ANNONSE
angs høyer Buddy

FILOSOFISK SETT: Filmen «Buddy» (2003) var full av fotballanalogier, som gjenspeilte de unge karakterenes forsøk på å mestre sine ufordringer. Her Nicolai Cleve Broch og Anders Baasmo Christiansen. FOTO: ALEXANDER KAYAMBAKIS/FILMWEB

Vis bildetekst

Fotballkvasifilosofi

På mange måter er spørsmålet «4-4-2 eller 4-3-3» litt som å spørre seg «hva er meningen med livet».

Jeg har alltid vært fascinert av ordet fotballfilosofi. At en trener har den og den filosofien, som «filosofisk sett» er vidt forskjellig fra andres.

En fascinerende tanke i seg selv. Å sammenstille fotball, elleve mann på to lag (med forskjellige trøyer), to mål og én ball, med Wittgenstein. Å trekke paralleller mellom nytenkere som Pep Guardiola og Rekdal og Eggen, med Platon og Sokrates. Ikke bare at fotballspillet skal analyseres og treneren går vitenskapelig til verks, slik Drillo begynte med på 90-tallet, men at fotball liksom løftes opp til ideenes sfære. At noe i utgangspunktet så enkelt kan gjøres så vanskelig.

I England, et slags antikkens Hellas for fotballfilosofi, har man i år sett et paradigmeskifte. Fra å være en vedtatt sannhet at man alltid skal ha fire forsvarsspillere bak, har enkelte utenlandske trenerfilosofier nytt stor suksess av å bryte med denne dogmatiske skolen, og bare ha tre forsvarspillere.

Og i det siste halvåret har Strømsgodset filosofisk sett gjennomgått et paradigmeskifte. Det velkjente og etter sigende velfungerende 4-3-3-systemet har blitt erstattet med det noe mer berømte 4-4-2.

Men hva betyr det egentlig?

På mange måter skulle man tro at 4-3-3 var et mer aggressivt system, men siden 4-3-3 ofte kan ende opp som et slags 4-5-1 hvis ikke kantene kommer høyt nok, kan man også hevde at 4-4-2 er mer aggressivt. Samtidig får kan man paradoksalt nok få en svakere dekning på midtbanen med 4-4-2, selv om man i følge tallene skulle hatt en spiller mer.

For litt siden overhørte jeg en slik fotballfilosofisk samtale mellom to fotballfans, hvorav den ene heiet på Strømsgodset. De diskuterte denne problemstillingen nøye.

Oppsiktsvekkende nok hadde den ene (jeg tror kanskje det var vedkommende som forsvarte 4-4-2) av partene i dialogen en tatovering på armen, hvor der sto: «Noen ganger må man bare slippe keeperen og angripe med begge henda».

Hvis du ikke tar denne referansen, var dette et sitat fra den norske filmen «Buddy» I denne romantiske komedien møter vi tre kompiser spilt av Nicolai Cleve-Broch, Aksel Hennie og Anders Baasmo Christiansen, som bor sammen i et kollektiv på Tøyen.

De sliter med hvert sitt: Den ene har sosial angst, den andre løper fra et farskap for en gutt han ikke vil ha noe med å gjøre, og den tredje jakter på kjærligheten. Med andre ord: Forsvar, midtbane og angrep.

Men de er gode venner, og filmen handler på en måte om samhold og lojalitet og vennskap – de heier på det samme laget, Ham-Kam, og møtes gjerne rundt bordet for å spille det jeg og gutta pleide å kalle bordhockey. En sånt Stiga-spill som ser ut som en ishockeybane og man trekker i metallstenger for å bevege spillerne sine.

Og det er her sitatet stammer fra: Noen ganger i livet bør man slippe opp forsvaret – slippe metallstanga som styrer keeperen – og bare kjøre på fremover. At man må satse for å vinne. I livet.

Dette er noe jeg har vært innmari stolt over av Strømsgodsets fotball de siste ti årene. De har hatt spillende midtstoppere og høye backer og har spilt ballbesittende, aggressiv fotball. Den har først og fremst vært kjennetegnet av å tørre. Ikke bare på banen, men i hele klubbens tankegang.

For mer viktig i fotball enn hva slags tallstrategi man velger, tror jeg, er det psykologiske aspektet knyttet til spillet. Kollektivet, supporterne, stemningen rundt laget. Som da Leicester vant Premier League. Eller Godset vant Tippeligaen. Eller i VM i Brasil, da vertslandet etter å ha mistet stjernespilleren Neymar i semifinalen mot Tyskland opplevde en slags kollektiv kollaps og tapte 7-1. Både på tribunen og på banen var Brasil tydelig mer redde for å tape enn klare for å vinne. Da mål nummer to i mot gikk inn, raknet alt. Voksne mannfolk ble stive av frykt og ble lekt med av tyskerne, lå og gråt i gresset etterpå.

Jeg kan ikke mye fotball, men dette skjønner jeg: Fotball er ikke bare strategi. Ikke filosofi. Heller ikke bare vitenskap. Man kan ikke bare tenke seg til seier. Fotball er komplekst og sammensatt, og handler like så mye om relasjoner og emosjoner som tørre fakta.

For litt siden så jeg et klipp fra Kjetil Rekdals trenerperiode i Vålerenga, da Enga sleit grusomt og var truet av nedrykk. Han skrev ett ord på tavla, og erklærte på sunnmørsdialekt: «Dette er det viktigste, gutta!» Og på whiteboard’en hadde han skrevet «HAT».

Uansett hvordan det går, er jeg sjeleglad for at jeg heier på Strømsgodset. Selv om jeg nok for alltid kommer til å forbinde det med Grandiosa, foretrekker jeg slagordet «Ekte kjærlighet».


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!