10. oktober er kjent som den internasjonale dagen mot henrettelse. Det er en dag hvor folk protesterer mot de landene som praktiserer henrettelse som straff.

I Midtøsten var 2011 året for utvidelse av makthavernes uanstendighet og brutalitet og der hvor det ble utstedt og praktisert flest dødsstraffer.  Amnesty International har uttalt følgende: ” Antall registrerte henrettelser har i 2011 økt kraftig og i forhold til året før har det vokst med rundt 50 % ”.

Denne økningen skjedde hovedsakelig i Iran, Saudi-Arabia og Jemen.

Menneskerettighetsorganisasjonenesstatistikk viser at 140 land i verden enten har avskaffet loven om henrettelse eller ikke praktiserer henretting som straff lenger. 58 land i verden har fortsatt henrettelse som straff i sitt lovverk. Hviterussland er det eneste landet i Europa som praktiserer henrettelse og USA er det eneste landet blant de åtte største industrilandene i verden som fortsatt brutalt henretter sine innbyggere.

Den islamske republikken Iran står på toppen av listen av de nådeløse landene som henrettet flest mennesker. I følge Amnesty internasjonal Iran er det det eneste landet i verden som har henrettet mindreårige, tre stykker, i 2011. I dag sitter flere tusen dødsdømte fanger i iranske fengsler hvor de venter på å bli ropt opp til døden en etter en.

Henrettelse blir i Iran bevisst brukt av det islamske diktatur regimet som et viktig støttepunkt for å beholde makten. Denne umenneskelige, undertrykkende og nådeløse straffen blir rettferdiggjort gjennom religion slik at de sakte men sikkert kan drepe politiske motstandere som er imot styret. Dette er et klart brudd på retten til å leve, noe som er beskyttet i verdenserklæringen om menneskerettigheter.

I dag, 10. oktober 2012, står jeg ved siden av alle de menneskene som er imot denne umenneskelige loven og ber alle om å legge press på iranske myndigheter for å stanse denne brutale handlingen. 

Arash Soltani

Medlem av Den norsk-iransk støttekomité

Bakgrunnen for denne artikkelen den stor bekymringen som flere norsk-iranere konstant lever med på norsk jord - en bekymring som kommer fra et av verdens mest beryktede regimer som ikke har noe annet å bidra med til verdenssamfunnet enn konflikter og

Regimets troshandlinger har krysset landegrenser i mer enn15land, blant disse Frankrike, England, Sverige, Argentina, Norge, Tyrkia, Libanon, Irak, Afghanistan, Thailand, Østerrike, Pakistan og Tyskland.

Den første terrorhandlingen fra Det iranske regimet som rammet Norge, var angrepet på William Nygaard, tidligere forlagssjef og administrerende direktør i forlaget Aschehoug, 11.oktober 1993. Bakgrunnen for attentatet var Aschehougs utgivelse av Salman Rushdies kontroversielle roman Satanistiske vers, som utløste en islamsk fatwa fra Det iranske islamske regimet mot forfatteren og bokens oversettere og forleggere.

 Flere norske kilder samt flereiranske opposisjonelle som er bosatt i Norge,påstod at ordrene om attentatet kom fra Det iranske regimet. En mistenkt ble arrestert av norsk politi, men ble løslatt etter noen dager, hvorpå personen så reiste til Iran.Ingen ble hold til ansvar for attentatet og norske myndigheter opptrådte svært passivt i denne saken forhold til hva som hadde skjedd. Den svake reaksjonen ble et klarsignal til Det iranske regimet om at norsk jord er en fri arena for Det iranske regimets agenter.De kunne altså fritt fortsette med sine kriminelle handlinger i Norge.

Følgende episoder som er allerede kjent for norske samfunnet og ikke minst for norske myndigheter, og er klare bevis på at Det iranske regimets grenseløse, ulovlige handlinger mot norsk-iranere må kartlegges og stoppes umiddelbart.

I november 2010 kom det to dokumentar filmer om Det iranske regimets aktiviteter i Imam Ali-moskeen på Tveita. De ble begge vist på NRK. Her så og hørt vi alle sammen at  «Iranske regimet finansierer moskeer og sender imamer til Norge. Imamene på Imam Ali-moskeen forkynner et hat mot Vesten. Målet er å forberede norske muslimer ideologisk på å utføre terrorhandlinger hvis det en dag blir gitt ordre om det.» sitat fra NRK.

 Daværende justisminister ble involvert i denne saken, og sa at dette er ulovlige handlinger og at norske myndigheter må være spesielt bevisste på dem. Han ba iranske flyktninger om å gå til politiet og anmelde det hvis de opplevde noe liknende, og at politiet måtte følge opp disse sakene. Flere iranske flyktninger gjorde dette da de ble kontaktet av Den iranske ambassaden som forsøkte å få dem aktive i spionasje- og terrorhandlinger.

 I mars 2011 kom det en dokumentarfilm om hvordan Det iranske regimet bedriver spionasje blant iranske, irakske og afghanske flyktninger. Filmen ble vist på NRK og saken ble gjort kjent for norske myndigheter. Saken skapte uro blant norsk-iranere i Norge som ventet på handling – men ingenting skjedde.

 Videre ble vi vitne til at Den iranske ambassadens ansatte på norsk jord benyttet tvang mot iranske flyktninger for å fysisk få dem inn i ambassaden etter en lovlig demonstrasjon mot regimet. To av aktivistene ble sendt til legevakten etter hendelsen og saken ble publisert av norsk media(NRK og NTB). De iranske flykningene som ble skadet har saksøkt den iranske ambassadens ansatte for overgrepet men Det norske politiet har henlagt saken.

 Fra 2010 frem til nå, har norsk-iranere følt seg utrygge i Oslo og Det iranske regimet har brukt masse penger for å slå ned på en hver protest mot seg. De sender agenter der de iranske miljøene samler seg, uansett anledning, hvor det tas opptak og film av iranere uansett hvor de befinner seg. De bruker disse bevisene mot de iranerne som reiser tilbake til Iran eller mot deres familier.

 Den ferskeste saken som avslører iranske etterretningsagenters aktiviteter i Oslo gjelder en demonstrasjon i Oslo den 27.05.2012.        Denne dagen samlet en gruppe politiske aktivisterogmenneskerettighetsforkjempere seg foran stortinget i Oslo for å markere sin støtte til kunstneren og sangeren Shahin-Najafi, samt for å sette fokus på de umenneskelige handlingene til Det islamske regimet i Iran som har dømt den kjente og populære iranske sangeren til døden. Denne popsangeren er en av motstanderne av regimet og lever i eksil i utlandet. Han prøver å rette folkets fokus på samfunnsproblemene i Iran ved å formidle det gjennom sine sangtekster og sin musikk. Dette har vekket stort sinne innad i Det islamske regimet i Iran og som en reaksjon på hans siste låt erklærte regimet han som en apostat og har utstedt en dødsdom.

 At en dødsdom er blit utstedt kun på bakgrunn av en kritikkfull tekst, har ført til dannelsen av en støttekampanje til Shahin-Najafis sak over hele verden. Den 27. mai 2012 gikk iranere over hele verden sammen i store forsamlinger og forlangte internasjonalt fokus på bruddet på menneskerettigheter og krevde sikker beskyttelse av sangerens liv.

 De norsk-iranere som demonstrerte i Oslo den 27.05.2012 foran stortinget, ble fotografert og filmet av iranske regimets etterretningstjenester i Oslo.

Kun få dager senere kom det sterke reaksjoner fra Det iranske regimets statlige medier, inkludert kjente nettsider som er direkte tilknyttet til sikkerhets- og militærtjenesten, og ikke minst revolusjonsgarden i Iran. I artiklene publiserte de bilder av deltakere i markeringen og erklærte arrangørene for terrorister og antirevolusjonære.

 Iranske regimets etterretningsagenter i Iran kontaktet familiene til noen av demonstrantene hvorpå de ble truet med grusomheter. I to tilfeller ble to familiemedlemmer avhørt og agenter ba familiene i Iran trekke seg i denne saken og advarte mot å delta på slike demonstrasjoner i fremtiden.

 Shahin Najafi, er en iransk rapartist som bor i Tyskland. For tre måneder siden ble han erklært som «Salman Rushdie av musikk" etter at presteskapet i Den islamske regimet utstedte fatwaer og kalte ham en frafallen. Dette regnes for straffbart med døden i henhold til sharialoven. Både ham og de andre iranere som har støttet ham, er skyldige i følge Det iranske regimets beslutning og skal straffes uansett om de er i Iran eller i utlandet. 

I forbindelse med dette fortalte en iransk student ved navn Yashar Khameneh til «The Guardian» at hans far ble bortført av iranske etterretningsagenter og ble arrestert i Iran på grunn av sin sønns Facebook-side og sin støttekampanje til den iranske rapartisten Shahin Najafi. Nyheten om denne bortføring har skapt stor oppmerksom i verdens medier. Link til artikkelen i The Guardian er som følger: http://www.guardian.co.uk/world/iran-blog/2012/jun/28/facebook-father-arrested-yashar-khameneh/print.

Familien til Yashar Khameneh er ikke alene om det, men kun de har turt å uttale seg til media. Mange andre familier ble i den anledning truet av regimet og fikk beskjed om at de ville få sterkeste staff fra iranske myndigheter om de gikk til utenlandske media om saken:  

Dette viser at den iranske regimets ulovlige og kriminelle handlinger er grenseløse. De truer og trakassere både norsk-iranere i Norge så vel som deres familier i Iran.  

 I flere andre land, blant annet Tyskland, Sverige og Danmark, jobbes det hardt for å hindre Det iranske regimets ulovlige handlinge. Disse landene arresterer regimets agenter og kastet dem ut av sine land.

 Selv om norske myndigheter og da særlig norsk PST har bekreftet at Det iranske regimet driver med ulovlig etterretningstjeneste i Norge er vi dessverre vitne til norske myndigheters taushet og mangel på konsekvens i anledning saken – dette på tross av bevis som dokumentarfilmer og rapporter om saken på NRK.

Flere norsk-iranere mener at norske myndigheter og særlig norsk politi bør ta de omtalte episodene på alvor og sette i gang de nødvendige tiltakene som kreves for å stanse den pågående  utviklingen av ulovlige og farlig aktiviteter fra Det iranske regimets side på norsk jord.

Det iranske regimet rekrutterer sine agenter fra forskjellige arenaerfor å gjennomføre sine planer. Det mest kjente stedet for dette er det Imam Ali moskeen på Tveita som ble finansert av iranske regimet, samt folk som har kontakt med Den iranske ambassadens skole, sjiamuslimer fra Afghanistan, Irak, Libanon og Palestina. Iranske myndigheter står også bak stiftelsen av flere muslimske foreninger i Norge. 

Jeg tror at det er lett å forhindre Det iranske regimets ulovlige handlinger i dette landet, men det forrusteter at norske politiker og norsk politi ha vilje til det. Det er enkelt å finne spor av Det iranske regimets forbryterske ved å kontrollere det nettverket som regimet har samlet rundt seg, altså Den iranske ambassadens skole og ulike foreninger, stenge den omstridte ImamAli-moskeen umiddelbartog ikke innvilge visum til personer som ikke er diplomater, blant annet Mullaene som kommer til Norge for å jobbe på Imam Ali-moskeen.

Arash Soltani

Medlem av Den norsk-iransk støttekomité

Rettsmøter for forbrytelser mot menneskeheten
Mot Den islamske republikken Iran
London, 18.-22. juni 2012

For første gang i verdenshistorien bryter det undertrykte iranske folk som har utholdt en av de mest grusomme forbrytelsene i menneskehetens historie ved å være vitne til massehenrettelser av en hel genreasjon av politiske fanger stillheten mot grusomhetene utført av Det iranske republikkregimet i Iran.Riktignok,i møte medat disse grusomhetene er blitt totaltignorertvedinternasjonal lov ogrettsvesen.

Den rettferdighetssøkende kampanjen ved «Iran Tribunal» ble opprettet i september 2007 av en gruppe fra familiene og slektningene til ofrene sammen med en overflod av overlevende fra massehenrettelsene av iranske politiske fanger på 1980-tallet. Med samarbeid med mange politiske og sosiale aktivister samt menneskerettighetsaktivister, så vel som sympatisører til saken, har det oppstått flere utfordringer, noen av dem uforutsette, måtte overkommes for å etablere det rette resultatet av denne bevegelsen. Helt fra begynnelsen av, var det klart av det å holde utførerne av disse vederstyggelige forbrytelsene ansvarlige foran øynene på det internasjonale samfunnet skulle vise seg  å ikke være en lett oppnåelig oppgave.

Ved å starte fra bunnen av og gjennom ren besluttsomhet og viljestyrke fra alle involvert i denne kampanjen, mens den totale uavhengigheten til bevegelsen ble opprettholdt, er de nå klare til å lansere Den internasjonale folkedomstolen for å etterforske de statlige forbrytelsene utført av Den islamske republikken i Iran overfor mer enn 20.000 iranske politiske fanger på 1980-tallet.

Etter fire år med utrettelig og flittig grasrotvirksomhet, er nå Den internasjonale folkedmostolen organisert av «Iran Tribunal» klar for å etteforske disse forbrytelsene utført av overhodene i Den islamske republikken Irans stat, som markerte sin beryktede begynnelse mot slutten av juni 1981 og eskalerte til grusomme høyder sommeren 1988. Dette massive folkemordet på iranske politiske fanger på 1980-tallet er synonymt med forbrytelser mot menneskeheten.

Ingen av disse titusener av politiske fanger, hverken de som ble henrettet eller de ellers overlevende, hadde en rettferdig rettsak eller tilgang på noen form for rettslige rettigheter under folkemordene på 1980-tallet. Hver av den enkelte politiske fanges skjebne ble bestemt i løpet av minutter etterfulgt av noen få etterforskende spørsmål før dømt til henrettelse. I henhold til internasjonale kriminallover, omfanget av forbrytelsene pluss den geografiske spredningen av områdene samt en vidstrakt seksjon av dissidenter med diverse politiske standpunkter, konstituerer grusomhetene utført av Den islamske republikken Iran forbrytelser mot menneskeheten.

 I lyset av de unektelige bevisene tilstede og tilgjengelige samt i henhold til de statistiske fakta, henrettet Den islamske republikken Iran om lag 15.000 politiske fanger mellom 1981 og 1994. Dette betyr at det i gjennomsnitt ble henrettet en fange hver annen time i løpet av de tre første årene av grusomhetene. Mellom juni 1988 og 1989, ble om lag 5.000 politiske fanger idømt dødsstraff ved henrettelse bak lukkede dører og ble gravlagt i ukjente massegraver. Igjen, en politisk fange ble henrettet hver annen time i denne perioden.

Rettsmøtene for å holde Den islamske republikken Iran ansvarlige for dens forbrytelser mot menneskeheten vil bli holdt i to distinkte økter. Den første økten har blitt arrangert til å vare over fem dager – mellom 18. til 22. juni 2012. Arenaen for denne økten vil bli ved Menneskerettighetssenteret ved Amnesty International sine  hovedkvarterer i London. Den andre økten vil følge fire måneder senere, i oktober 2012, og har blitt satt til å holdes i Den Haag.

Den rettslige styrekomiteen bak denne hendelsen er satt sammen av et lag av internasjonalt kjente og distingverte rettseksperter som inkluderer Professor John Cooper, Professor Richard Falk, Sir Geoffrey Nice QC, Professor Eric David, Professor Payam Akhavan, Dr. Nancy Hormachea, Dr. Heydat Matin Daftari, Hamid Sabi og Professor Kader Asmal, som dessverre gikk bort i juli 2011.  Dette laget av rettseksperter har valgt et antall promintente interasjonale dommere samt kjente rettslige og sosiale personligheter som vil akkompagnere et lag av åtte iranske og ikke-iranske saksøkere ledet av Professor Payam Akhavan og Sir Geoffrey Nice QC.

Folkedomstolen for å opprettholde menneskelighet og menneskelige verdier organisert av «Iran Tribunal» er et unikt egenartet prosjekt. Det vil fasilitere menneskers kamp mot et kriminelt regime datert nær historisk tid som skal høre levende vitneutsagn og uttalelser av i overkant av 100 vitner av forbrytelser utført av en nåværende regjernede statsmakt.

Denne domstolen er en integrert del av det iranske folks kamp mot et av de mest despotiske regimene i nærliggende historie. Så vel som å ettefroske massedrapene på iranske politiske fanger, akter denne domstolen også å avsløre og registrere denne menneskelige tragedien foran øynene til det internasjonale samfunnet.

• http://hadisekhavaran.blogspot.no
• http://www.irantribunal.com

Lederne i den Islamske Republikken har aldri hatt tro på sosial og politisk frihet for kvinner, og har derfor hele tiden lagt kjelker i veien for disses tilstedeværelse i det offentlige rom i landet.

De eneste «fordelene» iranske kvinner har hatt av den Islamske Revolusjonen har vært påtvingelse av stilling som husmødre, hijab-tvang, oppsigelse fra kontorjobber i det offentlige, påtvingelse av et liv i polygami – som igjen har blitt mer populært –, og overgang til et liv som andresorterings-borgere i sitt eget land.

På tross av at den Islamske Republikken har skaffet til veie mer utdannelse og flere jobbmuligheter for kvinner, er kvinnesynet lederne for dette regimet har fortsatt det at kvinnens oppgave er hjem og barn.

Dette tradisjonelle kvinnesynet går på tvers av regimets påskudd om at det står for «kvinners rettigheter», og iranske kvinners forventninger til disse rettighetene.

De som legger an føringene i regimet ønsker seg at kvinnene hovedsakelig holder seg hjemme og passer familiesaker, i stedet for å ta del i samfunnet forøvrig. Denne kulturforankrede holdningen stammer fra det faktum at Irans islamske ledere mener at kvinner er i stand til å friste mennene med sin «sataniske tiltrekningskraft», en kraft som bryter ned familiers – og hele samfunnets– grunnlag. Dette er kjønnsdiskriminering, hvor de blir betraktet som sexobjekter – akkurat det den Islamske Republikkens ledere i årtier har beskyldt vestlig kultur for, bare for å rettferdiggjøre sitt eget trange kvinnesyn.

I tråd med denne reaksjonære og diskriminerende holdningen er iranske universiteter og kursene der delt i to mellom mannlige og kvinnelige studenter, offentlige kontorer har mannlige og kvinnelige avdelinger som tar seg av hvert sitt kjønn, kvinner er forbudt på stadioner, offentlig transport har separate seter for menn og kvinner, og det finnes også mange andre foreldede delinger og diskrimineringer mellom borgerne.

Regimet er ikke interessert i å høre iranske kvinners opprop mot alle disse diskrimineringene.

 Kronen på det reaksjonære urettferdighetsverket mot iranske kvinner er hijab-tvangen som ble innført fra regimets dag én.

Å tvinge kvinnene i et samfunn til alltid å bære hijab er å ta fra dem deres grunnleggende menneskerettighet til å selv bestemme hva de ønsker å ta på seg – et problem som ikke finnes for ledere og borgere i moderne og demokratiske samfunn.

Likevel har denne tilsynelatende ubetydelige saken vært sentrum for tretti års opphisset offentlig krangel og ufred, hvor det offentlige kontinuerlig angriper kvinnerettighetsforkjempere og tvinger igjennom sine undertrykkende holdninger mot hijab-motstandere.

Dagens moderne og demokratiske land rundt om i verden har ikke noe imot at hver og én bestemmer hvilke klær han vil ta på seg; dette er en personlig avgjørelse. Så når en regjering finner ut at de må ta disse valgene for folket, viser det bare hvor despotisk og reaksjonært styret i det landet faktisk er.

I tilfellet med Iran bør vi merke oss at før regimet i den Islamske Republikken kom til makten i 1979 var alle iranske kvinner, muslimske eller ikke, fullstendig fri til å velge om de skulle bære hijab, og det var aldri noe sosialt problem. Vi bør også tenke på at brorparten av de hundretusenvis av iranske kvinnene som bor i iranske grupperinger utenfor landet, aldri bærer hijab.

Det iranske regimet har aldri spurt de iranske kvinnene i landet om de ønsker å bære hijab eller ikke; de har –i tråd med sitt diktatoriske styresett– bare ganske enkelt bestemt at det er hijab-tvang, og at ingen skal være imot denne tvangen.

Regimet i den Islamske Republikken har i årevis kritisert den vestlige kulturens «diskriminerende kvinnesyn» og «dens syn på kvinner som sexobjekter».

Men det er i den vestlige verden de mest radikale kvinnefrigjørende lovene finnes, lover som gir kvinner rettigheter og beskyttelse mot vold i hjemmet, kjønnsdiskriminering og skjevt kvinnesyn. Ingen av disse lovene finnes derimot i den Islamske Republikken, hvor kvinner er forsvarsløse og annenrangs borgere av landet.

Selv om iranske kvinner har bevist at de er i stand til å ta høyere utdanning, har regimets arbeidslovgivning alltid stengt dem ute fra likestilt deltakelse i jobbmarkedet. Faktisk har en nylig endring i reglene drevet mange offentlige tjenestekvinner bort fra stillingene deres og tilbake til hjemmet, hvor de arbeider deltid samtidig som de tar seg av familien, noe som legger økt ansvar og arbeidsbyrde på dem, mens de på samme tid nektes mange av sine menneskerettigheter.

Ingen kan glemme de enorme ofrene våre søstre og mødre led i den uønskede krigen med Irak på åttitallet, men hvilken kompensasjon har vårt lands lederne gitt dem for deres vitale bidrag i konflikten? Mer undertrykkelse.

Aldri vil den Islamske Republikkens regimes overgrep mot våre kvinner bli glemt, mange av dem skutt av regimets eksekusjonspelotonger, fengslet, torturert, voldtatt og undertrykt for å ha vært motstandere av dets kvinnefiendtlige holdninger.

Alle har vi hørt om navn som Neda Agha Soltan, Taraneh Mousavi, Shabnam Madadi og mange flere unge og fremsynte iranere, og hvordan disse har blitt myrdet, torturert i hjel eller fengslet av regimet når de har gjort krav på menneskerettighetene sine.

Regimets sadistiske og barbariske torturister har pådratt seg det iranske folkets evige hat ved å voldta og torturere tusenvis av våre kvinner opp gjennom de mange årene dette tyranniske styret har sittet ved makten i landet vårt.

Den yngre generasjonen iranere har hørt navn på heltemodige kvinner somNasrin Sotoudeh, hvis eneste «forbrytelse» var hennes opptreden som uavhengig advokat for politiske fanger.

I dag er iranske kvinner i alle aldre selve frontfigurene i vårt folks kamp for demokrati og menneskerettigheter, og er de kraftigste motstandere mot regimet.

Martyrene i demokrati-bevegelsen i Iran, som Sohrab Arabi, er barn av modige mødre som har lært dem opp til å bli menneskerettighetsforkjempere. Det å fostre opp slike frihetsforkjempere i et tyrann-styrt, lukket samfunn er en umulig oppgave som de modige kvinnene i Iran har mestret på tross av at de har alt mot seg.

Vi øyner dagen alle borgere av et fritt Iran, menn og kvinner, muslimer, religiøse eller ateister, vil leve side om side i fred og fremgang, hvor ingen urettmessig fordømmes på kjønns-, rase-, farge- eller trosgrunnlag. På den dagen, som ikke er langt unna, vil våre menn ha lært å respektere iranske kvinner som likestilte borgere av landet.

Rådet for et demokratisk Iran

En vesentlig del av Den Iranske Islamske Republikkens politiske agenda er å fremstille andre land som fiender av Iran.  Således skapes intern frykt for land som USA og Israel, selv om disse landene ikke har noen militær grense mot Iran eller er i militær konflikt med landet.

Atomenergibyrået IAEA har nylig offentliggjort sin rapport, som sier at Iran har gjennomført en rekke tiltak i den hensikt å utvikle atomvåpen. 

Det israelske forsvaret forbereder seg på å angripe Irans kjernefysiske anlegg.

Nyheten om iranskeatomvåpener årsaken til at verdenssamfunnet er bekymret og nå har sitt fokus på Iran.

Det iranske atomprogrammet har ført til at iranske myndigheter har blir politisk isolert. Det har blitt iverksatt en rekke internasjonale økonomiske sanksjoner mot Iran, og trusselen om en militær aksjon fra Israel har skapt stor frykt blant befolkningen. Fremtiden synes svært usikker. Det iranske regimet må bære det fulle ansvaret for en eventuell krig eller andre katastrofer som vil kunne ramme Iran og det iranske folk.

Verdenssamfunnet har to motstridende interesser overfor Iran. Den ene er økonomiske interesser i form av handel og investeringer. Den andre er å hindre at Iran utvikler kjernefysiske våpen. Per i dag anser verdenssamfunnet at stans av Irans kjernefysiske program er viktigst.

Iran er et land som dreper sin egne, noe verdenssamfunnet er klar over. En kan også finne spor fra det iranske regimet på mange av verdens terrorhandlinger. Det iranske regimet kjenner ikke sitt internasjonale ansvar og sine plikter overfor verdenssamfunnet. Deres handlinger er ideologisk motivert, og de truer med å fjerne Israel fra jordens overflate. Regimet ønsker ogsåatomvåpen, mens verdenssamfunnet prøver å hindre at det skal skje.

Verdenssamfunnet har tre muligheter for å løse krisen:

1.     Nye sanksjoner som gir resultater, slik at Iran slutter med sitt kjernefysiske program. I stedet blir Iran i dag belønnet av verdenssamfunnet. 

2.     Stans av levering av teknisk utstyr til olje- og gassindustrien,sanksjoner mot den iranske Sentralbanken og politiske sanksjoner i form av å stenge iranske ambassader og utvise iranske diplomater fra alle internasjonale organer. Dette i den hensikt å støtte det iranske folkets kamp for demokrati og avskaffing av det nåværende iranske regimet.

3.     En samlet beslutning av verdenssamfunnet om et militært angrep på Iran for å ødeleggeiranske kjernefysiske anlegg.  

Iverksetting av nye sanksjoner har langt mindre sjanse til å lykkes hvis ikke teknisk utstyr tilolje- og gassindustrien er inkludert. Sistnevnte er et nytt tiltak som kan presse det iranske regimet til å forandre sin politikk vedrørende sittkjernefysiske program. Fordi oljeinntekter er av stor betydning, er dette et viktig tiltak som kan medføre at iranske myndigheter vil bøye av. Iran har i dag en årlig inntekt på mellom 70 till 80 milliarder fra olje. Med denne inntekten kan de på kort sikt kontrollere situasjonen   og nøytralisere virkningene av sanksjoner.

 Iran bruker sine oljeinntekter til å tyrannisere sitt eget folk samt å støtte internasjonal terrorisme. Den enest måte det iranske folk kan kjempe mot regimet er ved fredelige demonstrasjon og sivil ulydighet. Å bryte utvalgte lover er et politisk virkemiddel som det iranske folkbruker for å markere sin motstand mot det brutale regimet. Det iranske regimet er godt bevæpnet og tar ikke moralske hensyn. Enhver form for sivil ulydighet eller protest fra befolkningen blir ansett for å være landsforræderi og straffes med arrestasjoner, tortur og til og med henrettelser. Det er ikke tvil om at en krig eller et militært angrep fra Israel mot Iran kan styrke reaksjonære islamske grupperinger, blant annet Hamas, Hisbolla og Syriske myndigheter, og kan forlenge regimets levetid. Et militært angrep vil medføre tap av menneskeliv og skape miljøødeleggelser, og det kan svekke det iranske folkets kamp for å styrte det islamske regimet. Det kan bli et påskudd for iranske myndigheter til å slå hardere ned på motstandsgrupper.

Dessverre mangler verdenssamfunnet en klar, felles strategi mot det iranske regimet. Det må ikke basere seg på dialog, som har vist seg ikke å virke. Den beste strategien er å støtte det iranske folkets kamp for å styrte regimet. Det er stor fare for at det nåværende iranske regimet vil skaffe atomvåpen, og på grunn av dette er verdenssamfunnet truet av krig.