Høsten 2016 gjør Torbjørn Røe Isaksen, med velsignelse fra Utdanningsforbundet, det vanskeligere for meg å gjøre jobben min som lærer på yrkesfag. Da blir regelen, sånn forskriften foreligger i dag, at elever med 10 prosent fravær i et fag ikke skal få vurdering i faget. Det gjør meg forbanna.
På Teknikk og industriell produksjon har ikke elevene endra seg stort siden jeg selv var elev den gang det het Grunnkurs maskin og mekaniske fag, bedre kjent som «mekken» eller «fil og hvil». Ikke nødvendigvis den beste gjengen på skolen, men uten tvil de beste folka i hele den vide verden!
Nå, som da, har elevene ulike utfordringer. I dag kaller vi dette «sosial kompetanse» og handler om kunnskapene man har om hvordan man oppfattes av resten av samfunnet. Noen har denne kompetansen, men klarer ikke å benytte den av ulike årsaker. Det kan være at de går tidligere fra skolen for å hente søsken i barnehage, noen forsover seg fordi foreldrene har krangla til tidlig morgen. Andre har sykdom som ME, allergi eller andre ting. En rapport opplyser om at 20,8% av 533 elever som sluttet skoleåret 2010–2011 oppga psykisk syke eller psykososiale problemer som årsak til at de sluttet (Markussen, E., & Seland, I. (2011). Å redusere bortvalg – bare skolenes ansvar?).
Noen elever har rett og slett ikke lært hva som forventes og er uten kunnskap om de konsekvenser dette kan gi på kort og lang sikt.
Min jobb er ikke bare å ha det moro med elevene på verksted i et praksisfellesskap, men også legge til rette for dem som kan, men ikke får det til. Og det er min jobb å lære de som ikke kan hvordan de kan få det til. Da må jeg være tett på elevene hele tida, snakke med dem, veilede dem. Det betyr ikke at jeg skal hale dem gjennom skolen, men få de til å ta ansvar for sitt eget utdanningsprosjekt.
Noen tar ansvaret fra første dag, andre bruker lengre tid. Dette må trenes på, dette må læres og det må feiles. Akkurat som når jeg for eksempel underviser i sammenføyningsteknikk. Det er klart dette tar tid, men tida er ikke helt på vår side. Elever på yrkesfag skal etter kun få måneder forholde seg til en potensiell arbeidsgiver og etter enda en liten stund er de selv arbeidstakere. Om de ikke har den sosiale kompetansen på plass innen den tid vil de ikke få tilbud om læreplass, eller de ryker ut av lærebedriften.
Nå har det blitt bestemt at vi ikke engang har den korte tida lenger. Om man for eksempel ser på Naturfag vil du med 2 timer fravær allerede være tett på 10 % fravær i en termin. 2 timer! 3 timer, da har du passert 10 % fravær og får ikke vurdering i terminen. Dette er helt uavhengig av om eleven endrer sine valg, deltar i resten av undervisningstimene den terminen, og lærere har grunnlag for å vurdere elevens kompetanse.
Dette er så lite at elever, som kanskje har et avslappet forhold til oppmøte, allerede i august får vite at uansett hva de gjør dette skoleåret vil de få «ikke vurdert» i sine papirer.
Hvordan skal jeg da kunne arbeide med eleven og få denne til å ta ansvar for eget utdanningsprosjekt? Dette ansvaret er jo tatt fra eleven og overført til staten som sier at med 10 % fravær i et fag kan du heller ikke ha kompetanse i faget.
Det sies fraværsgrensen er for å ta skulkerne. Men den tar mange fler enn dem. Hva med elevene som ikke får sove om natta på grunn av kranglete foreldre, angst eller generell ungdommelig feilskjær? De kommer kanskje for sent til skolen, og mister de to første timene når de har naturfag, men de kommer! De vil! Men fikk det ikke helt til den dagen.
Neste dag er det ikke vits i å prøve en gang. Da har jeg allerede gitt dem varsel om at de er i fare for å ikke få vurdert. Da har jeg allerede tatt fra eleven den motivasjonen som kanskje var der i går.
På studiespesialiserende har de bedre tid med elevene. De fleste fag går over flere år, og alt de skal forberede elevene på er videre studier. Jeg skal gjøre en jente eller gutt på 16 år klar for arbeidslivet på 20 måneder. Det er seriøse greier.
Jeg klarer ikke fri meg fra tanken om at denne grensa kun er flott for late lærere på studiespesialiserende som bare skal «få elvene gjennom». På yrkesfag skal vi utløse elevenes potensial, og det tar tid og mye trening. Noen mestrer ikke dette i første termin. Noen må også litt inn i andre termin før de klarer å foreta andre valg enn de valgene de har brukt hele livet på å ta tidligere.
I min verden er en elev som starter sin yrkesfagutdanning med fravær, og avslutter uten fravær, en som på kort tid har lært utrolig mye sosial kompetanse. Dessverre vil disse elevene også rammes av en fraværsgrense på 10%. Deres opparbeidede sosiale kompetanse, som medfører faglig kompetanse, underkjennes av systemet. Ikke fra et faglig perspektiv.
Nå avventer skolene føringer på hvordan den nye loven skal virke i praksis og mange mener vi skal vente med diskusjonen til de er på plass. Da er jeg redd det er for sent for elevene. Jeg mener dette, slik det ser ut nå, er så dramatisk at vi går mot styrt avvikling av yrkesfagopplæringen i den offentlige skolen.
Jeg ønsker vi kunne sette elvene, og elevenes læring, i sentrum. Ikke sette enkelte læreres og politikeres behov for lettvinte løsninger i sentrum.