Du skjønner at den hverdagslige kleskodeksen er kanskje blitt for avslappet når begge ungene dine står storøyde i gangen og lurer på hva i all verden det er som skjer når du tar på deg en lurvete, gammel dressjakke. Hva skal du, pappa? Hvorfor pynter du deg. Det var som om de aldri før noensinne i livet hadde sett gubben i herrejakke.
Jeg skulle ikke noe. Jeg skulle bare på jobb. Men værgudene driver jo og tuller med oss om dagen og det er vanskelig å finne rett antrekk, og dressjakke slo meg plutselig som en adekvat løsning. Jeg lo det bort, og sa at det ikke var spesielt, at det bare var en jakke. Men de måpende ungene hadde rett. Det var spesielt. Jeg kjente det sjøl også. Jeg kjente på dressjakkestresset, på pyntefrykten, på jålejaget.
Vi er forskjellige, vi herrer. Du har den typen som på ungdomsskolen finner fram tweeden, som på videregående gror barten og kjøper et utvalg skuldervesker i mykt lær, og på universitetet finner fram pipa og Marcel Proust. De som ikke kan bli voksne fort nok. Og så har du meg og mange med meg, som i et dødsfornektende skuespill tror at hvis vi bare ikke kler oss som 43 ikke er 43. Vi som tror at hettegenser er selve ungdomskilden. At tøysko fra Adidas til enhver anledning holder rynkene stagget. Og at å ha skjorta stappet ned i buksa er litt formelt. (På bildet over gjør jeg meg altså til.) Vi som ikke tar oss sjøl helt på alvor.
Senere i uka skulle jeg på et lite arrangement som jeg følte krevde noe mer. Som vert kjente jeg på at jeg kanskje skulle løfte stilen noe. Jeg skulle stå på en scene og kjente selvbevisstheten knuge i brystet. Jeg strakk meg til slips, og spradet gjennom byen med tøyfilla veivende rundt halsen. Ikke ukomfortabelt, men heller ikke en naturlig tilstand. Det var det åpenbart ikke for gjestene heller, som reagerte som ungene mine. Jeg var ikke aleine om angsten. Fra min kollega som jeg skulle arrangere treffet sammen med fikk jeg melding på vei nedover mot byen: «På vei». «Overpyntet». Han stilte i hvit skjorte og dressjakke. Og olabukse. Men skjorta var strøket. Det var nok tungt for han. Noen ville trekke konklusjonen at han hadde anstrengt seg for å ta seg ut. Det er en dødssynd for enkelte av oss.
Kanskje er vi litt sånn alle mann? Redd for ikke helt å treffe den sosiale hoppkanten? Jeg husker med gru den gangen jeg satt i et formelt møte i kulturdepartementet da ministeren skulle presentere planene for den nye operaen og jeg var iført en fillete hettegenser. På oppdrag for Aftenposten. Huff. Første skoledag for jentungen da jeg følte at jeg var den eneste i skolegården av 2700 pappaer i nettopp dressjakke. Jeg husker pinnekjøttlaget før jul det året da jeg liksom skulle introduseres for medlåntakerskens vestkantvenner, og jeg stilte i raggsokker. Hva var det jeg tenkte på? Å gå i sokker er for øvrig en gjenganger når det gjelder å føle seg litt under pari. Cocktails og utvaska Dressmann-sokker er ingen vinnerkombo. Uansett hvor trygg man er. Jeg husker skoleballet i ullgenser. Jeg blir ikke klok på dette sosiale dilemmaet, for hva er verst, å bli oppfatta som slusk eller streit? Man vil jo helst være kul, gi faen, men de raggsokkene ... Det var ikke kult. Men blanke, pene sko, kan også føles som to kampestein. Det er faen ikke lett, det her.
Jeg hadde vært en uvanlig dårlig kvinne, tror jeg. Jeg opplever ja eller nei til dressjakke som et eksistensielt valg, hva da om jeg skulle forholde meg til kjolealternativ A, B eller C, og gjerne D, E og F. Burgunderrød, svart, lilla? Med eller uten paljetter. Kort eller lang. Over eller under kneet. Utringet eller ikke. Og hvis utringning, i så fall hvor dyp. Høyhælte sko eller – min favoritt – pumps? (Visstnok ingen motsetning). Og ikke minst – med hvilke accessoirer? For ikke å snakke om sminken.