ARBEID: Adgangen til arbeidslivet har blitt kraftig redusert for språklige minoriteter med liten eller ingen formell utdanning.

Innlegget er skrevt sammen med Rolf Undset Aakervik, seniorrådgiver i stiftelsen
Mangfold i Arbeidslivet

Det ser ikke særlig lyst ut for folk som kommer til Norge fra fattige kår og med ingen eller lite utdanning. Når situasjonen i hjemlandet er håpløs og arbeidsliv og boligmarked er stengt, i Norge og i resten av Europa, hva er alternativene?

Adgangen til arbeidslivet har blitt kraftig redusert for språklige minoriteter med liten eller ingen formell utdanning. De fleste arbeidsoperasjoner i norsk (og europeisk) arbeidsliv krever at instrukser og bruksanvisninger blir forstått, og at beskjeder og rapporter blir lest og kan formidles skriftlig. Norge er blant verdens mest produktive samfunn per innbygger, også utenom olje.

De uten formell skolebakgrunn har problemer med å tilpasse seg norskkravene til arbeidsplassene. De fleste ufaglærte jobber som tidligere ikke stilte krav til muntlig og skriftlig kommunikasjon på norsk, har forsvunnet. Mange av dem som ikke kan lese og skrive har fått alvorlige problemer med å lære norsk skriftlig og muntlig på kurs eller andre offentlige opplæringstiltak. Også krav om å beherske IKT (internett, SMS, dataprogrammer) har blitt en forutsetning i mange jobber.

Det finnes gode eksempler på innvandrere og flyktninger med liten skolebakgrunn fra hjemlandet som har fungert godt i norsk arbeidsliv i flere år. Mange har lært tilfredsstillende norsk, har tatt grunnskole, og også noen har tatt videregående og høyere utdanning. Kvalifiserings- og introduksjonsprogrammene har bidratt til at flere innvandrere og flyktninger har fått opplæring rettet mot søknadsprosesser, jobbtrening og kommunikasjon i arbeidslivet. Sammenlignet med flere andre europeiske land, har faktisk integreringsprosessen i Norge gått rimelig bra. De fleste innvandrere og flyktninger jobber og er netto bidragsytere, noe det norske samfunnet og den enkelte innvandrer og flyktning tjener på.

Tiden er inne for å finne enda bedre modeller for opplæring og i arbeidslivet for å motvirke at det utvikles fattigdom og ekskludering for dem som faller utenfor de ulike opplæringsløpene. Prosjektet Illiad (www.illiad.eu) med 12 europeiske land har i tre år sett på disse utfordringene i Europa. Situasjonen for voksne språklige minoriteter er blitt presentert i møter og konferanser, og det har kommet fram gode erfaringer og eksempler på metoder og tiltak for å motvirke ekskludering og fattigdom. Erfaringene blir presentert i London i oktober i år. (se www.illiad.eu eller www.mangfold.no).

Økte krav til språkprøver i norsk for å få jobb har ført til at mange ikke får arbeid. Særlig rammes de med lite utdanning fra hjemlandet. Rom-folket er særlig utsatt siden EØS-borgere ikke får tilbud om gratis norskopplæring. Norskferdigheter er i mange jobber helt nødvendig, men en tilpasset opplæring på arbeidsplassene vil gi en raskere opplæring. En opplæring som retter seg mot kravene til kommunikasjon på arbeidsplassen, vil både styrke motivasjonen og gjøre opplæringen bedre tilpasset arbeidsoppgavene.

Mange ufaglærte jobber har forsvunnet, og det er økte krav til lese-, skrive- og kommunikasjonsferdigheter på norsk. Men det finnes arbeidsplasser hvor det er mulig å tilby tilpasset opplæring, og det finnes allerede erfaringer på dette. En slik opplæring er en snarvei og kan føre til at mange uten formell eller liten skolebakgrunn fra hjemlandet eller i Norge kan komme seg i arbeid. De fleste ønsker å gjøre en innsats både for samfunnet og personlig utvikling. Er arbeidsplassene (bedrifter og institusjoner) villige til å spleise med det offentlige for en tilrettelagt opplæring på arbeidsplassene? Kanskje det også er en av løsningene på utfordringene for romfolket?