Når jeg skriver dette har The National September 11 Memorial Museum ennåikke brudt sammen. Men trykket vokser og det hele virker svært kjent.
Problemet er knyttet til en syv minutter lang film som vises påmuseet som snart skal åpnes, og som er kallt Al Qaida´s fremvekst. Filmens fortellerstemme er NBC's Brian Williams,som bruker ord som«Islamist»,«Islamistisk» og«Jihad» i relasjon til flykaprerne fra 11/9 og deres motiver for aksjonen.
Enkelte muslimske grupperinger, og også andre, som New York´s Senter for Interreligiøsitet, krever at filmen redigeres og at de nevnte begrepene blir fjernet. De vil ikke at opinionen skal tro at islamisme og jihad hadde noe som helst å gjøre med Al Qaida og angrepene den 9. september, fordi dette kan gi grunnlag for «islamofobi». Dette har vi opplevd før.
***
Som en person med brun hud og et muslimsk navn kan jeg komme unna med langt mer enn du tror. Jeg kan offentlig paradere min kone og mine døtre rundt i hode-til-tær burkaer, og bli unnskyldt med bakgrunn i «respekt»for min kultur og/eller religion, alt takket være den lave forventnings rasisme. Jeg kan redefinere «rasisme» som noe ikke-hvite aldri kan utsette hvite for, og vise til kolonialisme og imperialisme forårettferdiggjøre mine fordommer.
Og med en metode som blir stadig mer effektiv, og som brer seg som noe bortimot en epidemi, kan jeg sende deg skamfull til stillhet ved simpelthenåkalle deg fordomsfull og islamofobisk fordi du vågeråkritisere mine ideer.
Gjennom flere tiår har muslimer over hele kloden med rette klaget over at den israelske regjeringen har stemplet selv den mest legitime kritikk av deres politikk som «anti-semittisme», og dermed effektivt beskyttet seg selv mot åbli ansvarliggjort. I dag har muslimske organisasjoner som f.eks. CAIR (Council on American-Islamic Relations) gjennomåbruke stempelet«islamofobi», lånt en side fra israelernes idébok—og tatt det hele flere steg videre.
I tillegg tilåskille ut fordommer mot muslimer (en gruppe mennesker), brukes begrepet«Islamofobi»foråbeskytte Islam i seg selv (en ideologi) fra kritikk. Det er som om hver gang du sier at røyking er en dårlig vane, såsier du ogsåat alle røykere er dårlige mennesker. Mennesker har rettigheter og har krav pårespekt. Men når var det vi utvidet disse rettighetene til ogsåågjelde ideer, bøker og overbevisninger? Man skulle tro at forskjellen eråpenbar, men det er denåpenbart ikke. Dette simple knepet har blitt benyttet igjen og igjen, og nåsynes alleåvære vettskremt av tanken pååbli merket med denne etiketten.
Fobien foråbli stemplet som islamofobisk er påfremvekst—og den er i ferd medåbli mye mer utbredt, kraftfull og farlig enn islamofobi i seg selv.
***
I forrige måned klarte en hvit amerikansk mann effektivtåoverbevise den liberale kunstskolen i Massachusetts om at han var blitt utsatt for undertrykking av en svart afrikansk kvinne fra Somalia - en kvinne som gjennomgikk kjønnslemlestelse da hun var femår, og som reiser rundt med væpnede sikkerhetsvakter fordi hun risikereråbli drept.
Det er kraften i termen islamofobi.
Mannen, Ibrahim Hooper, er en muslimsk konvertitt. Han er en av grunnleggerne og talsmann for CAIR. Kvinnen, Ayaan Hirsi Ali, er en kampglad aktivist for jenters og kvinners rettigheter og en hard, kompromissløs kritiker av religiøse ideologier (særlig islamsk ideologi, slik den kommer til uttrykk i land med muslimsk majoritet, som hun har førstehånds erfaring med) som opprettholder og vedlikeholder sitt misbruk. I og med at hun har forlatt sine foreldres islamske tro og tatt et klart standpunkt mot den, er hun skyldig i apostasi, en forbrytelse som skal straffes med døden, alt i henhold til de fleste islamske skriftlærde, for ikke å nevne selve den hellige teksten.
Hirsi Ali var ogsåinvolvert i produksjonen av den prisvinnende dokumentaren, Honor Diaries, som utforsker vold mot kvinner i samfunn med æreskodeks, inkludert kjønnslemlestelse, æresdrap, vold i hjemmet og tvangsekteskap. Til tross for at den inneholder talende bevitnelser fra flere muslimske kvinner ble filmen stemplet som "islamofobisk" av -- du gjettet riktig -- de stakkars menneskene i CAIR. Igjen, de følte at de var de reelle ofrene, og ville ha sine stemmer hørt, mens stemmene til ofrene for kjønnslemlestelse ogæresdrap som var med i filmen, ble stilnet.
«Hva så», sier du.«Det er 2014. Ingen vil komme tilåta slike posisjoner seriøst nå, eller hva?»
Feil. Utrolig nok, dette latterlige argumentet var nok til åoverbevise både Universitetet i Illinois og Universitetet i Michigan om åkansellere visningen av filmen.
Denne islamofobi-fobien har ogsåtidligere i år fungert effektivt i det åpåvirke Katy Perry, en sanger som er kjent for åkjempe for åbryte med sine evangeliske foreldre og deres strenge kristne oppdragelse. Hennes musikkvideo til sangen Dark Horse gjorde over 60,000 muslimer rasende, og de signerte en kampanje som forlangte at den ble fjernet for blasfemi. Videoen viste en mann med et «Allah» halssmykke som ble brent til aske. Scenen varte i mindre enn et sekund i den originale videoen. Perry ga seg. Kampanjen var effektiv, og innen dagen var omme ble scenen redigert ut av videoen.
***
Svertingen med islamofobi-stempelet blir ikke bare brukt mot apostater som Hirsi Ali og ikke-muslimer som Katy Perry. I januar sendte den britiske liberale demokratiske kandidaten og progressive muslimen Maajid Nawaz ut denne meldingen på twitter, en tegning med teksten:
«DenneJesus & Mo-tegningen er ingen fornærmelse, og jeg er sikker påat Gud er for stor tilåføle seg truet av den.»
Resultat? Ondsinnede drapstrusler. Og en kampanje signert av tusener for å få ham fjernet fra sitt kandidatur. Angrepet av vestlige liberale apologeter. Formaninger fra sine egne moderate muslimske kolleger. Og dette var altså ikke i, la oss si, Somalia. Twitter-meldinger som denne, «Har snakket med noen i Pakistan. De vil ha en overraskelse klar for ham når han kommer påsitt neste besøk. Han er vant til overraskelser i Pakistan», kom fra noen i Storbritannia.
Det mest tragiske aspektet ved alt dette er det Alishba Zarmeen har kallt "Greenwald-syndromet" - fenomenet der vestlige liberale, i et feilslått forsøk pååvise toleranse, ender opp medåomfavne en apologetisk posisjon i favør av de intolerante.
Min gode venn og skribent/aktivist Faisal Al Mutar, som rømte fra gjentatte dødstrusler for sine sekulære idealer i sitt hjemland Irak, sier det best:«Mange [vestlige liberale] har forrådt oss liberale i Midt-Østen og andre muslimske land, og har [uforvarende] stilt seg påsiden til islamistene, og mot oss.»
Etter åha blitt offentlig beskyldt av Glenn Greenwald for å «spre og fremme islamofobi», responderte Sam Harris med disse ordene, som burde leses av alle:
«Det skulle være unødvendig åsi at det finnes mennesker som hater arabere, somaliere og andre immigranter fra samfunn dominert av muslimer, og det med rene rasistiske begrunnelser. Men hvis du ikke evner åskille denne type blinde fordommer, fra hat og bekymring for farlige, splittende og irrasjonelle ideer - slike som tro påmartyriet, eller en følelse av at menn har en `ære´som følges av en regelrett slavebinding av kvinner og jenter - sågjør du stor skade påden offentlige samtalen. Alt jeg noensinne har sagt om Islam refererer til innholdet og konsekvensene av religionens doktriner. Og, igjen, jeg har alltid understreket at dens primære ofre er uskyldige muslimer - og da i særlig grad kvinner og jenter.
Det finnes ikke noe slikt som 'Islamofobi.' Dette er en propaganda-term, konstruert for åbeskytte Islam fra kraften i sekularismen, ved åsidestille all kritikk av den med rasisme og fremmedfrykt. Og det fungerer, for folk som deg har latt seg omfavne av det.»
Frykten for åbli stemplet som islamofob ledet mange prominente i vesten til åsvikte sine egne verdier når de sviktet Salman Rushdie. Frykten fikk også Yale til å publisere en bok om kontroversen over de danske karikaturene, men uten å vise karikaturene. Det fikk Comedy Central til å sensurere serien South Park mer enn én gang, av frykt for å fornærme muslimer, til tross for at serien med jevne mellomrom og helt uten hinder uærbødig gjorde narr av stort sett alle de andre religionene.
Epidemien fortsetter i dag med museumsfilmen om 9/11, Brandeis-skandalen med Ayaan Hirsi Ali, CAIR´s sutring over filmen Honor Diaries, Katy Perry-videoen, og kontroversen over Maajid Nawaz twitring -- alt innenfor sammeår -- der altfor mange i vesten faller ned pågal side.
Som jeg har skrevet før, dette er et effektivt avskrekkingsmiddel. Det er nøyaktig slik terrorismen fungerer. Dette er hvordan intelligente, velformulerte skribenter, kommentatorer og kringkastere blir tause av frykten foråbli svertet som islamofobe - og derfra rasjonaliserer seg inn i en tilstand der de blir uvitende ofre for det hele.
Når du er fratatt muligheten tilåetablere blasfemi-lover a-láPakistan i et sekulært, vestlig samfunn, er du nødt tilåfinne alternative veier foråforstumme dem som fornærmer deg, ikke sant?
Og akkurat der kommer«islamofobi»-svertingen inn - den ultimate og dovne erstatningen for et ikke-eksisterende motargument.
Ikke la deg forlede av det.
Ali A. Rizvi er en pakistansk-canadisk skribent bosatt i Toronto. Han skriver for tida på sin første bok, «The Atheist Muslim». Teksten ble opprinnelig publisert i The Huffington Post. Gjengitt med forfatterens tillatelse. Oversatt av Hans-Petter Halvorsen.
En kortversjon av denne teksten er publisert i Dagsavisen