Det startet med en dramatisk telefonsamtale lille julaften for to og et halvt år siden. Jeg fikk beskjed om at Roger, en sentral medarbeider med over 35 års fartstid i Dagsavisen, var blitt akutt syk rett før deadline. En snarrådig kollega hadde heldigvis reagert raskt nok.
Senere satt Roger og jeg sammen på sykehuset og deretter under opptrening på Sunnaas. Vi visste at når uhellet først hadde vært ute, så hadde han tross alt vært heldig. Vi satte oss noen mål. Et av dem var at han skulle tilbake i jobb, om enn noe annerledes enn før. Det har han klart med bravur. Det andre målet, var at vi skulle reise sammen på fotballtur til Skottland.
Skottland-England er ikke hvilken som helst kamp, det er selve Fotballkampen. I 1937 presset 149.415 mennesker seg inn på Hampden Park i Glasgow for å se slaget mellom landsmenn, eller «Battle of Britain», slaget om Storbritannia, som det kalles. Det tilskuertallet er fortsatt europeisk rekord.
Britisk politi er nok glad for at det bare er plass til 52.000 mennesker under morgendagens VM-kvalifisering mellom landsmenn og erkefiender (det siste er i alle fall tilfelle på fotballbanen). Timingen kunne knapt vært verre. Kampen skal avvikles sju dager etter at britene ble rammet av terror for tredje gang på kort tid, og bare to dager etter et parlamentsvalg som ble utlyst midt i en periode der skottene på ny vurderer uavhengighet.
Storbritannia er delt mellom venstrevridde og EU-vennlige skotter og høyrevridde og brexit-støttende engelskmenn. De har til felles at de alle lever med terrortrusselen tett på kroppen. Det kommer min kollega Roger og jeg garantert til å merke når vi ankommer Hampden Park. Politioppbudet vil være rekordhøyt.
Vi kommer til å tenke på hva som skjedde etter Ariana Grande-konserten i Manchester Arena, på Westminster Bridge og sist lørdag på London Bridge og i pubområdet ved Borough Market i Sør-London. Og vi kommer til å tenke på hva som skjedde på Dagsavisen-desken den kvelden for to og et halvt år siden, og at livet må nytes også etter hendelser som skremmer, endrer og i praksis kan snu opp ned på tilværelsen.
Først og fremst kommer vi til å synge med de glade skottene. I den uoffisielle nasjonalsangen «Flower of Scotland», som minnes da engelskmennene ble beseiret i slaget ved Bannockburn i 1314, ønsker de ingen ny krig, men gjerne en ny opptur: «Those days are past now, and in the past they must remain. But we can still rise now, and be the nation again». Selv etter 700 år, er det bedre å drømme enn å ha mareritt. Og det kommer alltid en ny, god dag. Som den Roger og jeg har tenkt å ha i morgen. God fredag!