Frode Klettum
Viser innlegg | Se kommentarer (435)Børsen vokser i rykk og napp i 10 og 20 års perioder. Oljefondet bør få med seg i hvert fall én oppgangsperiode.
Både investor Øystein Stray Spetalen og Riulf Rustad mener Oljefondet burde kjøpt statsobligasjoner framfor aksjer, se Mener oljefondet skjuler valutatap - DN.no, Spetalen sjokkert over oljefondtap Tv 2 28.10.11 og Oljefondet «gambler på casino» - NRK . Det er forståelig at man i ettertid kan ergre seg over at Oljefondet kjøpte en del aksjer når samleindeksen for verdens børser var på topp i 2007/2008, se Dow Jones World Indexes. Selv om Oljefondet ikke har hatt noen særlig avkastning på aksjeinvesteringene, har de likevel slått referanseindeksen Global FTSE group. I Statens pensjonsfond årsrapport 2010 tab. 4-1 kan man lese at Oljefondet gjorde det bedre enn referanseindeksen for sine aksjeinvesteringer i hele 12-års perioden 1999-2010, unntatt 2006 og 2008.
Bare 20 % av norske fond og 10 % av private investorer/daytradere greier å gjøre det bedre enn Oslo børs OSEBX. Tatt i betraktning at en så stor investor som Oljefondet lett vil kunne påvirke aksjekursene i en ugunstig retning når de handler, synes jeg Oljefondet har klart seg veldig bra.
De norske myndigheter økte Oljefondets risiko i 2007 ved å øke aksjebeholdningen fra 40 til 60 % for på den måten å muliggjøre større avkastning. Fra 1999 til i dag har ikke den økte risikoen gitt noen stor økonomisk uttelling. I følge sentralbanksjefens stab for kapitalforvaltning 1/2004 tab. 4.2.1, fikk i perioden 1900-2003 15 land gjennomsnittlig 0,79 % realavkastning på sine obligasjoner, mens aksjer ga så mye som 4,48 %. Oljefondets nominelle avkastning på aksjer 1999-2010, medregnet en stipulert avkastning på -10 % i 2011, gir gjennomsnittlig 5,3 % p.a. jf tab. 4-1 i årsrapporten. Avkastningen på renteinvesteringene er gjennomsnittlig 4,9 %, jf tabell 5-1. Holdes år 1999 utenfor, blir den nominelle avkastningen på aksjer bare 2,9 % og realavkastningen langt under dette.
Myndighetene har nok forutsatt at realavkastningen på aksjer skal ligge 4 % høyere enn utlånsrenten, se Visesentralbanksjef Jan F. Qvigstads tale i Det norske Videnskapsakademi 8. november 2011 Om å forvalte rikdom. Og spørsmålet blir da når man igjen kan forvente at verdens børser begynner å klatre. Til dette formålet har jeg gjort meg noen interessante observasjoner ved hjelp av Dow Jones Industrial Average 1896-2008. Kurven ligner DJ world index. Fra 1900-1917 er børsen flat, hvoretter den stiger 14 % p.a. de neste 12 årene til 1929 (indekspoeng 55 x 1,14 Ʌ 15 år = 393). Fra 1930-1942 dannes et nytt platå. 1943-1965 stiger den med 10,6 % p.a. og i 1966-1982 står igjen børsen stille. Fra 1983-1999 stiger den årlig med 15 %. Fra 2000 til 2011 har Dow Jones Industrial for fjerde gangen dannet et nytt platå. Nullvekst-periodene varierer mellom 12 og 22 år. Denne Dow Jones grafen, minner meg om de enkleste oppgavene i Mensas IQ-test. Logikken tilsier meg at børsen senest i løpet av de nærmeste 11 årene vil stige kraftig i et par tiår.
Jeg har stor respekt for Spetalen og Rustad, men denne gangen er de altfor pessimistiske. Så fort usikkerheten i Europa legger seg, vil verdens børser lett nå nye høyder og vi kan stå foran en ny lang oppgangsperiode. Da kommer avkastningen i Oljefondet til å overgå forventningene.
Han viser ingen respekt for internasjonale konvensjoner og norske lover vedtatt etter demokratiske prinsipper.
På sidene 1104-1111 i manifestet 2083, har han forberedt seg på sin egen straffeprosess. Et viktig ledd i hans terrorhandlinger den 22. juli, er å få fram sitt budskap. Dette ønsker ikke jeg å bidra til, men manifestet viser et svakt fundert og uvirkelig skremmebilde av muslimenes kommende maktovertakelse. Selv om han skulle få rett i at innvandrere forringer norsk kultur, gir det ham ingen rett til å henrette de han kaller forrædere, dvs. nåværende og fremtidige norske og europeiske parlamentarikere samt journalister fordi, ifølge han selv, henholdsvis 90 og 98 % av dem er for etnisk mangfold ("kulturmarxisme"). Han hevder han drepte 76 mennesker i selvforsvar for å komme muslimenes ”cultural and demographic genocide and extermination” i forkjøpet, jf. s. 1108.
I likhet med de fleste andre land i verden, også muslimske, er Norge bundet av en rekke konvensjoner hvor forskjellsbehandling på grunn av rase, farge eller religion forbys, jf. Verdenserklæringen 1948 art. 2, den europeiske menneskerettskonvensjon 1950 art. 14, flykningkonvensjonen 1951 art. 3 og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter 1966 art. 2.
Breivik mener Vest-Europa var demokratisk før 1950, men er det ikke nå lenger. Det er folket via parlamentarikerne som har ratifisert ovennevnte konvensjoner. Hvis han ønsker endringer, må han argumentere overbevisende for sitt synspunkt slik at han får majoriteten av nordmenn med seg – noe han ikke lykkes med i sitt manifest eller i nettdebattene.
Så lenge han er oppsatt på at dagens ”multikulturelle” politikere og journalister skal drepes og innvandrere deporteres, bør han sperres inne for resten av livet. 30 års fengsel pluss forvaring er passende straff for han.
Økt forbruk av utradisjonelle grønnsaker og frukter vil gi bedre utvalg og lavere pris.
Jeg foretok en egen prisundersøkelse på grønnsaker og frukt i innvandrerbutikker (Nor Brothers, Torget, Anatolia, Asian Food og Operapassasjen) i Oslo og Rimi, Rema og Kiwi den 28.12.2009, 1.2. og 1.3.2010 (til sammen 18 prisnoteringer). Prosentene viser hvor mye mindre/mer man gjennomsnittlig må betale i % for de samme grønnsakene og fruktene på Rimi/Rema/Kiwi sammenlignet med prisen kr/kg i innvandrerbutikkene.
Grønnsaker Kr/kg % Grønnsaker Kr/kg % Frukt Kr/kg %
Potet 14 -34 Slangeagurk 14 72 Kiwi 22 -33
Purreløk 30 -9 Ingefær 40 75 Sitron 65 -31
Hodekål 13 -5 Fennikel 37 89 Plommer 34 -9
Gulrøtter 13 -2 Reddiker 46 94 Epler 13 -5
Sjampinjong 35 -1 Paprika snacks 30 104 Ananas 12 14
Løk 10 -1 Sellerirot 26 132 Bananer 11 17
Kålrot 10 4 Rødbeter 18 158 Appelsin 9 17
Sukkererter 113 7 Hvitløk 55 255 Melon Cant. 16 27
Asparges 63 11 Persillerot 32 290 Grapefrukt 17 30
Spinat fryst 30 17 Pastinakk 80* -* Pærer 13 36
Tomater 30 18 Artiskokker 52 - Avokado 45 37
Kinakål 28 21 Brekkbønner 55 - Mango 19 45
Brokkoli 24 21 Dill (bunt) 150 - Lime 24 50
Isbergsalat 15 28 Gresskar 23 - Druer grø/rød 30 51
Stangselleri 25 30 Mais frisk 31 - Klementiner 35 54
Paprika rød 25 34 Nepe 24 - Fersken/nekt. 45 -
Blomkål 16 41 Jams 24 - Fiken 50 -
Vårløk 107 52 Kassava 22 - Papaya 23 -
Rosenkål 56 57 Sharon 34 -
*40 kr/kg i 2011 Granateple 27 -
Prisen på frukt/grønt i innvandrerbutikker ligger 20-25 % lavere enn i norske butikker og varene har generelt bedre modningsgrad og aroma.
For 10 grønnsakstyper (blomkål, sjampinjong, sukkererter, gulrøtter, hodekål, isbergsalat, kinakål, kålrot, rapid salat og tomater) var prisen den 1.2.2010 hos Coop Mega 20 % dyrere (kr 34,86 pr kg) enn hos Rema 1000 (kr 29,67) og Rimi (kr 28,63). Prisen på frukt/grønt på Las Palmas ligger omtrent på nivå med innvandrerbutikkene i Oslo.
Utvalget og kvaliteten av grønnsaker og frukt er blitt bedre de senere årene, særlig ved Coop Mega og Ultra, men det gjenstår mye. Gresskar, hele sellerirøtter, artiskokker, brekkbønner, okra, kassava og delvis også neper, rødbeter; er det nesten umulig å finne i norske butikkhyller. Det er unødvendig å ha doble og tredoble priser på velsmakende grønnsaker som reddiker, paprika snacks, sellerirot, rødbeter og persillerot. Ferske dadler og fikener, Durian, sapodilla, longan og mispel, fås nokså lett i innvandrerbutikker, men er nesten umulig å oppdrive i norske butikker. Andre frukter som papaya og mango er blitt mer vanlig å finne i butikkhyllene i det siste, og det er særlig positivt at modningsgraden/saftigheten er blitt mye bedre. Det er mulig prisforskjellene på frukt/grønt mellom innvandrerbutikker og de store kjedene har minsket en tanke det siste året.
For å få opp salgsvolumenet, kunne en av de store kjedene ha satset på én stor grønnsaks- og fruktbutikk i de store byene. Men da bør man ha riktig luftfuktighet og egne rom med kjøleaggregater, så slipper produsentene å pakke grønnsakene inn i plast.
Han skriver feilaktig at regjeringens forslag går ut på at ”hele befolkningens internettsurfing” skal lagres.
I Dagsavisen (7.2.) skriver han enda en gang til at Arbeiderpartiets forslag går ut på at det skal registreres hvor mobiltelefonen har ”befunnet seg til enhver tid”, noe jeg tilbakeviste i Dagsavisen (31.1). At teleoperatørenes basestasjoner i mange år har registrert denne typen informasjon til politiformål, har ingen ting med datalagringsdirektivet å gjøre.
Han skriver feilaktig at regjeringens forslag går ut på at ”hele befolkningens internettsurfing” skal lagres. Informasjonssjef i Telenor Anders Krokan kan bekrefte overfor meg at det kun er IP-adresse (abonnentens navn og adresse) og oppkoblingstid som registreres. Heller ikke Tele2 og Chess kan se hvilke internettsider den enkelte nettbruker søker. DLD bestemmer at innholdsdata ikke skal registreres, og i følge den tyske forfatningsdomstolens dom 3.2.2010, omfatter dette også hvilke internettsider man har besøkt. Teknisk Ukeblad skriver at i Danmark lagres både IP-informasjon om til-adresser og de identifiserer pc-utstyret gjennom det unike Maca-nummeret. Derimot innholder ikke Prop 49 L 2010-2011 noe forslag om at IP/URL-adresser til mottaker skal registreres hos teleoperatøren.
Den 19.11.10 skrev Deutsche Welle at den tyske justisministeren Leutheusser ønsker å utarbeide et eget forslag om "event-related use of any data” for myndighetenes adgang til trafikktallene. Hun sier til Suedeutsche.de 16.1. at datalagringens hensikt er teleoperatørenes interne bruk hvor behovet i ”mange tilfeller ikke er mer enn to dager og opp til 60 dager”. Hun sier også at lagringen av Ip-adresser skal skje i 7 dager. Politiet skal kun får utlevering av disse dataene etter rettens kjennelse. Spiegel online skriver den 18.1 at hennes standpunkt er sterkt omstridt innad i koalisjonen.
Det er umulig å vite i dag hvilken løsning Tyskland velger: implementeringslover som harmonerer med DLD og EMK eller et eget opplegg.
Datalagringsdirektivet gir verken påbud eller forbud mot registrering av lokasjonsdata fra mobiltelefoner som bare er slått på, men ikke brukes.
Bård Hoksrud skriver (25/1): «Aps forslag til innføring av DLD betyr blant annet at selskapene blir pålagt å lagre informasjon om hvor folk har vært med mobiltelefonen sin 12 måneder bakover i tid.»
I Prop. 49 L 2010–2011 side 77 står det at teleoperatørene pålegges å lagre «lokaliseringsinformasjon ved start og avslutning av kommunikasjon». Datalagringsdirektivet gir verken påbud eller forbud mot registrering av lokasjonsdata fra mobiltelefoner som bare er slått på, men ikke brukes. Dagens ordning er at denne typen posisjonsdata lagres i én til to uker.
Dekningsdirektør Bjørn Amundsen ved Telenor understreker overfor meg at man ikke kan spore reiseruten til en mobilbruker ved hjelp av disse data. Derimot kan man finne ut hvem som har befunnet seg i dekningsområde til en bestemt basestasjon. For politiets oppklaring av drapet i Førde og voldtektssakene i Bergen, var dette helt avgjørende.
Regjeringens proposisjonsforslag bestemmer intet om hvorvidt lagringstiden for denne typen posisjonsdata skal økes til 12 måneder, opprettholdes på dagens nivå eller elimineres. Av all
trafikkdata, er lokasjonsdata den mest følsomme og påtrengende for privatlivet. Når Hoksrud i sitt innlegg synes å sidestille mobiltelefonen med en fanges elektroniske lenke, skaffer han uriktige
argumenter til motstanderne av DLD. Langt lettere er det å avsløre hans mislykkede sammenligning mellom lagring av trafikkdata, hvor DLD forbyr lagring av selve kommunikasjonsinnholdet, og lagring av
personlig data på egen PC.
Det bør være Mattilsynets oppgave å opplyse forbrukerne gjennom bl.a. å filme fra dyreproduksjonsindustrien og legge ut på nett.
Dagsavisens skribent Hege Ulstein avslutter sin nettkommentar til "Steinaldermote" slik:
"Men hadde ikke dyrevernere og engasjerte mennesker jobbet for å opplyse oss andre om hvordan det er stelt i landbruk og pelsdyrnæring, hadde vi også manglet informasjonen vi trenger for å ta kvalifiserte beslutninger."
Jeg er enig med henne og det er nok de aller fleste nordmenn også. De bildene vi har fått se fra pelsdyrfarmene har sjokkert oss alle. Men problemet er at vi på en måte legitimerer en straffbar handling. Dyrevernerne har tatt seg ulovlig inn pelsdyrbygningene midt på natten og dyrene kan da bli stresset p.g.a. det kraftige lyset som blir rettet mot dem og alt oppstyret rundt filmingen. Aksjonistene har utvilsomt brutt friluftsloven § 3 om ulovlig ferdselsrett på "annet for øyemed inngjerdet område", og i tillegg sannsynligvis gjort seg skyldig i innbrudd etter straffeloven § 147, og det kan heller ikke helt utelukkes anvendelse av strl. § 405a om å søke kunnskap om bedriftshemmelighet og dyrevelferdsloven § 3 om at dyrene skal "beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger".
Jeg mener Mattilsynets oppgaver etter dyrevelferdsloven § 30 bør utvides til også å omfatte plikt til å opplyse forbrukere, og dette inkluderer også fotografering. Når det gjelder mat, så er nok de animalske proteinene hovedingrediensen og høydepunktet for de fleste under middagen. Men det vil det ikke lenger være om vi hadde mistanke om at for eksempel farse- og kjøttproduktene stammet fra dyr som var grovt mishandlet eller om de var iblandet deler av dyret enkelte vil foretrekke å være foruten, som hjerne, øyne, forplantningsorganer og lignende. Når man kjøper et pent innpakket kjøttstykke, så har nok mange en følelsesmessig forutsetning om dyrets opphav og vekst som overgår den faktiske. Dersom Mattilsynet filmer i dyreproduksjonshallene på dagtid, kan dette legges ut på nettet. Folk kan da få mulighet til å velge og kjøpe kjøtt eller pels fra produsenter som tilfredsstiller deres personlige krav til behandling av dyrene.
I hvor stor grad kan myndighetene gripe inn i allerede opparbeidede pensjonsrettigheter i yrkesbaserte trygdeordninger.
Frankrike har de senere ukene vært rammet av voldsomme og omfattende demonstrasjoner fordi pensjonsalderen økes med to år fra 60 til 62 år og delvis også fordi full opptjeningstid oppnås først ved 67 år mot tidligere 65 år. Lovendringene tas sikte på å bli gjennomført innen 8 år. Etter mitt skjønn utgjør ikke dette noe vesentlige inngrep i opparbeidede rettighet. Hvis man forutsetter at de yrkesaktive franskmennene vil nyte godt av sin alderspensjon i 20 år, vil tapet av to års pensjonsutbetalinger utgjøre 10 % mindre i samlet pensjon. Dette er ikke en ubetydelig innstramning, men tar man i betraktning at levealderen fra det tidspunktet pensjonene ble opptjent til pensjonene blir utbetalt har steget, vil den reelle reduksjonen bli langt mindre.
Norge har også foretatt en rekke innstramninger i folketrygdens pensjoner og andre ytelser blant annet i 1990 (jf. Borthen- og Thunheimdommene 1996) og i etterlattepensjoner i 2001. Felles for endringene er at reglene først får virkning for pensjoner som opparbeides etter lovens ikrafttreden. Det er likevel ett unntak her og det gjelder den lovbaserte opphevelsen av fraskilte kvinners rett til den ikke behovsprøvde enkepensjonen i yrkesbaserte trygdeordninger (offentlig pensjonsordning og privat kollektiv obligatorisk pensjonsordning) i 1993. Det er i dette tilfelle man ser hvordan en grunnlovsfestet rettighet som i all hovedsak har rettslig forankring, skifter karakter fra å være juss til å bli politikk.
Sosialhjelp, bostøtte og en rekke andre stønads- og velferdsområder, er det politikerne som styrer over. Pensjoner i yrkesbaserte trygdeordninger er en del av lønns- og arbeidsvilkårene; pensjonene må da ses som en del av lønningsposen, og man har et rettslig krav på å få pengene utbetalt når betingelsene for pensjonutbetalingene er tilstede. Folketrygdens pensjoner kommer i en mellomposisjon.
Før 1993 hadde en fraskilt enke med barn etter en mann med medlemskap i Statens pensjonkasse (SPK) før 1. oktober 1976 rett til enkepensjon på 60 % av hans pensjon. Fra og med 1993 trådte den nye ekteskapsloven § 86 i kraft. Kravet ble da at hun måtte ha vært 45 år ved skilsmissen og hatt minst 10 års ekteskap. 12 år senere regnet SPK med at ca 200 av disse statsenkene har tapt sin rett til enkepensjon. Tapet for kvinner etter menn med full opptjening og som ikke behøver å dele pensjonen med andre fraskilte eller kone, utgjør ofte mer enn 100.000 kroner i året etter samordning. I realiteten betyr dette for flere av dem en halvering av det samlede pensjonsbeløpet som alderspensjonist. Dette utgjør et betydelig inngrep.
Jeg klaget saken til EFTAs overvåkingsorgan ESA den 1. desember 2008 fordi loven etter min vurdering utgjør en indirekte kjønnsdiskriminering fordi det i all hovedsak er kvinner som rammes av innstramningen. Ved skilsmissen legger begge ektefeller alle pensjonsverdier til grunn ved delingen av fellesboet. Endres forutsetningen for pensjonene, vil dette virke tilbake på skifteoppgjøret og i dette tilfelle i kvinners disfavør.
Den 18. september ga ESA et foreløpig svar og begrunnet konklusjonen med at ekteskapsloven §§ 86 og 94 “does not indicate that the change in itself led to more detrimental effects for women than men, i.e. that the introduction of stricter criteria for survivor’s pension for divorcees in 1993 led to a larger proportion of women losing their rights than male widowers.”
ESA er enig i at fraskiltes rett til etterlattepensjon faller inn under lønnsbegrepet “pay”, men mener det ikke er indirekte kjønnsdiskriminerende overfor fraskilte kvinner sin rett til enkepensjon sammenlignet med fraskilte menns rett til enkemannspensjon. Jeg tilbakevist begrunnelsen som uholdbar den 22. oktober 2009, sitat: ”EF-domstolen i Schönheit/Becker-saken (C-4/02 og C-5/02) dømte ikke Tyskland for indirekte kjønnsdiskriminering fordi deltidsarbeidende kvinner kom dårligere ut en deltidsarbeidende menn. Sammenligningsgrunnlaget var at de deltidsarbeidende fikk dårligere pensjonsmessig uttelling for hvert utført timeverk sammenlignet med de heltidsarbeidende. I vår sak er sammenligningsgrunnlaget mellom fraskilte etterlattepensjonister og deres tidligere fraskilte ektefellers rett til alderspensjon.” Om man kaller pensjon for etterlønn, enkepensjon eller alderspensjon, er etter mitt skjønn ut på det samme, nemlig lønn.
Den 18. oktober 2010 gir ESA et endelig svar, men denne gangen uten begrunnelse: ”it does not appear to the Authority that Section 86 of the Act affects a considerably higher percentage of women than men in a manner which may constitute an indirect discrimination.” “På en måte” som utgjør en indirekte kjønnsdiskriminering, er da ingen begrunnelse overhodet. Hvorfor får ESA bort fra sin opprinnelige begrunnelse - kanskje fordi de fant ut en den ikke var holdbar. For en juridisk beslutning fordres det at konklusjonen er et resultat av gitte premisser, og faller premissene bort, så kan selvsagt ikke konklusjonen bli stående. Politikerne derimot kan ta sine beslutninger på et langt friere grunnlag.
Jeg viser til den nylig utgitte boken ”Forbud mot tilbakevirkende lover”, av PhD jur. Benedikte Moltumyr Høgberg, utgitt av Universitetsforlaget 2010, på side 387 hvor hun setter et kritisk lys på høyesterettsdommen Rt 2006 s 262, sitat :
"Den tilbakevirkende lovregulering fikk dermed den konsekvens at hun led et økonomisk tap som menn på samme alder ikke ble rammet av, fordi de ikke hadde vært hjemme med små barn på 1950 og 60-tallet. Denne siste avgjørelsen er et klart eksempel på at Høyesterett burde ha trukket diskrimineringshensynet inn i vurderingen. Når Høyesterett benyttet samfunnsutviklingen som et argument for at loven ikke rammes av tilbakevirkningsforbudet, har Høyesterett bare tatt i betraktning èn side av samfunnsutviklingen. I et bredere perspektiv er det ingen tvil om at økt fokus på diskriminering er en del av utviklingen i samfunnet, noe som igjen tilsier at lover og lovendringer ikke skal virke diskriminerende. Av den grunn bør diskrimineringshensynet nå inkluderes i tilbakevirkningsordningen, for å tilfredsstille det verdisyn som rettsystemet i dag hviler på og for å tilfredsstille tilbakevirkningsforbudets gamle ideal om likhet for loven."
Det store spørsmålet i dette innlegget er ikke om man synes at fraskilte kvinner bør gis rett til en ubetinget enkepensjon etter sin eksmann eller ikke, men om opparbeidede pensjonsrettigheter skal respekteres uansett hvor uhensiktsmessige og irasjonelle utbetalingene senere vil virke. Jeg tolker sitatet til Høgberg slik at Høyesterett tilla den sosialpolitiske siden langt større vekt en den grunnlovsfestede retten mot inngrep i allerede opparbeidede pensjonsrettigheter som også den fraskilte kvinnen har vært med på å opparbeide gjennom hennes tidligere ekteskap. Hadde myndighetene, i likhet de styrende organer i Sverige og Tyskland, valgt skilsmissen som det avgjørende skjæringstidspunktet for når de nye reglene skulle virke, ville man unngått problemer med tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97. For å begrense de til tider uforholdsmessige store pensjonsbeløp som blir utbetalt fraskilte, kunne pensjonen ha blitt beregnet på bakgrunn av antall ekteskapsår og ikke som nå etter eksmannens opptjeningstid.