Tildelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo vitner om dårlig juridisk skjønn og manglende kulturforståelse. Den har bare skapt ufred mellom Norge og Kina. Hadde Alfred Nobel levd i dag, ville han ha beklaget Den Norske Nobelkomiteens avgjørelse.

1. De juridiske premissene for fredsprisen til Liu Xiaobo er uriktige

Jagland sa i sin Nobel-tale 2010: «Året etter ble Liu dømt til elleve års fengsel og to års tap av politiske rettigheter for oppfordring til undergraving [«subversion»] av statens makt. Liu har konsekvent hevdet at dommen bryter både med Kinas egen grunnlov og med sentrale menneskerettigheter.»

I Xiaobo-dommen 25.12.2009 brukes begrepet «overthrow» 19 ganger, men «subversion» nevnes ikke. Han ble dømt etter den kinesiske straffelov artikkel 105 annet ledd: “Whoever incites others by spreading rumors or slanders or any other means to … overthrow the socialist system …”sammenholdt med første ledd første punktum «plot … overthrowing the socialist system»

Den kinesiske ambassadør Tang Guoqiang åpnet sitt innlegg i Dagsavisen Det er bare trist den 9. november 2010 slik: «Den norske nobelkomiteens beslutning om å gi årets Nobels fredspris til Liu Xiaobo er feilslått, fordi Liu er funnet skyldig i å bryte paragraf 105 i Kinas straffelov. Gjennom sitt valg har Nobelkomiteen vist ringeakt for Kinas juridiske suverenitet og hvor lite den forstår av landet mitt.»  

Xiaobo-dommen kommer, etter min mening, ikke i strid med retten til ytringsfrihet etter den kinesiske grunnlov artikkel 35. Artikkel 41 gir borgere retten til å kritisere og komme med forslag til statsmyndighetene, men det står også at «distortion of facts with the intention of libel [ærekrenkning] or frame-up is prohibited». Etter artikkel 51 kan ikke individets frihetsrett krenke statens, felleskapets eller andre individers rett. Man kan være uenig i at prinsippet om at individets rett av og til må vike til fordel for fellesskapets rett, men å si at dette uten videre strider mot internasjonale menneskerettigheter og den kinesiske grunnlov, vitner om manglende juridisk kompetanse.

Jeg har lest fire av de seks artiklene nevnt i Xiaobo-dommen, dvs:  The many aspect of the CPC Dictatorship, The CPC´s dictatorial Patriotism,  Changing the Regime by Changing the Society og The Negative Effects of the Rise of Dictatorship on World Democtatization. I disse artiklene tar han ikke opp konkrete og dokumenterbare problemer i det kinesiske samfunnet for så å komme med forslag til løsning. Hans mål synes å være å sverte, bakvaske og framsette overdrevne beskyldninger mot ledelsen og de offentlige tjenestemenn som han i grove trekk ser på som tyranniske, korrupte, diktatoriske egoister som bare et ute etter å tjene sine egne interesser og personlige behov. Han kommer ikke med referanser, dokumentasjon og kilder på sine grove påstander mot myndighetene og skribleriene hans har dermed liten informasjonsverdi. Formålet synes å være å mobilisere sinne og aggresjon i folket og få støtte i den vestlige verden for å knuse det bestående sosialistiske ettpartisystemet og bygge opp fra grunnen av et flerpartisystem basert på Charter 08, som Kina i dag i grove trekk oppfyller eller er på vei til å oppfylle. Jeg er enig med domstolen i at Xiaobos artikler er propaganda. Ytringsfriheten kan ikke gi enkeltindivider retten til å sjikanere og trakassere andre enkeltindivider eller grupper av mennesker, herunder myndighetspersoner.

Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter gir rett til ytringsfrihet etter artikkel 19, men i artikkel 20 står det at: «Enhver form for fremme av nasjonalhat … som innebærer tilskyndelse til diskriminering, fiendskap eller vold, skal forbys ved lov.» Artiklene hans ble spredd til utlandet sannsynligvis for å svartmale Kina og øke sin egen støtte til regimeskifte. Nå ønsker neppe Liu Xiaobo å fremme hat mot kineserne og makthaverne i landet, men resultatet kan likevel bli at diplomatiet mellom vestlig demokratiske stater og de kinesiske myndigheter blir mer anspent.

Nobelkomiteen har ikke overbevist meg om at «dommen bryter både med Kinas egen grunnlov og med sentrale menneskerettigheter.» Man kan ikke automatisk legge til grunn at alle rettsavgjørelser tatt av en domstol i et land som har et annet politisk system enn det vestlige demokratiet, ikke har legitimitet.

2. Sammenligning Liu Xiaobo og Tron Øgrim

Tron Øgrim var en av grunnleggerne til SUF-ml og Arbeidernes Kommunistiske parti marxist-lenistene (AKP-ml). Han holdt en tale i studentersamfunnet i 1970 om proletariatets demokratiske diktatur, der han sa: «Proletariatet må skape et diktatur over de tidligere utbytterklassene og over alle tendenser til å skape nye utbyttende klasser. Proletariatet må skape et voldsapparat som kan settes inn mot alle forsøk på å velte folkemakta med vold: en arbeiderhær. … Vi marxist-leninister hevder at dersom dette skal bli virkelighet, så må arbeiderklassen reise seg og opprette proletariatets eget, demokratiske diktatur.»

Daværende statsminister Kåre Willoch (1980-86) satte i gang omfattende og ulovlig overvåkning av medlemmer av AKP-ml fordi de gikk inn for noe han tolket som et ønske om en væpnet revolusjon og derfor et brudd på straffeloven §§ 104a og 98: «Den som søker å bevirke eller å medvirke til at rikets statsforfatning forandres ved ulovlige midler, straffes med hefte eller fengsel i minst 5 år.», se utdrag i Erling Folkvords kronikk i Dagbladet 1997.

Liu Xiaobo sier ikke like direkte at de (anti)revolusjonære kreftene i folket skal ty til vold, men trekker man inn kulturrevolusjonen, Kinas historie og patriarkalske samfunnsstrukter, er det ikke usannsynlig at han har ment det. I Xiaobo-dommen siteres utdrag fra hans artikler: "Expecting a free China to appear from the "new policies" of the rulers is far less likely that hoping for it to come through the steady expansion of 'new forces' [stridsstyrker] among the people."

Tidligere fredsprisvinner Aung San Suu Kyi´s parti Nasjonalligaen for Demokrati, fikk 80 % av plassene ved valget i 1990, men likevel ble hun satt i husarrest uten lov og dom. Liu Xiaobo har bare et mindretall av kinesere bak seg, se Hva mener kinesere flest om fredsprisen?. I tillegg til de injurierende sitatene I dommen, kan også nevnes denne:  “every official [100%] abuses his power for personal gain, every businessman [100%] gives bribes and evades taxes, every intellectual [100%] seeks connections in high places and curries favor with the powerful, which dirties every cent earned by rich people.” Sannheten er at korrupsjonsindeksen One World Nations online i Kina er på 3,2 (78. plass) og Vietnam 2,6 (114. plass); mens den i «demokratier» som Taiwan er på 5,9 (34. plass), Sør-Korea 5,0 (42. plass), Thailand 3,8 (60. plass), Sri Lanka 3,2 (80. plass) India 2,9 (92. plass), Filippinene 2,5 (124. plass), Russland 2,4 (128. plass),Indonesia 2,2 (140. plass) og Bangladesh 1,7 (158. plass). Dette gir en gjennomsnittsindeks/–plassering for de åtte demokratiske asiatiske statene pluss Russland på 3,3 og 95. plass.

Free press index viser at Kina og Vietnam havner nesten nederst på listen med henholdsvis 174. og 172. plass. De øvrige ni landene får en gjennomsnittsplassering på 120. Etter dette ser jeg intet samsvar mellom innføring av demokrati/ytringsfrihet og redusert korrupsjon.

I Aktuelt spesial Kina 8.11.12 kl 20.02  uttalte politisk rådgiver i Amnesty Norge, Gerald Folkvord: «Korrupsjon kan umulig bekjempes uten en uavhengig rettsstat, uten medier som kontrollere hva makthaverne holder på med.» Jeg legger til grunn for min videre drøftelse at lederen av utenrikskomiteen Ine Eriksen Søreide (H) og Nobelkomiteen støtter denne uttalelsen.

I et individualistisk samfunn som Norge, vil oppdagelsesrisiko og trussel om straff, veie tungt for hvorvidt enkeltindivider begår asosiale handlinger som korrupsjon. I Kina har man ikke det personlige pronomen «meg». Felleskapet og omtanken for andre mennesker vil da få større vekt og bli mer styrende for om den enkelte personlig gir og tar imot bestikkelser. Jeg antar derfor at de kinesiske myndigheter gjennom forkynning av moral, prinsipper og livssyn vil påvirke samvittigheten til den enkelte og på den måten redusere korrupsjonen i samfunnet, og det helt uten hjelp av den fjerde statsmakt (pressen). 

Tron Øgrim mente at det norske maktapparatet støttet utbytterklassene, og at arbeiderklassen ville gjøre voldelig motstand om de ble holdt nede med voldelig makt og utnyttet. Liu Xiaobo mener makthaverne bare styrer ut fra egne maktbehov og personlige pengeinteresser, og underforstått lar det kinesiske folket betale prisen. Nå sier ikke Xiaobo hvordan «new forces» skal få regime til å rase sammen, men på bakgrunn av kulturrevolusjonen er det nærliggende å tro at han ville lagt seg på linje med AKP-ml´s revolusjonære ideologi, selv om han ikke skriver dette. AKP-ml´s medlemmer ble straffet med overvåking; det ble Xiaobo også. Så vidt meg bekjent, ble ingen i AKP-ml dømt av domstolen for noe straffbart; det ble derimot Xiaobo. Mener Nobelkomiteens leder Torbjørn Jagland at Kina har begått justismord og at Xiaobo ikke er dømt i samsvar med kinesisk grunnlov, straffelov og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, så må han dokumentere hva det er i dommen som ikke kan forenes med lovbestemmelsene. Det holder ikke å bare vise til at den straffedømte dissidenten selv hevder sin uskyld.

Jeg tviler på om tidligere statsminister Kåre Willoch ville ha satt pris på at Kina i 1980 ga Tron Øgrim den kinesiske «fredspris» av «Mao-komiteen» (om en sådan forefantes). Selv om Norge ikke ville ha reagert like sterkt som Kina gjør overfor Norge p.g.a. utdelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo,  så ville ikke dette blitt sett på som en vennlig handling som ville styrket de diplomatiske forbindelsene.  Høyres nestleder Jan Tore Sanner var en av dem som foreslo Liu Xiaobo som fredspriskandidat for 2010. Jeg har ikke sett noen representanter i stortinget eller statsråder i regjeringen gi uttrykk for at Liu Xiaobo ikke var den rette personen til Nobels fredspris.  Likevel sier Ine Eriksen Søreide (H) i NRK aktuell spesial Kina 8.11.12 kl 19.51: «Det ligger ikke til Norge å be om unnskyldning for noe som de norske myndigheter ikke har ansvaret for. Det har vært klart hele veien og det har et samla Storting vært klare på er en umulighet.» Det er merkelig at Søreide skyver alt ansvaret over på Nobelkomiteen. Det spiller liten rolle for Kina hvorvidt beslutningen om fredsprisen reelt sett ble tatt av Nobelkomiteen eller de norske myndigheter, enn så lenge begge var enige om at Liu Xiaobo var den rette personen til å motta fredsprisen.

Torbjørn Jagland la til grunn i sin Nobel-tale at Liu Xiaobo ble dømt for «undergraving av statens makt», mens i Xiaobo-dommen står det at han ble dømt for ryktespredning, ærekrenkelser og for å velte/styrte det sosialistiske systemet. Dernest legger han til grunn at dommen bryter med kinas egen Grunnlov og menneskerettigheter. Nobelkomiteen besto i 2010 av fem tidligere stortingsrepresentanter; ingen av dem var jurister. Selv Amnesti Norge mener at avgjørelser tatt av den kinesiske domstol også kan være uavhengig av Kommunistpartiet. Nobelkomiteen burde ha fått justisdepartementets lovavdeling til å gå igjennom Xiaobo-dommen og kontrollert denne mot kinesernes eget lovverk før det ble bestemt at Xiaobo fikk fredsprisen.

Dommen er avsagt av en juridisk fagdommer og to legdommere og den er godt begrunnet. Liu Xiaobo har hatt to forsvarsadvokater. Dommen bygger på bestemmelser i den kinesiske Grunnlov og straffeloven som var virksomme før han begikk de straffbare handlingene. Han er tidligere dømt for tilsvarende/lignende handlinger og den lange dommen mot ham, kan ikke ha kommet som noen stor overraskelse. Han har ikke reist noen innsigelser mot aktoratets bevisførsel, og har heller ikke benyttet sin rett til å anke. 

3. Kineserne er lykkeligere enn inderne

I  NRK Skavland 16.11.12 uttalte lederen av Legatum Institute, Jeffrey Gedmin, at 28 av de 30 beste landene å bo i er demokratier, se Legatum prosperity index. Noen vil kanskje tro at det vestlige demokratiet i seg selv er årsaken til det høye tilfredshetsnivået, men det blir en feilslutning. Andre forhold som teknologisk utvikling, forskning og innovasjon, bedre utdannelse, spesialisering, arbeidssomhet og rasjonalisering, økt kvinnelig yrkesdeltakelse og økt andel kvinner med høyere utdanning, kan ha virket vel så sterkt inn på at Norge har fått topplasseringen, fulgt av Danmark og Sverige og andre vestlige land. Det er heller ingen klar sammenheng mellom innføring av demokrati i en rekke asiatiske land etter den 2. verdenskrig og fred. Riktig nok kan dette til en viss grad skyldes at demokratiene ikke fungerer tilfredstillende og i stedet blir autoritære fordi folket ennå ikke er modent for det.

Prosperity index og Human development index for ni nye "demokratier" i Asia viser følgende rangering: Taiwan (20./141. plass), Sør-Korea (27/15), Thailand (56/103), Sri Lanka (58/97), Indonesia (63/124), Russland (66/66), Fillippinene (67/112), India (101/134) og Bangladesh (103). Dette gir en gjennomsnittsplassering på 62. plass for prosperity indeks og 99. plass. for HDI. Det kommunistisk styrte Kina og Vietnam får henholdsvis 55./101. plass og 53./128. plass. Etter dette er det ikke mulig å se at innføringen av demokrati har medført at de ni landene har gjort større fremskritt enn Kina og Vietnam, tvert imot. Prosperity indeksen dekker åtte hovedkategorier: økonomi, entreprenørskap, styre, utdannelse, helse, sikkerhet, frihet og sosial kapital. Mens verdens største demokrati India har falt fra 79. plass i 2009 til 101. plass i 2012, har Kina steget fra 58. til 55. plass. 

De to ovennevnte indeksene forteller ikke hvordan  folk faktisk opplever sin egen livssituasjon. Det gjør derimot Happy index som baserer seg på undersøkelser foretatt 2005-2010. Jeg har selv foretatt gjennomsnittsberegning av fire generelle tabeller, fig 2.3 «Cantril Ladder», fig 2.5 og 2.6 «Average life satisfaction» og fig 2.9 «Happy index». Nordmenn får et gjennomsnitt på 7.62 og rangere etter dansker og islendinger blant de tre mest tilfredse/lykkelige menneskene i verden.

For de ni asiatiske landene, blir lykke-indekstallene slik: Thailand (6,52), Taiwan (6,32), Indonesia (6,24) Sør-Korea (6,12), Fillippinene (5,92), Sri Lanka (4,7), Bangladesh (5,43), India (5,29) og Russland (4,99). Dette gir et gjennomsnitt på 5,72. Kina får 5,57 og Vietnam 6,08. Kina ligger her noe under gjennomsnittet, men Vietnam ligger godt over. Heller ikke etter denne forskningsbaserte rapporten kan man trekke den slutning at demokratiet i seg selv skaper lykke.

India har hatt demokrati i 65 år. Folketallet nærmer seg 1,3 milliarder. Likevel kommer de klart dårligere ut enn Kina på alle de tre ovennevnte undersøkelsene. Redaktør i Businessday Michael Pascoe, skriver lederen Australias next big problem: Indias democracy Mai 21 2012: “As China moves into the next phases of higher value manufacturing, as robots move into Guangdong factories, India barely has manufacturing industry thanks to a conspiracy of poisonous protectionism, stifling bureaucracy and endemic corruption, never mind the gross waste of resources that is the caste system.” Han avslutter artikkelen med: ”while China's one-child policy has become a demographic problem and it suffers from not having enough democracy, India's quickly growing population and rampant [tøylesløse] democracy may prove even more dangerous [uthevet her]. Should the day arrive when one brand or another of authoritarianism – nationalistic, religious or military – is able to seize control through gross government failure, lack of demand for Australian coking coal could be the least of the region's concerns.”

Mens Den Norske Nobelkomiteen er bekymret for at Kina ikke får demokrati hurtig nok, synes Australias redaktør Pascoe å være mer bekymret for at Indias demokrati ikke lenger klarer å beholde nødvendig legitimitet i folket, slik at styresmaktene gjør seg sårbare og åpne for at autoritære krefter kan kuppe makten, slik man har sett det i flere asiatiske land. 

4. Gode familierelasjoner, økonomisk trygghet og helse betyr mer enn frihet
Av Happy index tabell 3.1 side 64, framkommer at det er en sterk sammenheng (korellasjonskoefisient på 0,81) mellom landenes bruttonasjonalprodukt (BNP) pr innbygger og tilfredshetsnivå. Økes inntektsnivået med 30 % og medtas andre variabler, ser man at «social support» (familie/venners støtte/hjelp) får verdien 0,29, BNP 0,28 og helse 0,25. Økt freedom (handlefrihet) teller bare 0,15. Av appendix B side 85 utgjør dårlig fysisk og mental helse den desidert sterkeste minusfaktoren for livstilfredshetsfølelsen fulgt av arbeidløshet. Familieoppløsning (separasjon, skilsmisse, ektefelles død) trekker også kraftig ned.

Gross national Happiness index Bhutan side 32 viser at «Good Govenance» vektes til 9 % av de ni hovedfaktorene som bestemmer bhutanesernes tilfredshet med livet og 13 % når faktoren påvirker i negativ retning, jf fig 18 side 42. Good Govenance består av «political participation» (vektes til 40 %), «services» (40 %), «governance performance» (10 %) og «fundamental rights» hvor ytringsfrihet, diskrimineringsforbud mv. inngår ( bare 10 %).

Av 33 enkeltindikatorer, jf fig. 7 side 33, finner lykkelige bhutanesere disse dårligst tilfredstillet: 1. knowledge (folkehistorer og sanger, lokale festivaler, HIV/AIDS informasjon og kunnskap om Grunnloven). 2. Cultural participation (festivaler). 3. donation (time & money), 4. scooling, 5. services (kort vei til lege/helse, renovasjon, strøm og vann) 6. Political participation, 7. Driglam Namzha (harmoni og etikette/klær under formelle anledninger), 8. work, 9. housing, 10. spirituality, 11. Community participation, mens først på 12. plass kommer fundamental rights (herunder ytringsfrihet). Blant de ulykkelige går politisk deltakelse opp fra en 6. til en 5. plass og fundamentale rettigheter står fortsatt på en 12. plass, se fig 17 side 42.

Nabolandet til Kina, Bhutan, har gått fra et absolutt monarki i 1998 til demokrati med stemmerett i 2008. Jeg tviler likevel på om resultatet av undersøkelsene ville blitt veldig forskjellig om den var foretatt blant kineserne. Kinesere flest er neppe så opptatt av ytringsfrihet og stemmerett eller de øvrige sivile og politiske rettigheter nevnt i Charter 08 som Liu Xiaobo og Nobekomiteen skaper inntrykk av. Derimot er de opptatt av å dyrke sin lokale kultur og identitet, sosial trygghet og sikkerhet, skoler og kunnskap, helse, strøm, vann, arbeid, boligforhold og åndelige verdier. På disse områdene har de kinesiske myndigheter bedret forholdene for mange hundre millioner mennesker i et tempo verden knapt har sett maken til i historien; også landsbyboerne har fått det bedre. Det kinesiske folk er først og fremst opptatt av bedringer innen Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og dette har også de kinesiske myndigheter sørget for på en fin måte overfor stadig flere kinesere i byen og også til en viss grad på landet. I Norge hvor disse grunnleggende menneskerettighetsbehov for en stor del er oppfylt, vil fokuset rette seg sterkere mot de sivile og politiske rettigheter. Føler det kinesiske folk at en for rask liberalisering på området for sivile og politiske rettigheter, kan vanskeliggjøre forbedringer på de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, så bør Norge respektere dette. Utdelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo var i så måte respektløst.

5. Norge må ta initiativet til forsoning med Kina

Gerhard Heiberg sa i Aktuelt spesial Kina 8.11.12 kl 20.11: «Det er ikke spørsmål om å be om unnskyldning. Det er et spørsmål å ha et budskap til det kinesiske folk, og det kan i all enkelhet gå ut på at man ser kina, kultur, historie, bakgrunn og at man har en viss forståelse for den kinesiske reaksjon på tildelingen av fredsprisen … det må komme noe fra norsk side.»

Hvis det kinesiske folk ikke forventer seg mer enn dette, burde ikke komiteleder Torbjørn Jagland og næringsminister Trond Giske vente for lenge med å la høre fra seg. Personlig mener jeg Jagland bør beklage at Nobelkomiteen ikke fikk en juridisk gjennomgang av den rettskraftige dommen til Liu Xiaobo før han konkluderte med at den var en politisk avgjørelse av DKK legitimert gjennom en ikke uavhengig domstol. I dag har Den Norske Nobelkomite valgt inn en dyktig jurist Berit Reiss-Andersen som medlem. Dette kan forhindre at enhver rettsavgjørelse tatt under et ikke vestlig demokratisk styre, ikke blir avskrevet som illegitim før dommen blir gjennomgått.

Norge vil tape mer på å være uvenner med Kina enn omvendt. Nobelkomiteen bør legge til side sin stolthet og erkjenne at de har gjort en feil under saksbehandlingen, noe som har ført til at Kina med rette er blitt fornærmet. Hvis verken Torbjørn Jagland eller Trond Giske gjør noe for å komme frem til en forsoning, kan de dårlige diplomatiske forbindelsene og forretningsmessige forholdene til Kina fortsette «forferdelig lenge», slik Heiberg uttrykte det. Stipendiat UIB Simen Andersen Øyen sa omtrent det samme til Tv2-korrespondenten i Kina.

Alfred Nobel ønsket at de som hadde arbeidet for freden «folkens förbrödrande» skulle få fredsprisen. Liu Xiaobo har publisert artikler i utlandet med grove og udokumenterte beskyldninger mot de kinesiske myndigheter for å være korrupte og diktatoriske og derfor ikke styrt i overenstemmelse med folkets vilje. Han er straffet for sine krenkende uttalelser/propaganda og for å ville knuse de politiske styresmaktene. Hans aggressive fremgangsmåte og propaganda overfor utenlandske medier har ikke ført til at det er blitt lettere å holde et fredelig og godt forhold mellom de vestlige stater og Kina, tvert imot. Han burde derfor aldri ha fått noen fredspris.

Det beste Nobelkomiteen og Norge nå kan gjøre for å skape forsoning og nasjonenes forbrødring mellom Kina og Norge, er å beklage den dårlige saksbehandlingen og sette seg inn i de juridiske sider av Xiaobo-dommen, Kinas rettssystem, kultur og historie. Formidles denne nye kunnskapen og forståelsen til det kinesiske folk, vil forholdet mellom Kina og Norge bli godt igjen.

6. Sammendrag

I Nobel-talen underbygget Jagland fredsprisen til Xiaobo med at domstolen hadde dømt ham for «undergraving av statens makt», og at dette stred mot den kinesiske grunnlov og menneskerettighetene. I Xiaobo-dommen står det at han hadde spredt rykter, ærekrenkelser og tilskyndet til å styrte det sosialistiske systemet. Leser man Grunnloven art. 35 om ytringsfrihet sammen med art. 41 (forbud mot forvrengning av fakta) og 51 (individets ytringsfrihet kan ikke krenke statens rett), er dommen på 11 år i overenstemmelse med Grunnloven.

Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter gir rett til ytringsfrihet etter art. 19, men i art. 20 settes det forbud mot å fremme nasjonalhat eller tilskyndelse til fiendskap. Xiaobos propaganda som ble publisert på utenlandske nettsteder, kan rammes av dette forbudet.Hans mål synes å være å sverte og framsette overdrevne og udokumenterte beskyldninger mot ledelsen og de offentlige tjenestemenn som han i det altoverveiende ser på som tyranniske, korrupte, diktatoriske egoister som bare et ute etter å tjene sine egne interesser.

Korrupsjonen i Kina er ikke noe verre enn i andre «demokratiske» asiatiske stater samlet sett (Taiwan, Sør-Korea, Thailand, Sri Lanka, India, Filippinene, Russland,Indonesia og Bangladesh). Korrupsjonsproblemet i Kina er mindre enn i India der hele demokratiet nå står i fare for å miste sin legitimitet. For Prosperity index (økonomi, entreprenørskap, styre, utdannelse, helse, sikkerhet, frihet og sosial kapital) rangeres Kina på 55. plass. Gjsn. for de ni ovennevnte statene er 62. plass og India kommer på 101. plass. I følge Human development index ligger Kina nesten på gjennomsnittet med 101. plass, mens India får 134. plass.  Måler man kinesernes personlige oppfatning av tilfredshetsnivået (Happy index), ligger de godt over inderne, men noe under gjennomsnittet for de ni asiatiske statene. Mens India faller kraftig nedover på Prosperity indeks listen 2009-2012, klatrer Kina oppover. Det er slett ikke sikkert at en ny «arabisk vår» eller demokrati-revolusjon i Kina vil tjene kineserne og verdenssamfunnet.

Thorbjørn Jagland bør beklage at han ikke gikk grundig nok igjennom Xiaobo-dommen og Trond Giske bør på bakgrunn av Kinas kultur og historie, vise en viss forståelse for den kinesiske reaksjonen på tildelingen av fredsprisen.

Børsen vokser i rykk og napp i 10 og 20 års perioder. Oljefondet bør få med seg i hvert fall én oppgangsperiode.

Både investor Øystein Stray Spetalen og Riulf Rustad mener Oljefondet burde kjøpt statsobligasjoner framfor aksjer, se Mener oljefondet skjuler valutatap - DN.no, Spetalen sjokkert over oljefondtap Tv 2 28.10.11 og Oljefondet «gambler på casino» - NRK . Det er forståelig at man i ettertid kan ergre seg over at Oljefondet kjøpte en del aksjer når samleindeksen for verdens børser var på topp i 2007/2008, se Dow Jones World Indexes. Selv om Oljefondet ikke har hatt noen særlig avkastning på aksjeinvesteringene, har de likevel slått referanseindeksen Global FTSE group. I Statens pensjonsfond årsrapport 2010 tab. 4-1 kan man lese at Oljefondet gjorde det bedre enn referanseindeksen for sine aksjeinvesteringer i hele 12-års perioden 1999-2010, unntatt 2006 og 2008.

Bare 20 % av norske fond og 10 % av private investorer/daytradere greier å gjøre det bedre enn Oslo børs OSEBX. Tatt i betraktning at en så stor investor som Oljefondet lett vil kunne påvirke aksjekursene i en ugunstig retning når de handler, synes jeg Oljefondet har klart seg veldig bra.

De norske myndigheter økte Oljefondets risiko i 2007 ved å øke aksjebeholdningen fra 40 til 60 % for på den måten å muliggjøre større avkastning. Fra 1999 til i dag har ikke den økte risikoen gitt noen stor økonomisk uttelling. I følge sentralbanksjefens stab for kapitalforvaltning 1/2004 tab. 4.2.1, fikk i perioden 1900-2003 15 land gjennomsnittlig 0,79 % realavkastning på sine obligasjoner, mens aksjer ga så mye som 4,48 %. Oljefondets nominelle avkastning på aksjer 1999-2010, medregnet en stipulert avkastning på -10 % i 2011, gir gjennomsnittlig 5,3 % p.a. jf tab. 4-1 i årsrapporten. Avkastningen på renteinvesteringene er gjennomsnittlig 4,9 %, jf tabell 5-1. Holdes år 1999 utenfor, blir den nominelle avkastningen på aksjer bare 2,9 % og realavkastningen langt under dette.

Myndighetene har nok forutsatt at realavkastningen på aksjer skal ligge 4 % høyere enn utlånsrenten, se Visesentralbanksjef Jan F. Qvigstads tale i Det norske Videnskapsakademi 8. november 2011 Om å forvalte rikdom. Og spørsmålet blir da når man igjen kan forvente at verdens børser begynner å klatre. Til dette formålet har jeg gjort meg noen interessante observasjoner ved hjelp av Dow Jones Industrial Average 1896-2008. Kurven ligner DJ world index. Fra 1900-1917 er børsen flat, hvoretter den stiger 14 % p.a. de neste 12 årene til 1929 (indekspoeng 55 x 1,14 Ʌ 15 år = 393). Fra 1930-1942 dannes et nytt platå. 1943-1965 stiger den med 10,6 % p.a. og i 1966-1982 står igjen børsen stille. Fra 1983-1999 stiger den årlig med 15 %. Fra 2000 til 2011 har Dow Jones Industrial for fjerde gangen dannet et nytt platå. Nullvekst-periodene varierer mellom 12 og 22 år. Denne Dow Jones grafen, minner meg om de enkleste oppgavene i Mensas IQ-test. Logikken tilsier meg at børsen senest i løpet av de nærmeste 11 årene vil stige kraftig i et par tiår.

Jeg har stor respekt for Spetalen og Rustad, men denne gangen er de altfor pessimistiske. Så fort usikkerheten i Europa legger seg, vil verdens børser lett nå nye høyder og vi kan stå foran en ny lang oppgangsperiode. Da kommer avkastningen i Oljefondet til å overgå forventningene. 

Han viser ingen respekt for internasjonale konvensjoner og norske lover vedtatt etter demokratiske prinsipper.

På sidene 1104-1111 i manifestet 2083, har han forberedt seg på sin egen straffeprosess. Et viktig ledd i hans terrorhandlinger den 22. juli, er å få fram sitt budskap. Dette ønsker ikke jeg å bidra til, men manifestet viser et svakt fundert og uvirkelig skremmebilde av muslimenes kommende maktovertakelse. Selv om han skulle få rett i at innvandrere forringer norsk kultur, gir det ham ingen rett til å henrette de han kaller forrædere, dvs. nåværende og fremtidige norske og europeiske parlamentarikere samt journalister fordi, ifølge han selv, henholdsvis 90 og 98 % av dem er for etnisk mangfold ("kulturmarxisme"). Han hevder han drepte 76 mennesker i selvforsvar for å komme muslimenes ”cultural and demographic genocide and extermination” i forkjøpet, jf. s. 1108.

I likhet med de fleste andre land i verden, også muslimske, er Norge bundet av en rekke konvensjoner hvor forskjellsbehandling på grunn av rase, farge eller religion forbys, jf. Verdenserklæringen 1948 art. 2, den europeiske menneskerettskonvensjon 1950 art. 14, flykningkonvensjonen 1951 art. 3 og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter 1966 art. 2.

Breivik mener Vest-Europa var demokratisk før 1950, men er det ikke nå lenger. Det er folket via parlamentarikerne som har ratifisert ovennevnte konvensjoner. Hvis han ønsker endringer, må han argumentere overbevisende for sitt synspunkt slik at han får majoriteten av nordmenn med seg – noe han ikke lykkes med i sitt manifest eller i nettdebattene.

Så lenge han er oppsatt på at dagens ”multikulturelle” politikere og journalister skal drepes og innvandrere deporteres, bør han sperres inne for resten av livet. 30 års fengsel pluss forvaring er passende straff for han. 

Økt forbruk av utradisjonelle grønnsaker og frukter vil gi bedre utvalg og lavere pris.

Jeg foretok en egen prisundersøkelse på grønnsaker og frukt i innvandrerbutikker (Nor Brothers, Torget, Anatolia, Asian Food og Operapassasjen) i Oslo og Rimi, Rema og Kiwi den 28.12.2009, 1.2. og 1.3.2010 (til sammen 18 prisnoteringer). Prosentene viser hvor mye mindre/mer man gjennomsnittlig må betale i % for de samme grønnsakene og fruktene på Rimi/Rema/Kiwi sammenlignet med prisen kr/kg i innvandrerbutikkene.

Grønnsaker Kr/kg   %        Grønnsaker   Kr/kg  %        Frukt      Kr/kg    %

Potet             14        -34        Slangeagurk    14        72       Kiwi                22  -33

Purreløk         30          -9         Ingefær           40        75       Sitron              65  -31

Hodekål          13        -5         Fennikel          37        89        Plommer         34   -9

Gulrøtter         13        -2         Reddiker         46        94        Epler               13   -5

Sjampinjong    35        -1         Paprika snacks 30      104      Ananas             12   14

Løk                 10        -1         Sellerirot         26       132       Bananer           11   17

Kålrot             10        4          Rødbeter         18        158      Appelsin          9      17

Sukkererter     113      7          Hvitløk           55        255      Melon Cant.    16     27

Asparges         63        11        Persillerot        32        290      Grapefrukt      17    30

Spinat fryst     30        17        Pastinakk        80*      -*         Pærer              13    36

Tomater          30        18        Artiskokker     52        -           Avokado         45   37

Kinakål           28        21        Brekkbønner   55        -           Mango            19   45

Brokkoli          24        21        Dill (bunt)       150      -           Lime               24   50

Isbergsalat      15        28        Gresskar          23        -           Druer grø/rød  30   51

Stangselleri     25        30        Mais frisk        31        -           Klementiner    35   54

Paprika rød     25        34        Nepe               24        -           Fersken/nekt.  45    -

Blomkål          16        41        Jams                24        -           Fiken               50   -

Vårløk             107      52        Kassava          22        -       Papaya                23    -

Rosenkål         56        57                                                    Sharon               34    -

                                               *40 kr/kg i 2011                 Granateple           27    -

Prisen på frukt/grønt i innvandrerbutikker ligger 20-25 % lavere enn i norske butikker og varene har generelt bedre modningsgrad og aroma.

For 10 grønnsakstyper (blomkål, sjampinjong, sukkererter, gulrøtter, hodekål, isbergsalat, kinakål, kålrot, rapid salat og tomater) var prisen den 1.2.2010 hos Coop Mega 20 % dyrere (kr 34,86 pr kg) enn hos Rema 1000 (kr 29,67) og Rimi (kr 28,63). Prisen på frukt/grønt på Las Palmas ligger omtrent på nivå med innvandrerbutikkene i Oslo.

Utvalget og kvaliteten av grønnsaker og frukt er blitt bedre de senere årene, særlig ved Coop Mega og Ultra, men det gjenstår mye. Gresskar, hele sellerirøtter, artiskokker, brekkbønner, okra, kassava og delvis også neper, rødbeter; er det nesten umulig å finne i norske butikkhyller. Det er unødvendig å ha doble og tredoble priser på velsmakende grønnsaker som reddiker, paprika snacks, sellerirot, rødbeter og persillerot. Ferske dadler og fikener, Durian, sapodilla, longan og mispel, fås nokså lett i innvandrerbutikker, men er nesten umulig å oppdrive i norske butikker. Andre frukter som papaya og mango er blitt mer vanlig å finne i butikkhyllene i det siste, og det er særlig positivt at modningsgraden/saftigheten er blitt mye bedre. Det er mulig prisforskjellene på frukt/grønt mellom innvandrerbutikker og de store kjedene har minsket en tanke det siste året.

For å få opp salgsvolumenet, kunne en av de store kjedene ha satset på én stor grønnsaks- og fruktbutikk i de store byene. Men da bør man ha riktig luftfuktighet og egne rom med kjøleaggregater, så slipper produsentene å pakke grønnsakene inn i plast.

Han skriver feilaktig at regjeringens forslag går ut på at ”hele befolkningens internettsurfing” skal lagres.

I Dagsavisen (7.2.) skriver han enda en gang til at Arbeiderpartiets forslag går ut på at det skal registreres hvor mobiltelefonen har ”befunnet seg til enhver tid”, noe jeg tilbakeviste i Dagsavisen (31.1). At teleoperatørenes basestasjoner i mange år har registrert denne typen informasjon til politiformål, har ingen ting med datalagringsdirektivet å gjøre.

Han skriver feilaktig at regjeringens forslag går ut på at ”hele befolkningens internettsurfing” skal lagres. Informasjonssjef i Telenor Anders Krokan kan bekrefte overfor meg at det kun er IP-adresse (abonnentens navn og adresse) og oppkoblingstid som registreres. Heller ikke Tele2 og Chess kan se hvilke internettsider den enkelte nettbruker søker. DLD bestemmer at innholdsdata ikke skal registreres, og i følge den tyske forfatningsdomstolens dom 3.2.2010, omfatter dette også hvilke internettsider man har besøkt. Teknisk Ukeblad skriver at i Danmark lagres både IP-informasjon om til-adresser og de identifiserer pc-utstyret gjennom det unike Maca-nummeret. Derimot innholder ikke Prop 49 L 2010-2011  noe forslag om at IP/URL-adresser til mottaker skal registreres hos teleoperatøren.

Den 19.11.10 skrev Deutsche Welle at den tyske justisministeren Leutheusser ønsker å utarbeide et eget forslag om "event-related use of any data” for myndighetenes adgang til trafikktallene. Hun sier til Suedeutsche.de 16.1. at datalagringens hensikt er teleoperatørenes interne bruk hvor behovet i ”mange tilfeller ikke er mer enn to dager og opp til 60 dager”. Hun sier også at lagringen av Ip-adresser skal skje i 7 dager. Politiet skal kun får utlevering av disse dataene etter rettens kjennelse. Spiegel online skriver den 18.1 at hennes standpunkt er sterkt omstridt innad i koalisjonen.

Det er umulig å vite i dag hvilken løsning Tyskland velger: implementeringslover som harmonerer med DLD og EMK eller et eget opplegg.

Datalagringsdirektivet gir verken påbud eller forbud mot registrering av lokasjonsdata fra mobiltelefoner som bare er slått på, men ikke brukes.

Bård Hoksrud skriver (25/1): «Aps forslag til innføring av DLD betyr blant annet at selskapene blir pålagt å lagre informasjon om hvor folk har vært med mobiltelefonen sin 12 måneder bakover i tid.»

I Prop. 49 L 2010–2011 side 77 står det at teleoperatørene pålegges å lagre «lokaliseringsinformasjon ved start og avslutning av kommunikasjon». Datalagringsdirektivet gir verken påbud eller forbud mot registrering av lokasjonsdata fra mobiltelefoner som bare er slått på, men ikke brukes. Dagens ordning er at denne typen posisjonsdata lagres i én til to uker.

Dekningsdirektør Bjørn Amundsen ved Telenor understreker overfor meg at man ikke kan spore reiseruten til en mobilbruker ved hjelp av disse data. Derimot kan man finne ut hvem som har befunnet seg i dekningsområde til en bestemt basestasjon. For politiets oppklaring av drapet i Førde og voldtektssakene i Bergen, var dette helt avgjørende.

Regjeringens proposisjonsforslag bestemmer intet om hvorvidt lagringstiden for denne typen posisjonsdata skal økes til 12 måneder, opprettholdes på dagens nivå eller elimineres. Av all trafikkdata, er lokasjonsdata den mest følsomme og påtrengende for privatlivet. Når Hoksrud i sitt innlegg synes å sidestille mobiltelefonen med en fanges elektroniske lenke, skaffer han uriktige argumenter til motstanderne av DLD. Langt lettere er det å avsløre hans mislykkede sammenligning mellom lagring av trafikkdata, hvor DLD forbyr lagring av selve kommunikasjonsinnholdet, og lagring av personlig data på egen PC.

Det bør være Mattilsynets oppgave å opplyse forbrukerne gjennom bl.a. å filme fra dyreproduksjonsindustrien og legge ut på nett.

Dagsavisens skribent Hege Ulstein avslutter sin nettkommentar til "Steinaldermote" slik:

"Men hadde ikke dyrevernere og engasjerte mennesker jobbet for å opplyse oss andre om hvordan det er stelt i landbruk og pelsdyrnæring, hadde vi også manglet informasjonen vi trenger for å ta kvalifiserte beslutninger."

Jeg er enig med henne og det er nok de aller fleste nordmenn også. De bildene vi har fått se fra pelsdyrfarmene har sjokkert oss alle. Men problemet er at vi på en måte legitimerer en straffbar handling. Dyrevernerne har tatt seg ulovlig inn pelsdyrbygningene midt på natten og dyrene kan da bli stresset p.g.a. det kraftige lyset som blir rettet mot dem og alt oppstyret rundt filmingen. Aksjonistene har utvilsomt brutt friluftsloven § 3 om ulovlig ferdselsrett på "annet for øyemed inngjerdet område", og i tillegg sannsynligvis gjort seg skyldig i innbrudd etter straffeloven § 147, og det kan heller ikke helt utelukkes anvendelse av strl. § 405a om å søke kunnskap om bedriftshemmelighet og dyrevelferdsloven § 3 om at dyrene skal "beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger".

Jeg mener Mattilsynets oppgaver etter dyrevelferdsloven § 30 bør utvides til også å omfatte plikt til å opplyse forbrukere, og dette inkluderer også fotografering. Når det gjelder mat, så er nok de animalske proteinene hovedingrediensen og høydepunktet for de fleste under middagen. Men det vil det ikke lenger være om vi hadde mistanke om at for eksempel farse- og kjøttproduktene stammet fra dyr som var grovt mishandlet eller om de var iblandet deler av dyret enkelte vil foretrekke å være foruten, som hjerne, øyne, forplantningsorganer og lignende. Når man kjøper et pent innpakket kjøttstykke, så har nok mange en følelsesmessig forutsetning om dyrets opphav og vekst som overgår den faktiske. Dersom Mattilsynet filmer i dyreproduksjonshallene på dagtid, kan dette legges ut på nettet. Folk kan da få mulighet til å velge og kjøpe kjøtt eller pels fra produsenter som tilfredsstiller deres personlige krav til behandling av dyrene.