Vikarbyrådirektivet: Den særnorske debatten om vikarbyrådirektivet er forvrengt. Den er full av feilaktige forestillinger, og preges av uenigheten om EØS.

Veto og vikarer

Fredrik Sejersted

Professor, Senter for Europarett (UiO)

kronikk

Vikarbyrådirektivet: Den særnorske debatten om vikarbyrådirektivet er forvrengt. Den er full av feilaktige forestillinger, og preges av uenigheten om EØS.

I november 2008 vedtok EU etter mange års tautrekking det såkalte vikarbyrådirektivet, med bredt flertall i Europaparlamentet og blant de 27 statene. Den felles europeiske organisasjonen for arbeidstakere (ETUC) ønsket direktivet varmt velkomment, mens den europeiske organisasjonen for arbeidsgivere (BusinessEurope) var skeptisk, og mente det gikk for langt i å gi vikarer rettigheter.

Drøyt tre år etter at debatten var over i EU, raser den nå i Norge. Etter EØS-avtalen skal vi overta nye EU-direktiver så raskt som mulig. Forsinkelsen på tre år kan tyde på at prosessen har vært behandlet bevisst langsomt av norske myndigheter. Det er ikke uvanlig ved nye direktiver som anses potensielt problematiske. Noen ganger fungerer det, og problemene forsvinner med tidens hjelp. Denne gangen har det virket motsatt, og gitt motstanderne av direktivet tid til å bygge opp en omfattende kampanje, som vi i disse dager ser resultatet av.

I tillegg til å være forsinket, er den særnorske debatten om direktivet også forvrengt, som så ofte når EU-saker når Norge. For det første er den full av feilaktige forestillinger om hva direktivet går ut på. For det andre er den preget av underliggende uenighet om EØS-avtalen. Noen er mot direktivet fordi de er redde for at det vil føre til økt bruk av vikarer. Det er forståelig, men bygger på en misforståelse. Andre er åpenbart først og fremst mot direktivet fordi de generelt er imot EØS, og (med rette) ser dette som en mulighet til å svekke avtalen.

Det nye med direktivet er i hovedsak at det gir vikarer bedre rettigheter enn hva noe norsk stortingsflertall til nå har vært villig til å gi dem på egen hånd. Dette har flere sider. En av dem er at vikarene blir dyrere i drift, og mister noe av konkurransefortrinnet i forhold til fast ansatte. Slik sett vil direktivet antakelig begrense vikarbruken.

Samtidig vil Norge fortsatt kunne ha betydelige begrensninger på adgangen til vikarbruk, dersom vi selv ønsker det. Mange europeiske land har dette, og direktivet innskrenker ikke denne adgangen sammenlignet med i dag. Ut fra generell EU/EØS-rett er dette «restriksjoner» på fri etablering og bevegelse av arbeidstakere og tjenester. Men det kan likevel godtas dersom de nasjonale reglene er legitimt begrunnet og forholdsmessige.

Slik er det i dag, og slik vil det fortsatt være. Snarere presiserer direktivet muligheten for unntak i artikkel 4, på en måte som kan gjøre det enklere å videreføre nasjonale begrensninger. Etter direktivet kan begrensninger begrunnes blant annet i «krav til sunnhet og sikkerhet på arbeidsplassen eller i behovet for å sikre et velfungerende arbeidsmarked og forebygge misbruk». Det er meget vide formuleringer. Jeg har lest mange EU-direktiver i mitt liv, men sjelden et som gir så klart nasjonalt handlingsrom som vikarbyrådirektivet.

De som påstår at direktivet vil gjøre det vanskeligere å videreføre dagens begrensninger på vikarbruk tar derfor feil. Feiltakelsen er såpass åpenbar at det er vanskelig å forklare den annet enn som resultat av en bevisst kampanje, som i realiteten er rettet mer mot EØS-avtalen enn mot direktivet som sådant.

En annen underlighet ved debatten er at den føres som om Norge står fritt til å si ja eller nei til direktivet, uten at det vil ha konsekvenser. Det er galt. Etter EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Den er reell nok. Men like reelt er det at en reservasjon vil ha konsekvenser for andre deler av avtalen. Reservasjonsretten er ikke gratis, og har aldri ment å være det.

Avtalen er klar på dette. Etter artikkel 102 vil varsel om reservasjon først utløse langvarige forhandlinger (slike som nå pågår om tredje postdirektiv). Men hvis en EFTA-stat fortsatt nekter å overta en relevant rettsakt «skal den berørte del av vedlegget ... betraktes som midlertidig satt ut av kraft, med mindre EØS-komiteen bestemmer det motsatte».

Merk at avtalen sier «skal» og ikke «kan». Tanken er at ved å si nei til et nytt EØS-relevant direktiv, melder man seg på en måte ut av den berørte delen av avtalen. De aktuelle delene finnes i dette tilfellet i vedlegg 18 om arbeidsrett, arbeidsmiljø og likebehandling, samt muligens i vedlegg 5 om fri bevegelighet av arbeidstakere og vedleggene om tjenester. Hvilke deler av disse som vil bli «berørt» av en reservasjon mot vikarbyrådirektivet er meg bekjent ikke utredet, og har knapt vært oppe i den offentlige debatten. Det er et vanskelig og uklart spørsmål, som vil bero minst like mye på politikk som på juss, og som i siste hånd vil være opp til EU å avgjøre.

Siden 1994 har Norge deltatt i det felles europeiske arbeids- og tjenestemarkedet. Det har norsk økonomi og arbeidsliv hatt svært store fordeler av, selv om det også har skapt enkelte utfordringer. Deltakelsen har åpnet for nødvendig arbeidsinnvandring til Norge, og gjort det langt enklere for alle nordmenn som ønsker å studere, arbeide eller levere tjenester andre steder i Europa.

Det europeiske arbeids- og tjenestemarkedet er basert på felles regler, nedfelt i en lang rekke rettsakter, hvorav vikarbyrådirektivet bare er ett av mange. Dette er ikke noen à la carte restaurant, der Norge fritt kan velge hva man liker og ikke liker. Sier vi nei til et nytt direktiv, får det virkninger for andre deler av deltakelsen. Det gjelder ikke minst et sentralt direktiv som dette, som ligger i kjernen av EØS-avtalen, og som partene i EU møysommelig har arbeidet seg fram til som et felles kompromiss mellom kryssende legitime hensyn.

Reservasjon betyr konfrontasjon. Det er riktig taktikk dersom hensikten er å svekke og på sikt undergrave EØS-avtalen. Dersom målet derimot er å ivareta norske nasjonale interesser og verdier innenfor rammene av EØS-avtalen, så tilsier atten års erfaring at konfrontasjon er lite konstruktivt, og at det er langt mer å hente på å utnytte det handlingsrom som regelverket gir på nasjonalt nivå. I vikarbyrådirektivet er dette handlingsrommet meget vidt.

«Reservasjonsretten er ikke gratis, og har aldri ment å være det.»