Hvem, eller hva, er Donald Trump? Fascist? Diktator? Autokrat? Eller bare «gærn», «håpløs» og «upassende» som USAs president? Og hva betyr svaret for Norsk offentlighet? «Panikk»? Eller «halleluja»?
Velkommen til Norges nyeste medielek. Statsvitere er ofte framstilt som «kjedelige», «tørre» og svært lite «spenstige» bak podiumet. Men når det gjelder Trump som politisk fenomen, har akademiet begynt å svinge. Endelig har professorer og forskningsledere et mer anvendt oppdrag: å «normalisere» Trump. Å «berolige» det norske folket. Hitler og Mussolini er kommet tilbake fra døden. Donald er «steika rar», men «fascist»? Neppe.
I fire nokså «tunge» innlegg har fire av Norges mest profilerte akademikere – Janne Haaland Matlary (Dagens Næringsliv), Asle Toje (Klassekampen), Øyvind Østerud (Klassekampen), og Bernt Hagtvet (Dagsavisen) – gjort sitt for å trøste oss om Trump. Alle fire innlegg er skrevet med stor innsikt om forskjellige sider ved Trumps presidentskap, og alle fire inntar en slags «terapeutisk» holdning til situasjonen. De fremhever noen av de mest åpenbare «avvik» hos Trump, men virker mest opptatt av å dempe de negative implikasjonene av Trump for den fremtidige utviklingen. Man burde vel skjønne at selv om Trump er ille, er han ikke så ille!
Så vidt jeg kan bedømme er den underliggende hensikten med alle fire bidrag å redusere «faren» ved Trumps ledelse. Dette fordi både det amerikanske politiske systemet og USAs allianse med Europa er såpass sterk og «robust» at sjansene for alvorlige negative endringer i begge systemer er nokså minimale. M.a.o. Donald Trump er skikkelig «rar», men både «Democracy in America» og NATO er sterke nok til å kunne kontrollere mannen og begrense omfanget av hans skadeverk. Han vil aldri få til et statskupp i USA, og vil heller ikke kunne forstyrre helt underliggende sider ved den vestlige alliansen.
For min del er jeg veldig usikker på hva slags «gevinst» det ligger i disse øvelsene. Det er på det rene at Trump allerede har snudd fullstendig opp-ned på både det amerikanske politiske «spillet» og forholdene innenfor den vestlige alliansen. Videre er det klart at hans ledelse og presidentskap preges av verdier og styringsknep som er helt nye i amerikansk historie. Og flere av disse «innovasjoner» har sterke fellestrekk med tidligere autoritære regimer og deres grunnverdier. Ultra nasjonalistiske, rasistiske, og xenofobiske holdninger har aldri før fått innpass i Det hvite hus. Og ingen tidligere president har så til de grader avvist de normale spillereglene med hensyn til konflikter mellom egne og offentlige interesser. Vil disse kreftene kunne bremses og kontrolleres av «checks and balances»?
Under «normale» forhold – kanskje. Men de siste tiårene i USA har vært alt annet enn «normale» i politikken. Konfliktlinjene er både dypere og mer emosjonelle enn på svært lenge, og funksjonaliteten til de «balanserende» institusjonene er alvorlig underminert. Trumps form for «illegitimitet» er vesentlig forskjellig fra Richard Nixons form, og både kongressen og rettsvesenet er politisert langt utover de tidligere «konsensuelle» grenser. Under slike forhold er det både analytisk og pragmatisk lite fruktbart å snakke om «diktaturene som falt i går».
At både Donald Trump og flere av hans støttespillere har autoritære tilbøyeligheter er etter mitt skjønn åpenbart. Trusselen som ligger i hans styring av USA er naturligvis forskjellig fra tidligere antidemokratiske trusler fra en Hitler, Mussolini, Franco eller Peron. Trusselen fra Trump er definitivt «made in USA», og vil selvfølgelig utspilles på ekte amerikansk vis. For min del, både individuelt og akademisk, finnes det svært lite trøst i en påminnelse om at Trump ikke er Hitler. Men det er viktig å huske at ingen visste at Hitler var en «fascist» og en «diktator» før han faktisk ble det – i Tyskland, for 70–80 år siden!
Trump har sin egen stil, sin egen agenda, og sitt eget splittede land og «folk». Trøstes de som trøstes kan.