Frida Sebina Skatvik
Det har alltid vært ubehagelig å ta avgjørelser som bryter med tradisjon. Spørsmålet er om det ikke er viktigere at Norge står fram som et eksempel på at forbud mot omskjæring er mulig.
I middelalderen var Jesu forhud et populært pilegrimsmål - så populært at flere europeiske byer hevdet å besitte den samtidig. Den juvelbelagte forhuden ble sist sett i Calcata utenfor Roma, før den skal ha blitt stjålet av en lokal prest i 1983. Aldri har en hudflenge skapt så mye oppstyr som forhuden. Og igjen skaper den overskrifter: Finnes det grunner til å forby et av verdens eldste medisinske inngrep?
Som tilhenger av forbud mot omskjæring (av barn) kom jeg naturligvis i ordstrid med en lokal, sekulær jøde sist jeg besøkte Israel.
- Hvorfor skjære av deler av et frisk lem? spurte jeg naivt.
- Det er bedre for jentene, svarte han.
- Nei, det er det ikke, parerte jeg.
- Det er mer hygienisk, sa han.
I dag dusjer folk hver dag uansett, så det har ingenting å si. Uomskårede smittes oftere av kjønnssykdommer.
- Det er mulig, svarte jeg, men det er da lurt å beskytte seg uansett. I USA, der de fleste menn er omskåret, er prosentandelen av HIV-smittede høyere enn i Europa, der de færreste er omskåret.
Da han hadde sluppet opp for sosiale og medisinske argumenter, serverte han den egentlige grunnen. For som de fleste vet, handler ikke omskjæring - for dem som praktiserer det - om hva som er rasjonelt og hva som ikke er det, men om religion og identitet. «Det er tegnet på at man er jøde», sa han. Det kunne jeg selvfølgelig ikke motsi.
Spørsmålet flere har stilt de siste årene, er derimot hvor fritt religion kan og bør praktiseres, før den kolliderer med andre rettigheter - som retten til ikke å bli påført skade.
For de medisinske skadevirkningene kan vanskelig overses. Blødning er den mest vanlige, men også alvorlige infeksjoner, og i verste fall død. I september i fjor døde en to uker gammel gutt på et sykehus i Brooklyn. Dødsårsaken var Herpes type 1, overført fra «mohel» - jødisk omskjærer. (For dem som ikke vet det: Etter ortodoks tradisjon «suges» forhuden av etter kutt.)
Dessverre er han ikke den eneste. På sykehus i New York har man vært vitner til tallrike tilfeller av oralt overførbare virus de siste årene, flere ganger med døden som følge. Lite hjelper det at mohelen som utførte omskjæringen av to tvillingbarn i 2005, der den ene mistet livet som følge av Herpes-smitte, ble fratatt lisensen så lenge praksisen fortsetter.
Som alle andre steder i verden, har forslaget om å innføre 18-årsgrense på omskjæring møtt motstand i Norge.
«Om vi gikk inn for et forbud, ville vi bli eneste land i verden til å forby rituell omskjæring. Derfor kan jeg ikke tenke meg at det blir aktuelt», sier helse- og omsorgsminiser Anne-Grete Strøm-Erichsen til VG.
Professor Bernt Hagtvet argumenterer etter samme logikk i siste utgave av Humanist: «Det må være et tankekors for dem som støtter forbud, at selv ikke i Frankrike, den skarpe sekularismens hjemland, har det - så vidt meg bekjent - vært på tale å lovforby omskjæring av gutter», skriver Hagtvet, og henviser til religionsfriheten.
Men Norge er slett ikke alene om å vurdere forbud mot omskjæring av mindreårige. I Danmark mener en dansk rabbiner at et forbud mot den 3000 år gamle tradisjonen er det samme som å si at jødene må pakke sakene og forlate landet. Weekendavisen skriver på lederplass: «Man tør slet ikke tænke på reaktionen, hvis det var en talsmand for de muslimske trossamfund, der på sine trosfællers vegne var kommet med en lignende ‘trussel’ om at forlade Danmark.»
I Tyskland, der det offentlige ordskiftet har nådd høyest temperatur, er debatten foranlediget av at en domstol i Köln kom fram til at omskjæringen av en fire år gammel muslimsk gutt, som etter inngrepet i 2010 led av blødninger, var et overgrep og ikke burde funnet sted før gutten var gammel nok til selv å ta avgjørelsen. Ikke overraskende ble avgjørelsen svært dårlig mottatt i Israel og av den jødiske diaspora, noe som antakelig var medvirkende til at Angela Merkel gikk offentlig ut og motsatte seg lovforbudet. «Jeg vil ikke at Tyskland skal være det eneste landet i verden der jødene ikke kan praktisere sine ritualer,» siteres hun i The Guardian.
Men domstolen i Köln har også støttespillere verden over. I England applauderer Secular Medical Forum, som også forsøker å lovfeste forbud i eget land, domstolen for å la menneskets rett til autonomi og selvbestemmelse veie tyngre enn religionsfrihet på den moralske vektskålen. Mange mener dessuten at forbud mot omskjæring av mindreårige ikke strider mot religionsfriheten, så lenge myndige personer selv kan ta beslutningen.
I motsetning til andre kulturer, er det ikke religiøse sentimenter som ligger bak det som i dag er blitt en milliardindustri i Nord-Amerika. Her ble omskjæring av gutter populært mot slutten av 1800-tallet for å forhindre masturbasjon, som man mente var årsaken til galskap og en rekke andre mentale lidelser (Frokostgiganten Dr. Kellogg var blant de som mente at omskjæring var en effektiv straffemetode for gutter som ble grepet i masturbasjon, da smerten skulle ha helbredende effekt på sinnet). Ikke overraskende er det i San Fransisco - der det også er forbudt med Happy Meal, take away-bokser i isopor og ikke å kildesortere søppel - der lovforbudet mest sannsynlig vil få gjemmomslag i dag.
Det har alltid vært ubehagelig å ta avgjørelser som bryter med tradisjon. Spørsmålet er om det ikke er viktigere at Norge, snarere enn å nære opp under den kollektive frykten for å være den «eneste» eller «første», står fram som et eksempel på at forbud mot omskjæring er mulig.
Det er ikke lett å holde fokus på menneskerettighetsbrudd i Syria når man lever i et nabolag fylt av stormaktspolitikk og sekterisme.
«Hvorfor er du så opptatt av Syria? Hvorfor er ingen journalister interessert i hva som skjer i Bahrain?»
Spørsmålet stilles over en skranke i Beirut, av en resepsjonist som har lovet meg rabatt i bytte mot at jeg skriver hvordan den politiske situasjonen egentlig er, formidlet av hotellpersonalet selv. Tilbudet tok form etter å ha diskutert hvorvidt Syria og Israel - som trakk seg ut av Libanon henholdsvis i 2005 og 2000 - fremdeles styrer landet i motsatte retninger. «Libanon er som en vakker kvinne», sukker resepsjonisten. «Alle vil ha en del av henne». Så langt, så greit.
Men snart forsøker Hussein, som han heter, med tilkjempet vennlighet å lede meg på rette tanker. Sant nok er jeg blitt skånet for nyheter om opprørene i Bahrain - en stat med sunnimuslimsk styre og shiamuslimsk flertall - men, sier jeg, det betyr ikke at torturen av sivile i Syria, der den religiøse maktbalansen tilfeldigvis er omvendt, ikke er reell. «Hør her», sier Hussein myndig etter å ha tillatt seg en kunstpause, «det hele er en mediekrig.»
Jeg må ikke tro på alt jeg ser på YouTube. Og jeg må for all del ikke la meg styre av følelser - det er naivt. Har jeg tenkt på hvem som har interesse av at araberstatene vender geværene mot hverandre, og ikke mot Israel? Eller har jeg i det hele tatt tenkt på alternativene?
«Et land må styres med økonomisk teft, ikke med følelser. Syria har slettet all utenlandsgjeld under Assad», mener Hussein. Jeg sier at det skal jeg sjekke på Google, hvis han gir meg den tolvsifrede bokstav- og tallkombinasjonen som gir meg adgang til Internett. Og riktig nok: Syria har slettet all gjeld til Verdensbanken og Iran, og avskrev 80 prosent av statsgjelden i en våpenhandel med Russland i 2005.
Det er altså ikke lett å holde fokus på menneskerettighetsbrudd i Syria. Ikke med resepsjonister som kommer fra sørsiden i Libanon, der Israel gikk inn i en folkerettsstridig okkupasjon i 1982, og der innbyggerne støtter motstandspartiet Hizbollah - som igjen skylder sin eksistens til Syria og Iran. «Jeg er ikke religiøs», sier Hussein og viser til et alkoholkonsum som overstiger vestlige standarder, «men Hizbollah er den eneste motstanden vi har mot israelsk imperialisme».
Heller ikke i vestlige medier er ideen om menneskerettigheter et slagkraftig argument. I stedet dyrkes motsetningen mellom sunni- og shiamuslimer - alawittene forklares svært forenklet som en del av shiaislam - for å styrke oppfatningen av at Syria er noe man bør holde seg unna. Hvem vil vel involvere seg i en sekterisk borgerkrig? Bare tanken på at radikale islamister kan ta makten etter Assad, gjør at massakrer av sivile, som ellers burde kalle på vår sympati, får utfolde seg uten innblanding.
Mens «Syria-vennen» Hillary Clinton truer med «alvorlige konsekvenser» dersom Assad ikke stanser blodbadet, riktignok uten at noen har helt klart for seg hva disse konsekvensene består i, spiller Assad det sekteriske trumfkortet rett. Hvem vil vel erstatte Syrias sekulære Baath-ideologi, der stat og religion holdes adskilt, nesten som i Vesten? Og hva er galt med den lavmælte alawitt-sekten, hvis medlemmer verken ber eller går i moskeen, men feirer kristne høytider?
Oppmerksomhet er en begrenset ressurs. Er den rettet mot ett aspekt ved omverdenen, ja, så skyggelegges andre. Heller ikke Husseins forsøk på å flytte samtalen er uten sannhet: Hvor var vestlige medier da Saudi-Arabia sendte britisk trente elitesoldater inn i Bahrain for å slå ned på Bahrains versjon av den arabiske våren?
Frida Sebina Skatvik er idéhistoriker og frilansjournalist, og skriver her fra Libanon.