Sist søndag gikk første runde av det franske presidentvalget av stabelen. Som forventet fikk sittende president Nicolas Sarkozy og sosialistpartiets kandidat François Hollande flest stemmer, og går dermed videre til andre valgomgang. De to kandidatene har svært ulik stil. Hva betyr det for innholdet i den franske utenriks- og sikkerhetspolitikken, som ifølge den franske konstitusjonen er presidentens særlige ansvar?
Lenge har det sett ut til at det går mot et presidentskifte i Frankrike. Venstresiden har ledet klart på meningsmålingene. Etter første omgang er situasjonen imidlertid mer usikker. Kommunistkandidaten Jean-Luc Mélenchon fikk færre stemmer enn forventet, og Marine le Pen, som representerer ytterste høyre fløy, gjorde et brakvalg med 20 prosents oppslutning.
Mye av spenningen knytter seg nå til hvordan Le Pens og sentrumskandidaten François Bayrous velgere vil stemme i andre valgomgang. Dersom disse i hovedsak gir sin stemme til Sarkozy, vil han likevel kunne bli sittende som president. Det ville i så fall være overraskende i og med at Sarkozy i det siste har vært en upopulær president.
Dominique Strauss-Kahn var inntil i høst sosialistpartiets åpenbare presidentkandidat. Han ble også ansett for å være en klar utfordrer til sittende president, Nicolas Sarkozy, både på grunn av sin karisma og sin faglige autoritet, som leder av Det internasjonale pengefondet, IMF. Men fordi andre, mindre sympatiske sider ved Strauss-Kahn etter hvert kom fram i lyset, måtte han omsider trekke seg i fjor høst.
François Hollande ble sosialistpartiets presidentkandidat etter at Strauss-Kahn måtte trekke seg. François Hollande framstod som langt mer anonym enn Strauss-Kahn, og mange mente at Hollande med sin manglende karisma ikke ville ha noen vinnersjanser til tross for at Sarkozy hadde falt mye på meningsmålingene. Disse ser nå ut til å ta feil.
Hollande er tross alt en erfaren politiker, og var generalsekretær i sosialistpartiet fram til 2008. Han representerer den tradisjonelle politiske eliten i Frankrike med utdannelse fra de samme eliteskolene som har produsert de fleste franske toppolitikere. På den annen side har han ingen ministererfaring, og har ofte vært mer anonym enn andre profilerte politikere fra sosialistpartiet, inkludert sin tidligere kone, Ségolène Royal. På mange måter har han inntil nå spilt en mindre viktig rolle i fransk politikk.
Så hvordan har Hollande klart å få overtaket på Sarkozy? Hovedgrunnen er trolig Sarkozys manglende evne til å iverksette tiltak som minimerer de negative konsekvensene av den økonomiske krisen. Selv om det først og fremst er utenrikspolitikken som er presidentens ansvar, blir likevel presidenten ofte valgt på basis av sitt innenrikspolitiske program. Det er i bunn og grunn det folk flest er opptatt av. Hovedutfordringen til Hollande vil imidlertid bli å finne ut hvordan hans lovnader om kostbare reformer kan kombineres med et behov for å få kontroll over de skyhøye offentlige utgiftene. Dette er noe som ikke bare bekymrer Sarkozy og en del franskmenn, men også Angela Merkel, som nå har gitt Sarkozy sin klare støtte.
Men det er ikke bare innholdet i politikken som er avgjørende i dette valget. Hollandes forsprang på meningsmålingene kan også være et uttrykk for at franskmenn nå ser ut til å foretrekke det anonyme og trygge framfor det karismatiske og spektakulære. Det er nemlig liten tvil om at Sarkozy har vært en atypisk fransk president.
Mange franskmenn har rett og slett vanskeligheter med å ta Sarkozy helt alvorlig. I 2007 framsto han som en forfriskende, annerledes og handlekraftig presidentkandidat. I dag blir han i større grad sett på som en klovn. Han har brutt en del uskrevne lover i Frankrike ved å være åpen om sitt privatliv, og framstår for noen mer som en popstjerne enn en statsmann. I 2007 ble det også sett på som en styrke at han ikke hadde gått på de tradisjonelle franske eliteskolene. Denne gangen blir dette av mange trukket fram som en svakhet.
Mens vi finner igjen det tradisjonelle høyre-venstreskillet mellom Hollande og Sarkozy i økonomisk politikk, har Sarkozy ført en langt mer USA-vennlig og kompromissvillig utenrikspolitikk enn tidligere presidenter fra høyresiden har gjort. Sarkozy har fått Frankrike tilbake i de integrerte militære strukturene i NATO og har vist internasjonalt lederskap ved flere anledninger. Sammen med Tyskland har han arbeidet for å finne en løsning på den økonomiske krisen i Europa, og sammen med NATO nedla han et stort arbeid i forbindelse med krigen mot det libyske diktatorstyret i fjor.
Selv om hans aktive rolle i all hovedsak er blitt mottatt positivt av det internasjonale samfunnet, har hans beslutninger vært gjenstand for kraftig kritikk både fra venstre- og høyresiden internt i Frankrike. Grunnen er først og fremst at retningen representerer et brudd med tradisjonell fransk utenrikspolitikk. Kritikken har vært konsentrert rundt Sarkozys beslutninger, men også hans noe ufranske stil.
Til tross for disse forskjellene, er det likevel lite trolig at Sarkozys viktigste beslutninger vil komme til å reverseres dersom Hollande skulle vinne valget. Det er for eksempel veldig lite sannsynlig at Hollande vil ta Frankrike ut av NATO. Noen viktige endringer i utenrikspolitikkens innhold er annonsert, slik som en tilbaketrekking av franske styrker fra Afghanistan innen utgangen av året. Likevel vil trolig hovedforskjellen i utenrikspolitikken være at Frankrike får en mer gjenkjennelig fransk president og en noe mer forutsigbar utenrikspolitikk.
Foreløpig er imidlertid ingenting avgjort. Hvorvidt majoriteten foretrekker «normalitet» framfor handlekraft kan dermed avgjøre valget. Det er velgerne på ytterste høyre fløy som sitter med jokeren.