Odd E. Rambøl
Lektor
Frafall i norsk skole
Igjen og igjen reises spørsmålet: Hvorfor slutter så mange elever i videregående skole? Og svarene som presenteres er mange. For mye teori, for lite praksis også videre. Dette kan være riktig, men samtidig er både spørsmålet og svarene langt på vei en avsporing. Man får inntrykk av at skoletrøtthet og frafall er et problem som oppstår når disse elevene begynner i den videregående skolen.
Men også i ungdomsskolen er det mange elever som ønsker å slutte, men disse elevene blir ikke synlige fordi ungdomsskolen er obligatorisk. Samtidig er Norge det eneste landet i Norden som lar elever begynne på videregående uten fullført ungdomsskole. En rekke elever har altså et meget svakt grunnlag for å følge vanlig undervisning. En del har opplevd det meste av ti års skolegang som et kontinuerlig nederlag.
I tillegg har de ofte urealistiske forestillinger om forholdet mellom teori og praksis i videregående opplæring, også i håndverksfag kreves det i dag mye teori. De skoletrette elevene må gjerne få et mer tilpasset tilbud i videregående skole, men i et langsiktig perspektiv må de største ressursene settes inn i barneskolen, ikke i form av lavere elevtall i klassene, men ressurser til spesialundervisning. Færre elever i klassen betyr nemlig ikke nødvendigvis at de elevene som trenger det mest, får mer hjelp.
Innvendingen er at dette vil føre til stigmatisering av de svakeste elevene. Men her kan vi trekke på erfaringene fra Finland, hvor over 30 prosent av elevene får ekstra hjelp på de laveste klassetrinnene. Da viser det seg at stigmaet forsvinner og elevene oppfatter ekstraundervisningen som noe naturlig. Mens debatten om PISA-testene var på det heteste, intervjuet Bergens Tidende (19.01.2008) en av de fremste pedagogene i Finland, professor Kari Uusikylä. Han kunne fortelle at PISA-undersøkelsene reddet den finske skolen, fordi de stoppet kjeften på kritikerne. Rett før PISA - i 1990-årene, var sterkt politisk press for å endre systemet, blant annet var det mange næringslivstopper som «visste» at den finske skolen var så dårlig at hele systemet måtte endres.
Man ville ha et system med mer konkurranse, med oppdeling av elevene med de flinkeste for seg. For i Finland hadde man da, som nå, én skole for alle. Og privatskoler fantes nesten ikke. De elevene som ikke var så sterke i skolefag, fikk raskt ekstra hjelp. Som professor Uusikylä spøkefullt sier: «Dei seier at Finland er så bra fordi vi har verdas beste idioter», men tilføyer han: «Men det er ikke rett at dei gåverike taper i vårt skolesystem. Vi har òg verdas beste gåverike elever.» Ikke alt i den finske skolen bør kopieres, men her er det tydeligvis noe vi bør ta lærdom av.
«En del har opplevd det meste av ti års skolegang som et kontinuerlig nederlag.»