Debatt

Fulltidspolitikere i Oslo skal ikke gi seg selv så gode lønnsvilkår

Til hvert Oslo-budsjett er det blitt en tradisjon at Rødt Oslo foreslår lavere lønn til fulltidspolitikere, men til ingen nytte.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Norske politikere bevilger seg selv stadig høyere lønninger. Til hvert Oslo-budsjett er det derfor blitt en tradisjon at Rødt Oslo foreslår lavere lønn til fulltidspolitikere. Dette for å stanse utviklingen mot stadig større forskjeller mellom samfunnets makthavere og vanlige folk. I årets budsjett foreslo vi sum utgifter redusert med 2,9 millioner til fulltidspolitikere og 4,5 millioner lavere lønn til fulltidspolitikere i byråd. Tradisjonen tro fikk forslaget kun Rødt sine stemmer i Oslo bystyre.
Det er lett å forstå at folk synes det er håpløst at de folkevalgte, som skal representere befolkningen, blir en lønnsadel og tjener over det dobbelte av dem.
Ja, fulltidspolitikere jobber hardt, men de som tar de tyngste løftene i samfunnet får ikke noe særlig prestisje, de får ikke noe særlig lønn å skryte av, og de ender ofte på uføretrygd.
Byrådets budsjett for 2018 fortsetter å opprettholde kuttpolitikken overfor bydelene, siden bydelene fortsatt ikke blir fullt ut kompensert for befolkningsveksten. Det ville byrådet ikke fikse på under forhandlinger med Rødt Oslo. Siden 2011 har bydelene bare fått kompensert 80% av befolkningsveksten, det tilsvarer et kutt for 2018 på 14,5 millioner, og siden 2011 har bydelene tapt til sammen 167,5 millioner. Dette betyr at det blir vanskelig for bydelene å sette inn vikarer i barnehagene eller sikre fritidsklubbene for ungdom. Heldigvis fikk Rødt Oslo gjennomslag for å fjerne et rammekutt på 36 millioner.
Vi vil heller kutte i politikerlønningene enn velferden. Rådhusets fulltidspolitikere har en lønn fra kroner 800.000 til godt over 1 million kroner. Dette er mildt sagt en god avlønning for den som i en kort periode av sitt liv påtar seg et verv som folkevalgt. Det er faktisk viktig at fulltidspolitikere er seg bevisst at de skal være folkevalgte, i ordets faktiske betydning. I stedet for drosje eller egen parkeringsplass i Rådhuset burde de for eksempel føle på kroppen hva hjemmepleiere i hjemmetjenesten eller lærere i en overfylt klasse i denne byen opplever hver dag.

Kanskje Oslo har for mange fulltidspolitikere. Det at 12 av bystyrets medlemmer er på fulltid bidrar til å skape et A og B-lag i bystyret; mellom fulltids- og fritidspolitikere. Og det er en betydelig avstand mellom de arbeidsmuligheter bystyrepolitikere har, sett i forhold til de mange hundre fritidspolitikerne i bydelsutvalgene. Disse bruker mesteparten av sin fritid til arbeid i bydelsutvalg og komiteer i bydelen i et forsøk på å skape bedre forhold for byens befolkning. Dette gjør de for en meget beskjeden godtgjørelse. De drukner ofte i sakspapirer og utredninger, og mange gir opp etter bare en valgperiode.

Det er to partier som særlig bør arresteres for sine valg. Det er skuffende at SV, som tidligere i sommer protesterte høylytt mot høyere politikerlønninger i Stortinget ikke støttet Rødt Oslos forslag i bystyret. Også har vi FrP, «partiet for folk flest», som sikrer rekordlønninger for fulltidspolitikere i bystyret og Stortinget uten å vise moderasjon når folk flest og pensjonister må stramme inn.

Vi trenger ikke disse politikerlønningene for å sikre rekrutteringen til det sentrale politiske miljø. Et rimelig forslag er å fastsette fulltidspolitikernes lønnsnivå til gjennomsnittslønnen til de ansatte i Oslo kommune, med et maksimalt tillegg på 20 prosent. Så lenge politikerlønningene er på dette nivået, vil Rødt sine fulltidspolitikere i bystyrer landet rundt og vår representant på Stortinget betale en betydelig del av lønna i «partiskatt».

Det bekymrer ikke politikerne nevneverdig at byens sykepleiere og helsefagarbeidere sliter ut helsa si på tungt omsorgsarbeid til en lønn på litt over halvparten av det bystyreflertallet mener fulltidspolitikere fortjener. Det er krevende å jobbe som hjelpepleier. Som moren min har gjort i mange år. Hun er fysisk nedslitt, i ryggen og kneet. De som bærer velferdsstaten på sine skuldre – det vil si i all hovedsak damer innenfor pleie- og omsorgsyrker. De blir slitne og uføretrygdet, og fortjener mer lønn og bedre arbeidsvilkår for strevet. Snakket noen om å prioritere det viktigste først?

Mer fra: Debatt