«Jeg var redd for å bli oppfattet som prippen og hårsår».
Ordene kommer fra en av informantene bak Fafos rapport om seksuell trakassering i arbeidslivet, som ble offentliggjort 8. mars i år. Hvert femte medlem av Fellesforbundet og Fagforbundet oppga å ha opplevd seksuell trakassering på jobb. Ifølge undersøkelsen unnlot over halvparten å melde fra. Det ble også avdekket at arbeidsgiverne i liten grad er i stand til å ta tak i problemet.
Dette er nedslående lesning. Det er ille at så mange lar være å melde fra, men minst like alvorlig er det at de som faktisk melder fra opplever at det var til liten nytte.
Seksuell trakassering har vært debattert mye gjennom denne sommeren: Midtveis i juli fikk vi vite at antall meldte seksuallovbrudd i Forsvaret har økt fra 8 til 32 på fem år. Funnet overrasket forsvarsledelsen.
For en måned siden kunne Dagsavisen melde at 45 prosent av jenter og kvinner mellom 15 og 20 år én eller flere ganger har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet når jevnaldrende har drukket alkohol.
Ikke minst har saken med professor Nils Rune Langelands henvendelser til kvinnelige studenter satt i gang en diskusjon om hva som er seksuell trakassering og ikke.
I kjølvannet av denne saken har det blitt satt søkelys på seksuell trakassering i akademia generelt. For to uker siden skrev studentnettstedet Khrono om en foreløpig upublisert rapport fra Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Denne har oppsiktsvekkende funn, men skal ifølge fakultetsledelsen være problematisk å offentliggjøre blant annet på grunn av manglende anonymisering. Derfor er den blitt liggende upublisert siden januar i år.
Rapportens funn fortjener bredere oppmerksomhet. Forsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Trine Rogg Korsvik, skulle egentlig undersøke hvorfor kvinner fortsatt er underrepresentert i de akademiske lederstillingene ved fakultetet, på tross av at det er flest kvinnelige studenter der. Men uoppfordret begynte informanter å fortelle om seksuell trakassering. Det skal ha vært hendelser der yngre kvinner i midlertidige stillinger har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet fra eldre mannlige professorer. Noen skal ha sluttet som følge av dette. Og ifølge informantene skal fakultetet i liten grad ha tatt tak i problemet.
«Det er helt vanlig flørting, din jævla pripp. Hva slags angstfylt skrekk-kabinett av et sexliv har du selv egentlig, hvis dette er «drøyt»?». Dette var en av reaksjonene som forfatter Eline Lund Fjæren fikk etter at hun varslet på sosiale medier om Langelands meldinger til studenter. Kommentaren som ble skrevet til Fjæren på Twitter vitner om en problematisk holdning til seksuell trakassering, som egentlig går ut på at unge kvinner må tåle uønskede tilnærmelser, for avsenderen har ikke ment det som trakassering.
Denne holdningen, selv om den kanskje ikke er uttalt, er nok mer utbredt enn vi liker å tro. For hver gang trakasseringen bagatelliseres og bortforklares med lettere begreper som «flørting» eller «klåing», blir det lettere å feie den under teppet. Det er kanskje ikke så rart at informanten til Fafo var redd for å bli oppfattet som prippen?
I forrige uke la Statistisk sentralbyrå fram en ny artikkel i sin serie «Slik har vi det». I artikkelen om nordmenns forhold til trygghet, vold, mobbing og seksuell trakassering på arbeidsplassen, framgår det at kvinner i større grad enn menn utsettes for mobbing og seksuell trakassering på jobb. Særlig unge kvinner i salgs- og serviceyrker, samt helse- og omsorgsarbeidere, er utsatt.
Men det er ikke bare pleietrengende og berusede folk som begår overtrampene. Trakasseringen mot særlig unge kvinner er et problem i hele arbeidslivet: Et lite dykk i SSB-tallene viser en nærmere dobling av kvinner som opplever uønsket seksuell oppmerksomhet i arbeidslivet de siste 16 årene. Innen aldersgruppen 18–24 finner vi mer enn en tredobling av antall som har opplevd seksuell trakassering på jobb fra 1996 til 2016.
Det er usikkert om man kan konkludere med at økningen i statistikken vitner om en like omfattende økning av det virkelige omfanget av seksuell trakassering. Trolig har også en økende bevissthet rundt temaet gjort at flere melder fra. Og det er bra dersom mørketallene minker. Men hvis de som tar motet til seg skal møtes av arbeidsgivere, og et samfunn, som ikke evner å ta tak i problemet, vil trolig antallet som melder fra, synke igjen.
Fra politisk hold kan det vedtas å pålegge arbeidsgivere å ta mer styring. Men til sjuende og sist handler dette også om holdninger som samfunnet må ta et oppgjør med. En kvinne som melder fra om uønsket seksuell oppmerksomhet, er ikke prippen eller hårsår. Og hun bør møtes med et apparat som gjør noe med situasjonen. Det skal bli spennende å se hvordan arbeidsgiverne vil følge opp sommerens saker. De bør komme på banen med tiltak snarest.