Frederick Alexander Reiersen
Viser innlegg | Se kommentarer (2)I Tromsø skjer nå den mest brutale konkurranseutsettinga Norge og Europa noen gang har sett. Det finnes rett og slett ikke tilsvarende til det Høyre, FrP og Venstre gjør i Tromsø.
Kommunestyret spiller et farlig spill med tromsøværingers skattepenger, et spill som er vanskelig å reversere og som kan forandre Tromsø for alltid. Alle kommunale tjenester (ja, samtlige) er vedtatt konkurranseutsatt. Dette gjør kommunestyret ved å gi seg selv blankofullmakt på alle framtidige avgjørelser om konkurranseutsetting. Det demokratisk valgte byrådet mister all makt på området. Det er til og med tvil om operasjonen i det hele tatt er lovlig. FrP måtte bli påmint lovboka da de ble litt vel ivrige i liberaliseringa og foreslo å konkurranseutsette grunnskolen i byen.
Det hele virker som et dårlig skjult privatiseringsprosjekt. Selv om høyresida nå kun snakker om konkurranseutsetting, er det er nok nettopp privatisering vi ser starten på i Tromsø. Konkurranseutsetting er å la private bedrifter, i tillegg til kommunale, få være med i anbudskonkurranser om å levere velferdstjenester. Privatisering er når kommunen ikke lenger er eier i noen av bedriftene. En tid etter at man har konkurranseutsatt alle tjenester i kommunen, vil det nok ikke være vanskelig for byrådet å ta siste skritt til full privatisering.
Hva skjer når et firma taper en anbudskonkurranse?
I en by på Tromsøs størrelse vil det være de samme hendene som skal pleie de trengende, spørsmålet er bare hvilken logo de har på brystet. Det vil være logoen til det firmaet som klarer å få arbeiderne med på de dårligste vilkårene, og presse hver person til det ytterligste, slik at bedriften klarer seg med færre ansatte. Mange vil miste jobben når bedriften de arbeider for plutselig taper en anbudskonkurranse, eller de vil tvinges til plutselig å skifte arbeidsgiver. En ansatt på grunnplanet i Tromsø kommune vil oppleve et direkte tap på 50.000-100.000 kroner i lønns- og pensjonsinntekter hvert eneste år.
Dette fjerner tryggheten i hverdagen til en stor del av Tromsøs befolkning. Tryggheten til de som tar hånd om oss selv og våre kjære når vi trenger det som mest. Tromsø har nok bare sett starten på stoppeklokkebasert velferd.
Om kommunen skal opprettholde tilbudet de har i dag, men spare en masse penger på konkurranseutsetting, vil det enten ramme kvaliteten på tilbudet eller lønna til de ansatte. Jeg nekter å tro at noen tromsøværinger ønsker å ofre noen av delene. Det var ingen politikere i Tromsø som under valgkampen frontet å frata hjemmehjelpa lønna og pensjonen for å gi den til finansakrobater, men det er akkurat det som skjer nå. Norlandia Care er et stort konsern som nylig har etablert seg i Tromsø for å overta kommunale tjenester. Eierne av Norlandia Care er registrert i skatteparadiset Jersey. Tromsøfolk betaler skatt for å skape velferd, ikke for å skape profitt til private aktører.
Velkjent høyrepolitikk.
At høyrepartiene driver høyrepolitikk bør ikke overraske noen. Så selv om det vi nå ser i Tromsø er det mest ekstreme eksemplet på konkurranseutsetting vi har vært borte i, er det bare forsmaken på hva vi kan forvente oss dersom Siv, Erna og Trine vinner valget neste høst. Da blir også grunnskolen og sykehusene lagt ut for salg.
Christian Tybring-Gjedde fortsetter i dag sin raljering mot de av oss som ikke passer inn i hans bilde av gode nordmenn.
Tybring-Gjedde vil som vanlig legge fakta på bordet, påpeke den ubehagelige sannheten. Han starter riktignok med å innrømme at FrP har vært for dårlige til å understreke at „mange innvandrere har vært flinke til å tilpasse seg det norske samfunnet”, men så fortsetter han som før med å gjenta gammelt oppgulp. Han venter på økt sosial uro, segregering og kriminalitet på grunn av at „vår kultur er i bevegelse”. Eliten av politikere og journalister er naive og er blind for problemet. Jeg mener han ikke viser særlig mye tiltro til menneskers evne til å leve side om side.
For å svare på hans spørsmål om hva som gjør Oslo og Norge annerledes enn land med etnisk uro, annerledes enn for eksempel Frankrike, som styres av et høyrepopulistisk parti som FrP, vil jeg peke på ett ord: inkludering. Inkludering i form av språk- og samfunnsopplæring, først i en barnehage alle har råd til, senere i skolen for å bli klar for arbeidslivet. Alle skal ha sjansen til å fullføre videregående skole samt å ta fagutdannelse eller høyere utdanning. Likestilling, kamp mot diskriminering i arbeidslivet, og bekjempelse av hverdagsrasismen er viktig for at alle i Norge skal føle seg inkludert. Det som spiller mindre rolle er om du spiser lørdagsgrøt eller lørdagscurry.
Tybring-Gjedde bygger som vanlig opp et fiendebildet ved å tillegge en gruppe mennesker personlige oppfattelser og manglende vilje. Han skriver at store innvandrergrupper oppfatter det som valgfritt å følge regler og normer om likestilling, ytringsfrihet, personlig frihet og rettsregler. Jeg lurer på hvem han har snakket med som har disse oppfatningene. Husk at store deler av SSBs „innvandrere" i 2040 er seksti-søtti år gamle nordmenn født og oppvokst i Norge, bare av to utenlandske foreldre.
Fremmedgjøring, som Tybring-Gjedde er en kløpper på, er noe som virker mot hans ønske om „velfungerende innvandrere”. Å få høre av stortingspolitikere at samfunnet vårt svekkes på grunn av deg, at limet i samfunnet vårt blir svakere av at du bor her, at velferdsstaten vår forvitrer fordi du er her, hjelper i alle fall ikke. Han sier rett ut at måten man blir en vellykket innvandrer på er å assimilere seg det norske samfunnet. Slik skal det ikke være. Det er latterlig å skulle kreve at alle må snakke plettfri norsk, helst uten aksent, og ta til seg særnorske tradisjoner. For når er man norsk nok?
I motsetning til det Tybring-Gjedde skriver, ligger ikke bevisbyrden hos oss som ikke tror på at en gruppe mennesker har som mål å motarbeide vårt velfungerende samfunn. Bevisbyrden ligger hos han, og andre, som nekter å tro på en fredelig, flerkulturell by.
En av fjorårets viktigste reformer var utvidelsen av fedrekvoten i foreldrepenger. Dessverre er den utskjelt av både småbarnsfamilier og opposisjonspolitikere som lover å avvikle den om de vinner neste valg.
Høyre, FrP og Venstre snakker uriktig om SVs ønsker om tvang, styring og kontroll av småbarnsfamilier. Jeg vil gjerne redegjøre for det jeg ser på som de virkelige intensjonene bak utvidelsen av pappapermisjonen. Formålet er egentlig ganske enkelt, nemlig ønsket om full likestilling mellom kvinner og menn.
Pappapermen er for det første viktig for kvinnene selv. De får mulighet til å komme raskere ut i arbeid, og får dermed mer makt over sitt eget liv. Dette gjelder spesielt for innvandrerkvinner.
Og det er ikke bare den enkelte kvinne som på sikt tjener på reformen. Sist sommer hadde New York Times en sak om Norges rikdom. Norges økonomiske vekst, særlig i disse krisetider, ble ikke først og fremst forklart med oljen, men på antall kvinner i jobb. „Arbeidende kvinner er nøkkelen til Norges økonomiske framgang” kan man lese. Kvinner i jobb gir mer penger til fellesskapet og dermed mer velferd til oss alle.
I Danmarkhar de ingen fedrekvote, og der ble bare 7% av permisjonene tatt ut av danske pappaer. I det moderne Tyskland er „Rabenmutter”, eller ravnemor, et uttrykk om mødre som er i jobb mens de har barn. Manglende utbygging av barnehager gjør at kvinner som ønsker en karriere ofte lar være å få barn. I dag er kun 32% av tyske kvinner med barn under 3 år i jobb.
I Norge har foreldrepermisjonen over tid blitt kraftig utvidet, og pappapermisjonen sørger for at flere barn får gleden av å være hjemme med pappaen sin. For bare 20 år siden, året før den første fedrekvoten på fire uker ble innført, tok 920 menn ut pappapermisjon. I 2010 var over 45 000 pappaer ute i perm. Tallene viser at menn selv ønsker å være omsorgspersoner for barna sine.
Så er det en dessverre slik at noen småbarnsfamilier taper penger på å velge pappapermisjon fordi fedre tjener mer enn mødre. Det er noe som bør endres, og pappapermen kan bidra til nettopp dette. Så lenge lønnstrukturen er skjev trenger vi slike insentiver som gjør det mulig for kvinner å både være mor og arbeidstager med høy lønn. For selv om høyresiden sier det, så er det ikke frihet å velge bort samvær med egne barn fordi mamma ikke tjener nok.