Innlegget er skrevet i samarbeid med Olav Dalgard, overlege, professor, dr. med., Aker Universitetssykehus, Sverre Eika, overlege 24SJU, Kirkens Bymisjon, Kathleen Henriksen, overlege Dalsbergstien Hybelhus, Mogens Jensenius, overlege infeksjonsmedisinsk avd., Oslo universitetssykehus, Karim Sayed, overlege Gatehospitalet, Frelsesarmeen og Helge Waal, professor emeritus, SERAF, Oslo universitetssykehus
Sprøytenarkomane lever ikke lenge. De får livstruende infeksjoner, farlige blodpropper og svikt i hjerte, lever og nyre, men har ikke penger til medisin. Også institusjoner som skal hjelpe dem med sitt rusproblem, avkrever egenandeler som de ikke kan betale. For alt de har, går til neste dose heroin.
Et solidarisk helsevesen?
Helsevesenet er stort sett betalt av det offentlige. Egenandelene dekker 15 %. Staten betaler resten. Den beskjedne egenandelen er ubetydelig for folk flest, men kan være uoverstigelig for dem som lever på sosialpenger. Narkomane bruker alt de har på å skaffe seg dop. Ofte blir de uglesett på legekontorene fordi de ikke gjør opp for seg. De møter ikke på røntgen fordi de må betale. Og hvis de får en resept, er det ikke det de vil bruke pengene på.
Sprøytenarkomane blir alvorlig syke
Å være sprøytenarkoman er farlig, ikke bare pga overdoser, vold og ulykker, men mest fordi langvarig misbruk gir alvorlige sykdommer, blant annet blodpropper i ben og lunger, blodforgiftning, leversvikt og hjerte- og nyresykdom. Ofte neglisjerer de symptomene og kvier seg for å gå til lege, slik at sykdommen kan være livstruende når de omsider får hjelp.
De fleste narkomane har også alvorlige psykiske lidelser som ikke alltid er diagnostisert og som heller ikke blir behandlet, fordi de «selv-medisinerer» seg med rusmidler i stedet.
Det er et samfunnsproblem når egenandelen hindrer denne hardt prøvede gruppen å søke hjelp og skaffe seg medisiner. Resultatet er det verst tenkelige: Sykdommen ender i en kritisk fase, som krever sykehusinnleggelser og fører til alvorlig kronisk sykdom.
Ofte dør de 20–40 år for tidlig.
Hver fjerde dialysepasient
En uskyldig hudinfeksjon kan være enkel å behandle. Men lar man det utvikle seg, kan bakteriene spre seg, og ofte blir sprøytenarkomane innlagt med opphovnede ben, stygge betente sår og områder med dype infeksjoner. Tannstatusen er som regel bedrøvelig. Svært mange har tannlegeskrekk, og tannbørsten er ikke i bruk. Kronisk tannråte kan spre seg og føre til hjerte- og nyresvikt. Sprøytenarkomane utgjør f.eks. en fjerdepart av dialysepasientene på Ullevål. Behandlingen krever mye oppfølging og egeninnsats, noe stoffmisbrukere er dårlige til.
Det er stor kontrast mellom den avanserte innsatsen på sykehus og den manglende oppfølgingen etterpå. Pasientene skrives ofte ut fra sykehus med resept i hånden, og med anbefaling om å komme til kontroll hos lege.
Men i praksis fungerer dette dårlig. Pågående rus og ikke minst krav om egenandeler på apotek og hos fastleger, røntgenavdelinger og sykehuspoliklinikker gjør at planlagte behandlinger og oppfølginger renner ut i sanden.
Men 24SJU betaler
I Oslo vil riktignok noen av disse pasientene fanges opp av 24SJU (Kirkens Bymisjon), som ofte må dekke både medisiner og egenandeler hos andre, fordi det mangler offentlige støtteordninger eller at disse er for tungrodde.
Noen enkle grep
To tiltak vil bidra til å løse disse problemene: Først og fremst å frita narkomane fra egenandeler hos fastlege og på sykehus, f.eks. ved å gi dem kommunalt frikort. Dernest å sørge for at de viktigste medisinene blir gratis, slik det er ved langtkommen kreft.
På denne måten vil man senke terskelen for å søke hjelp i starten av en sykdom og sørge for at nødvendig medisin blir tilgjengelig. Dermed kan en uskyldig infeksjon bli behandlet for en billig penge, i stedet for å ende i blodforgifting, intensivbehandling på sykehus og i verste fall amputasjoner, hudtransplantasjoner, dialyse eller hjerteoperasjoner.
Dette er å vise solidaritet med noen av de aller sykeste. Det vil redde liv og gi livskvalitet til en hardt prøvet gruppe.