ANNONSE
sigrid200516
Vis bildetekst
Foto: Siri Dokken (tegning)

20-05-2016

Fotballdøgnfrua

Dette blir helvetesåret for oss som hater sport.

«Håper du ikke føder på mandag!» Fyren så skrått bort på meg. Det var vårt første barn som skulle fødes, og jeg var en dag over termin. Søndag var i morra. Hvordan skulle jeg klare å beregne om det ble søndag eller mandag? «Da er det kamp!»

Jeg hørte nesten ikke hva han sa siden TV-en sto på full guffe. Erik Thorstvedt satt i ring og prata med et par andre med dårligere hårsveis enn Mini på nittitallet. Muligens var det Mini, bare med bedre sveis. Han skiftet kanal. En ny ring med menn og kvinner som satt og snakket om kampen som nettopp var ferdigspilt. Det har alltid slått meg hvordan disse programmene kan dure på i timevis etter en kamp som oftest har endt med 0–0. En sport med så lite mål og så lang løpetid. Likevel sitter de der og prater som en venninnegjeng som har barnefri og skal oppdatere hverandre om alt som har skjedd siden sist på en helgetur til Berlin. Fotballfolk i ring, minutt for minutt.

Jeg fødte på søndagen. Mandag var han borte. På Bohemen. Kampen gikk bra, og ungen fikk tilsendt drakt i posten et par uker seinere. Som om hun var født inn i en sekt.

Det sies at det aldri har vært revolusjon i England fordi det ikke er religionen, men fotballen som der er opium for folket. Jeg vet ikke om det er fredsskapende, for i det siste har jeg stadig lest om slåsskamper og bombetrusler i engelsk fotball. Jeg tror heller ikke sport kan hjelpe land i nød. Bare se på Sør-Afrika der det har gått nedover etter de hadde Fotball-VM. Ikke så rart, når FIFA er Yodamester i korrupsjon.

Når vi kanskje går militært i Syria vil NRK og TV 2 lage lignende gladsaker som fra Afghanistan. TV-kanalene intervjuer de tøffe gutta i militæret som patruljerer rolig rundt og spiller fotball med de fattige barna i gata, mens fotballen illuderer at den redder verden. Mediene vil at vi skal tro at fotballen har en stor misjon både i krigs- og fredstid. Barna blir glade for en stakket stund. Det er altså fotballen som redder verden. Vel, den kan i verste fall ødelegge kjernefamilier i Vesten.

«Det er siste kamp i sesongen, jeg må dra til London!» Fyren ser hardt på meg, som om jeg har bedt han slutte i jobben og være hjemme mer med barna. Siste kamp legges alltid fram som om det aldri mer skal være mulig å se fotball igjen. Som om dette er den siste gangen noen noensinne skal sparke lær på gress. Han må til London, for laget hans spiller i finalen. Jeg orker ikke sjekke om det er en viktig cup, eller om det er noe OBOSligaræl vi snakker om. For jeg gidder ikke google engelsk fotball, har du googlet fotball én gang, vil mobilen din tro du er interessert i fotball og pøse på med sportsreklame. Smarttelefonen er dum der.

Men lørdag blir ikke siste sportsevent i denne familien. I år er helvetesåret. Vi har heiet på jentene i håndball før jul, heiet på guttene i håndball etter jul. Og hva er premien? Én ussel uke i juli er det eneste vi får. En uke uten sport. Og i den uka er det sikkert tennis eller golf eller noe annet übersnobbete.

Det eneste jeg heier på er barneidretten. Hver sommer var jeg på Ekebergsletta og opplevde Norway Cup, uten et snev av fotballinteresse. Det var mer den barnevennlige folkefesten, alt dette var stelt i stand for å gjøre alle barn til lags. Voksne sto på som fanden for at tusenvis av barn skulle oppleve sitt livs største uke. Så bra er Norway Cup at det alltid er noen som rømmer eller søker asyl etterpå. Det skal vi ta som en kompliment. Selv om livet i Norge blir en nedtur hvis du trodde det var som Norway Cup.

Derfor er det med skrekk og gru vi ser at eliteidretten har begynt å snike seg inn på Ekebergsletta. Stadig større byggeprosjekter er nå på vei til å ødelegge Oslos svar på Central Park. Vi får håpe politikerne er seg sitt ansvar bevisst. Man skal huske på hva denne sletta betyr for å skape ekte fotballglede hvert eneste år for alle barn over hele verden. Som jeg sier til den fotballgale hjemme når han påpeker de skeive fotballbanene sletta har: De beste fotballspillerne i verden lærte å spille i en nedoverbakke i favelaen, eller ved en fjellgard i Stryn, ikke på en inngjerda, proff kunstgressbane med KFUM-logo lysende over seg.

«Vi kan ikke dra til Frankrike litt før da, så får vi med oss EM i fotball? Faktisk burde vi være i Frankrike i to måneder, for det er Tour de France rett etterpå.» Herregud, jeg hadde glemt det! Menn med sprøytestikk i pungen, fulle av hemmelig dop, astmamedisin eller kaffe eller hva det er som er ulovlig å ta for disse beinskjøre trikotgutta i klikkesko dette året. Han ser på Touren med faren sin. De sitter i timevis inne mens den franske sommeren brenner bort utenfor. Fellesskapet er kanskje det mest irriterende for oss sportshaterne. Den lukkede ringen, hylene vi aldri vil forstå, skuffelsen og nederlagsfølelsen vi må snu oss for å ikke le av.

Jeg kan ikke forstå det, jeg klarer ikke å bli så engasjert i noe som helst, jeg ble ikke født med konkurransegenet eller heiagenet eller hva det nå er. Jeg blir først engasjert når Petter Northug kjører rett fram i en rundkjøring, eller Armstrong skal juge på TV og grine til Oprah etterpå. Jeg blir hissig når jeg ser reportasjer der Tutta er venn med Donald Trump, ikke når hun har vondt i ryggen og må stå over en putt.

Det eneste jeg kan stille opp med er å lese meg opp på korrupsjonsskandalen i FIFA og noe-som-ligner-på-kupp i Brasil for å ha noe å snakke om under EM og OL. Og kanskje vil han forstå at det viktigste ikke er å vinne når dattera vår er blitt stor nok til å løpe i gjørma på Ekebergsletta.


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!