norsk by kan skilte med parker som du finner her: Schloss Wilhelmsthal, et av de vakreste rokokkoslott i Tyskland i en vakker landskapspark; den 1, 5 kvadratkilometer store parken Karlsaue, lett tilgjengelig fra byens sentrum (Orangerie er del av dette opprinnelig barokke parkanlegget og selve parken er også utstillingslokale for Documenta 13) og Park Wilhelmshöhe, Europas største bergpark, som nå er kandidat til UNESCOs verdensarv-liste. Nede i parken ligger Wilhelmshöher Schloss som huser fortsatt en av de største Rembrandtsamlingene i Tyskland, til tross for at det i dag kun er 12 av de opprinnelig 34 Rembrandt-bildene igjen i samlingen. Men det er en annen historie… Uansett vitner samlingen i slottet og andre museer i Kassel om 600 års samlelidenskap. Hertugene og kurfyrstene hentet viktige kunstnere, arkitekter og matematikere fra hele Europa til byen og satte sammen betydelige samlinger, ikke bare av kunst, men også arkeologiske skatter og tekniske nyvinninger.
Fridericianum (fra 1779), det viktigste utstillingslokalet for documenta, var et av de første offentlige museer i Europa. I opplysningstidens ånd ble de fyrstelige samlingene utstilt her og det fyrstelige biblioteket befant seg i denne bygningen. Blant bibliotekarene var Jacob og Wilhelm Grimm, kjent for eventyrsamlingene, som for det meste ble samlet her i deres tid i Kassel. Boksamlingen i Fridericianum ble påbegynt i 1580, men størstedelen av samlingen gikk tapt i brannen i 1943.
I år er det også documenta-kunst i Ottoneum – Kassels naturhistoriske museum – men bygget for 450 år siden som den første faste teaterbygningen i Tyskland.
Riktignok har Kassel mistet sin opprinnelige skjønnhet, byplanleggerne har gjort mange feil i denne byen etter krigen. Folk skulle få et sted å bo, det ble mye hastverksarbeid.
Men fordi byen har mistet sitt eget opprinnelige ansikt, er den kanskje nettopp derfor så velegnet som bakgrunn for en slik utstilling, der kunst fra hele verden og de forskjelligste kontekster skal stå i midtpunkt.
En av utgavene til Munchs ”Skrik” er blitt solgt. Knut Olav Åmås skriver i Aftenposten at Munch gjennom dette salget er blitt løftet. Den store oppmerksomheten som auksjonen har fått, er underforstått en suksess for kunsten, og vi kan visst takke privatpersonen og investoren Petter Olsen for det. Men er det ikke heller slik at Olsen kan takke mediene for all oppmerksomhet som dette salget har fått? Hva er Olsens fortjeneste i alt dette bortsett fra at han skulle selge et bilde han har arvet?
For en kunstinteressert leser fortegner hele dette showet seg vel heller som en tvilsom affære, for hva var det som stod i fokus her? Det ble veddet hvilken pris som kunne oppnås, prislister over de dyreste kunstverkene ble publisert. Det var ikke kunstens universelle karakter, ikke det umålelige ved kunsten som var tema, nei: Norge kunne være stolt over at det skulle selges et bilde som muligens ville slå alle rekorder – i pris, vel og merke. Var det ikke til og med noen som sammenliknet auksjonen med en fotballfest – og hele den norske kunstfiffen drog til New York for å være del av den store festen.
Hvor fattige i ånden må vi være hvis prisen på et kunstverk er avgjørende for at vi skal få seriøs og substansiell interesse for kunst her til lands? Det var ikke kunst som fenomen eller Munchs store betydning i kunsthistorien som kom i fokus, det var auksjonsspetaklet, der de over-rike kunne leke med millionene sine og sette penger i noe som kan stige videre i pris. Her skjedde det samme som ved andre transaksjoner i finansmarkedet – som akkurat som kunstmarkedet beror på fiktive verdier. Kapitalistene må tross alt spre risikoen.
Ja, mediene har vært opptatt av salget, Petter Olsen ble sitert i så godt som alle aviser med rørende historier om sine barndomsopplevelser med kunstverket over sofaen – det var visst en blond dame han så, helt til noen forklarte ham noe annet. Hva var meningen med dette tøyset? Kan det være sant som det antydes at dette ble fortalt for å understreke at bildet var innbo slik at man dermed kunne unngå beskatning? Var mediene Olsens (eller hans rådgiveres) nyttige idioter?
Det er trist at et så stort, profetisk verk blir til et auksjonsnummer der prisen blir det essensielle. Heldigvis finnes Munchs store kunstverk i flere utgaver, og vi kan se dem i norske museer og bli betatt og berørt av dem, om de nå er plassert på Tøyen eller andre steder (bare de ikke havner i Hvitsten, for dit er det vanskelig å komme uten bil – og dermed uten å forurense). Olsen-familiens utgave har offentligheten ikke kunnet se mye til. Den var unntatt offentlighet og vil muligens igjen havne i stua eller hvelvet til en samler. Olsen sier han ville gjøre bildet tilgjengelig for verden – det kunne han ha oppnådd ved å stille det til rådighet for et museum. Mange seriøse kunstsamlere kunne tjent ham som eksempel, de har lånt ut betydelige kunstverk til viktige museer før ham. Vi kan bare håpe at den nye eieren er rausere enn Olsen i så måte.
Interessant er det også at kun en eller to norske aviser skrev om ”Skriks” forrige eier og hans dramatiske skjebne: Vi vet nå at dette salget har en lyte: Den tysk-jødiske kunstsamleren og kunstmesenen Hugo Simon eide bildet til 1937. Han var tvunget til å selge mens han var på flukt fra nazistene i Tyskland. Simon døde uten å ha kommet finansielt på fote igjen i Brasil, og hans etterkommere har ikke gitt auksjonen sin velsignelse. Riktignok utløser slike salg under flukt ikke de samme restitusjonsbestemmelsene som gjelder for kunst som ble konfiskert og videresolgt av nazistene, men også denne kunsten kom i nye hender fordi eierne var i en nødsituasjon og solgte under tvang – som regel til en lav pris. Petter Olsen ville tydeligvis ikke snakke åpent om bildets historie. Det var dumt, for nå ligger det en skygge over salget. Han hadde en mulighet til å kaste mer glans over den – ved å rekke ut en hånd og komme overens med Simons familie.
Synd at dette temaet ikke ble slått opp større og allment diskutert i Norge – det kunne i det minste har gitt oss alle mer innsikt i historie og i hva noen mennesker gjør mot andre.
Slik som det ble, er det bare trist. Da hjelper det lite at Olsen vil framstå som den store velgjøreren i Hvitsten – vi vet bedre!