Debatt

Frihetsbløffen og elitekulturen

De lovet frihetsreform, men de blåblås kulturpolitikk etterlater seg først og fremst en rekke uløste saker.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

De skulle fjerne NRK-lisensen. De skulle gjøre kunstnerne mindre avhengige av penger fra staten. De skulle spre makten over kulturpengene, og dyrke fram mer entreprenørskap innen kultur. Men hva har skjedd de siste fire årene?

La oss hoppe tilbake til høsten 2013. Kulturlivet skjelver i buksene. Høyre og Frp har dannet regjering med Thorhild Widvey (H) som kulturminister. Ordene «frihetsreform» og «maktspredning» (av mange hørt som «maksspredning») blir gjentatt av den rutinerte allroundpolitikeren som skal komme til å legge seg ut med store deler av kulturlivet allerede ved første budsjett.

Samme høst kommer boka «Kulturbløffen» av Kristian Meisingset fra det høyreorienterte tidsskriftet Minerva. Han kritiserer de rødgrønnes satsing, Kulturløftet, og visjonen om at rekordbruk av skattepenger på kultur skal gagne alle. Det er ikke riktig at Kulturløftet har utjevnet forskjeller eller bidratt til å få mer kultur til alle, er budskapet til Meisingset, som blant annet baserer sin argumentasjon på Statistisk sentralbyrås kulturbarometer for 2012.

Meisingset og SSB viser til at Kulturløftet ikke har ført til at flere har benyttet seg av kulturtilbud som teater og opera. Kulturløftet skal ha gagnet dem med høy utdanning og fet lommebok: Eliten. Og måneder før valget kommer evalueringen av Kulturløftet med budskapet om at den kulturelle grunnmuren er i ferd med å forvitre på bekostning av de store kulturinstitusjonene.

De blåblå kan neppe få et bedre utgangspunkt for å tegne bildet av den bortskjemte kunstneren som krever stadig mer offentlige midler, og å reise spørsmål ved legitimiteten til og nivået på statlig støtte til såkalt høykultur.

Widvey er effektiv og lanserer en gaveforsterkningsordning, mottar utredninger om filmøkonomi og kunstnerøkonomi, kutter i budsjettet for film, etablerer kulturlivets olympiatopp: Talent Norge, samt en insentivordning for filmproduksjon i Norge akkurat i tide til å få filmingen av Jo Nesbøs «Snømannen» hit.

Så blir det stille. Påfallende stille.

For det dukker opp vanskelige spørsmål: Hvis vi ikke skal ha NRK-lisens, hvordan skal NRK finansieres? Hvis kulturen skal generere mer penger selv: Hvordan skal vi for eksempel få aktører som Netflix og HBO til å bidra i næringskjeden for film og TV-serier? Hvordan skal mediemangfoldet opprettholdes hvis man ikke vil opprettholde støtteordningene? Hvem skal betale for pensjonen til operasangerne? Spørsmålene er mange. Svarene fra Kulturdepartementet er få.

La oss spole fram til nåtid: Etter massive protester fra kulturlivet måtte Kulturdepartementet stryke en av bestemmelsene i den nye åndsverkloven. Stortinget har også utsatt behandlingen av den til høsten, fordi det trengs mer tid. Stortingspartiene er heller ikke blitt enige om hvordan NRK skal finansieres i framtida. Begge disse sakene er pinlige for regjeringen, og vil gå i arv til en ny kulturminister, som også må følge opp anbefalingene fra Mediemangfoldsutvalget, ta stilling til eventuell avgift for strømming av film og legge fram en ny operapensjonslov (med mindre den kommer i full fart rett før ferien).

Har det norske folk fått mer glede av kulturen som de offentlige pengene subsidierer? Tirsdag la SSB fram kulturbarometeret for 2016. Stort sett har interessen for de ulike kulturtilbudene endret seg lite fra 2012 til 2016. De fleste som benytter seg av kulturtilbudene har fortsatt høy utdanning og høy inntekt. Det ser ikke ut til at folks kulturvaner har vært nevneverdig påvirket av regjeringsskiftet i 2013.

Er kunstnerne mer fri fra statlige penger enn før? De føler nok ikke det selv. Kunstnerorganisasjonene har vært tydelig skuffet over det forrige statsbudsjettets bevilgninger til stipend og nivået på midlene til Kulturrådet. De private pengene ser de fortsatt lite til. Rikfolk renner ikke ned dørene i atelierene for å sette i gang fruktbare samarbeid.

Den blåblå kulturpolitikken som skulle snu opp ned på alt ble til storm i et vannglass. Ingen har nevnt verken maktspredning eller frihetsreform på en god stund. Lærdommen bør være at å tvinge gjennom forandring som er mer ideologisk enn faglig begrunnet er uklokt og vanskelig å gjennomføre. Skal norsk kulturliv levere kvalitet som folk vil betale for, må de ha albuerom til å skape, framfor å bruke tida til å ha møter med kulturkomiteen i Stortinget som kan redde stumpene etter regjeringens krumspring. Offentlig støtte bedøver ikke kunstnere mer enn det bedøver resten av samfunnet.

Mer fra: Debatt