Debatt

Frykt og avsky i Berlin

Skal finske Aki Kaurismäki vinne Gullbjørnen for en film om den knuste flyktningdrømmen? Det ville vært perfekt på en filmfestival som har vært like preget av verdens omskiftelige politikk som av filmene i seg selv.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

BERLIN (Dagsavisen): Når Berlinalen – filmfestivalen i Berlin – deler ut sine priser lørdag kveld, er det etter ti dager med film på alle nivåer, fra det uforglemmelig dårlige til filmkunst på høyt plan. Berlinalen har også bekreftet sin posisjon som en av verdens fremste arenaer for politiske filmer, debattene rundt dem og en sosial samvittighet som er merkbar både blant filmkunstnerne og publikum. Aki Kaurismäkis «The Other Side Of Hope» plasserer seg langt framme i denne trenden, uten at 2017-årgangen generelt har bestått av flere politiske filmer enn i tidligere år. Det er den generelle samfunnsutviklingen særlig i Europa og USA som har fyrt oppunder tematikken som ligger latent hos filmskapere. Dette gjelder ikke minst Donald Trumps posisjon som den nye lederen av den frie verden. Om noe, har «alle» som har åpnet munnen under årets Berlinale benyttet anledningen til å vise alt fra frykt til avsky for USAs nye president og hans kobbel av rådgivere.

95 prosent av alle kunstnere tilhører venstresiden politisk, og derfor vil ikke nødvendigvis kunsten bli mer politisk selv om USA har fått en ny president, men det vil kanskje bli mer direkte, mente skuespilleren og aktivisten Richard Gere da Dagsavisen møtte ham tidligere denne uka. Det direkte er allerede svært synlig, og selv om akkurat film både er dyrere og tar lengre tid å lage enn for eksempel en popsang eller en litterær tekst, er det liten tvil om at USAs utvikling og framveksten av høyreekstremisme og populisme også i Europa, vil komme til å prege kunsten i langt sterkere grad enn tidligere.

Det har knapt vært mulig å gjøre et intervju eller overvære en pressekonferanse uten at USA politiske virkelighet akkurat nå er blitt sentralt tema. Da britiske Sally Potter, det nærmeste England kommer en filmkunstens «grand old lady», kom til Berlin med sin politiske komedie «The Party», var både filmen og hennes engasjement rundt den preget av det hun kaller et land som «ligger nede». Hun gikk, sammen med taleføre og profilerte skuespillere som Kristin Scott Thomas, rett i strupen på en venstreside som hun mener har sviktet sitt mandat og ført England utfor det stupet som Brexit vil medføre. Fra et helt annet ståsted gjør Potter det samme med sin film som Ken Loach gjorde med fjorårets Gullpalmevinner i Cannes, «Jeg, Daniel Blake». Begge griper rett inn i en debatt om hvordan vanlige mennesker går til grunne i et rigid og demokratisk undergravende system.

Også fra andre steder i verden kommer det filmer med sterke budskap, hvor for eksempel historien blottlegges og kaster lange skygger inn over oss som lever i dag. En film som «Hostages» skildrer hvilke drømmer som brant og sluknet i de gamle sovjetiske republikkene på begynnelsen av 1980-tallet, gjennom å skildre planene rundt en flykapring i Tbilisi der menneskene snarere enn terroristene får en stemme. Europa er på langt nær ferdig med krigen, noe flere filmer tar opp også dette året, blant dem norske «Kongens nei» som har fått stor oppmerksomhet nå når den inntar Tyskland som første ikke-nordiske kinomarked. I Sør-Amerika er sårene fra tidligere tiders kolonialisme og politisk misbruk fortsatt fulle av verk. Som brasilianske «Joaquim», et velspilt og granskende historisk drama som fokuserer på den griske utbyttingen av landet, av menneskene som eide det og menneskene som under slavepisken ble satt til å plyndre det.

En av dagens sterkeste stemmer innen filmen, Raoul Peck, har laget en dokumentarfilm som på mange vis griper inn i USAs nåtidige situasjon. Han har tatt utgangspunkt i den amerikanske forfatteren James Baldwins siste tekster fra 1979, en bok som han aldri rakk å fullføre om sine egne personlige minner om borgerrettighetsforkjemperne Martin Luther King, Malcolm X og Medgar Evers, som Baldwin selv sto på barrikade med. De noen og tretti sidene som var begynnelsen på memoarboken «Remember This House» er nå blitt til filmen «I Am Not Your Negro», en film som utenfor konkurranse på Berlinalen er blitt en av festivalens mest omtalte. Og med rette. Det er et filmessay som med brutal ærlighet, fotografier, filmopptak, intervjuer og Baldwins egen stemme – levendegjort gjennom Samuel L. Jacksons resitering av hans rått poetiske setninger – påpeker usynliggjøringen av den afroamerikanske befolkningen, rasehatet, diskrimineringen og politivolden som var og fortsatt stikker dypt i et ulmende, delt USA. Det er et rasende stykke politisk filmkunst, som hyller rettferdigheten og dens forkjempere i de tidene det har sett som mørkest ut, som i dag. Baldwin ville omskrive den amerikanske historien. Peck viser uhyrlighetene i historien slik Baldwin så den.

Hva så med vår egen historie? Svenske Amanda Kernell har med «Sameblod» ikke bare laget den første samiske spillefilmen i historien, men en film om en sterk jentes kamp for de valgene hun tar. ikke minst er det en historie om hvordan forsvenskningen og fornorskningen av sørsamene bidro til å traumatisere hele generasjoner gjennom voldsbruk, direkte rasisme og en rasering av en kultur og et språk. Historiene som har blitt fortiet i offentligheten har Kernell brukt i filmen, og hun kan fortelle om sterke møter med eldre personer som hele sitt liv har levd på en løgn, hvor kanskje ikke engang nærmeste familie vet at de er av samisk opphav. «Sameblod» vises i et eget program med urfolksfilmer, hvor flere av titlene tar opp i seg lignende historisk tematikk og hvor de etterfølgende debattene og presentasjonene skaper stort engasjement i Berlin.

Verken Kernell eller Raoul Peck kan vinne Gullbjørnen, men uten filmskapere som dem ville festivalen vært bortimot verdiløs. Også fordi det gjerne er i sideprogrammene de beste og mest særegne filmene er å finne. I et av programmene, Panorama, vises også festivalens aller beste film. Luca Guadagninoss «Call Me By Your Name» er en film om oppvåkning, følelsesmessig som seksuelt, om 17-åringen Elio som i møtet med professorfarens sommerassistent Oliver får en bekreftelse av sin egen homoseksualitet. Det er en uhyre intim film satt til et norditaliensk landskap som spiller en hovedrolle i seg selv, og ved å fri seg fra klisjeene, men samtidig dyrke melankolien og de store følelsene, er det et mesterverk signert regissøren av fine filmer som «I Am Love» og «A Bigger Splash». Hadde filmen blitt vist i hovedkonkurransen, ville den vært en soleklar vinnerkandidat, men siden den hadde premiere på Sundance-festivalen, passer den ikke inn i Berlinalens krav om å ha kun verdenspremierer i hovedkonkurransen.

Det gir seg ymse utslag. Det ene er at kvaliteten på filmene i konkurranse varierer, mens gullet ligger i de øvrige seksjonene, uten vinnersjanser. Det mest påtakelige er skuffelsene, som stjernespekkede «The Dinner», et samtids- og familiedrama som går seg bort mellom forretten og hovedretten, og den norsk-tyske produksjonen «Bright Nights», om en tysk far/sønn-historie som utspiller seg i løpet av noen eviglyse sommerdøgn i Troms, uten at det letter regissør Thomas Arslans litt for tunge og ujevne forsøk på å skape et viktig relasjonsdrama. Men de beste filmene kan lett forsvares som en Gullbjørnvinner, og en joker nå helt på tampen blir tidligere Gullbjørnvinner Calin Peter Netzers «Ana, Mon Amour» fra Romania, et land som stadig overrasker med den ene gode filmen etter den andre.

Av filmene vi har sett er nevnte Aki Kaurismäkis stiliserte drama om en flyktning fra Aleppo som drømmer om hvordan Finland vil motta ham, men landet er ifølge den lakoniske regissøren like stengt og grått og fullt av nynazister som hans egne filmer er fargetunge og åpne for illevarslende humor og stoiske personligheter, som alle har en egen agenda innsvøpt i store menger finsk sødmemusikk og blues. Tematisk er også «The Other Side Of Hope» en verdig vinner i år. Mennesker på flukt og hvordan de blir mottatt, ligger mange filmskapere tungt på hjertet.

Også i tet er «A Fantastic Woman», laget av chilenske Sebastian Lelio som for et par år siden fikk stor oppmerksomhet for «Gloria». I sin nye film må en transperson takle omgivelsenes uvilje etter at kjæresten hennes dør, og familien hans vil ikke vite av henne. Det er en film som tross Lelios åpenbare budskap fint spiller opp de sosiale og personlige utfordringene som utenforskap bidrar til når fordommer, hat og redsel finner grobunn. Slik fanger filmen flere politiske strømninger på en festival som helhjertet løfter opp filmkunst av og om lesbiske, homofile og transseksuelle – blant annet gjennom den viktige filmprisen Teddy Award.

Mer fra: Debatt