Nylig ble det avsagt dom i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Dommen slår fast at Norge har brutt art. 8, som omhandler rett til familieliv, i den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), ved å utvise en mor som har barn i Norge.

Domstolen slår også fast at Norge bryter reglene i menneskerettskonvensjonen ved å la innvandringspolitiske hensyn gå foran hensynet til barnets beste i utvisningssaker. Norge har, i den gjeldende saken, heller ikke har fulgt reglene i art. 3 i FNs barnekonvensjon som sier at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i slike saker.

Dette er ikke noe nytt, og det er ikke en enestående sak. Norge bryter disse reglene daglig i vedtak som fattes i UDI og UNE. Innvandingspolitiske hensyn går foran hensynet til barnets beste og familiens enhet i de aller fleste utvisningssaker.

Samme dag falt det dom i Høyesterett som også gjaldt utvisning av en mor som har barn i Norge. Også her tapte staten. Utvisningsvedtaket av en mor med barn i Norge , for brudd på utlendingsloven, er et utforholdsmessig tiltak. Det legges vekt på at det vil være skadelig for barna å være adskilt fra sin mor i den tiden innreisefobudet består, og at det også har medført mye stress og usikkerhet for familien å leve i uvisshet over lang tid.

 I organisasjonen Grenseløs Kjærlighet ser vi hver dag hvordan den praksis som i dag føres i familiegjenforeningssaker ødelegger menneskers liv. Vi mener at det ikke finnes noe mer inngripende i et menneskes liv enn å ta fra det retten til å leve sammen med sin familie.

Vi savner en diskusjon om dette temaet bort fra diskusjonen om asylpolitikk. Dette gjelder retten til familieliv for norske borgere og for personer med lovlig opphold i Norge.

Norge skiller seg ut bland andre land i Europa ved å føre en svært streng familiegjenforeningspolitikk. Det er få andre land som praktiserer automatisk utvisning ved brudd på utlendingsloven. I land vi liker å sammenligne oss med, som for eksempel Sverige, gis det sjeldent utvisningsvedtak med fremtidig innreiseforbud, og da kun i tilfeller hvor det foreligger alvorlige brudd på straffeloven.

Norge må nå rette seg etter dommen i Høyesterett og EMD, og endre på den praksis som føres i dag.

At Lønseth skriver i sitt innlegg i dagsavisen at dommen ikke kan tolkes som en kritikk av regjeringens politikk finner jeg svært merkelig. UDI og UNE jobber etter instrukser som gis av regjeringen, og den praksis som føres er en direkte virkning av regjeringens politikk.

 Det jeg imidlertid er enig med Lønseth i, er at det ikke er regelverket som er problemet, men tolkningen av det. Dette gjelder spesielt med tanke på hvilke hensyn som skal veie tyngst i utvisningssaker. Det er nå fastslått av EMD at hensynet til barnas beste og familiens enhet skal veie tyngre enn innvandringspolitiske hensyn i utvisningssaker som gjelder brudd på utlendingsloven.

Regjeringen må ta ansvar og sørge for en endring i sine instrukser, slik at UDI og UNEs tolkning av regelverket er i overenstemmelse med reglene i EMK og Barnekonvensjonen.

Frid A. Gaare,

Leder i organisasjonen Grenseløs Kjærlighet