Kultur

Fortsett å være stolt!

Marta Breen skrev i forrige uke at det har gått inflasjon i stolthetsbegrepet og at det ikke er noen bragd å ha en kropp. Hun oppfordrer folk til å fokusere på andre ting og å drite i kroppen. Jeg er uenig.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I et samfunn der det er verre å være tjukk enn slem, hvor vi hele tiden blir påminnet om hvor feil vi er og barn ned i 10-årsalderen er bekymret for vekta, synes jeg vitterlig det er en bragd å elske seg selv.

Breen spør om alternativet til selvhat må være stolthet. Jeg mener ja. Veien fra det ene til den andre er lang, hard og full av hindringer, og når jeg oppfordrer til stolthet bør man derfor se litt på hva som ligger bak.

De aller fleste av oss har vært der at de har hatet deler av kroppen, noen mer enn andre, og alle kjemper sin egen kamp. Personlig har opplevd spiseforstyrrelse, selvmordstanker og selvhat i mange år. Jeg har hatet min egen kropp og mitt eget vesen så sterkt at jeg den gangen satt i mørke tanker og lurte på hvordan det ville være mest effektivt å avslutte det hele. Og nettopp derfor, fordi jeg er ute av den vonde sirkelen som pågikk i flere år, er jeg stolt av kroppen min. Det var ingen magisk knapp jeg kunne trykke på. Det har kostet, om ikke blod og svette, så i hvert fall fryktelig mange tårer, og det er jo det jeg er stolt av – at jeg er der jeg er nå i dag.

Og nettopp derfor har jeg valgt å kaste klærne for Dagbladet og å stå frem som «stolt og tjukk». For det er jo det jeg er. Jeg er stolt av hva jeg har oppnådd rent mentalt og hvordan jeg har akseptert at kroppen min er som den er, har kunnet snu det vonde om til å bli en styrke, og jeg har hatt det uendelig mye gøy med kroppen etter at hodet og tankene falt på plass. Er ikke det noe å være stolt av? Hvorfor er det så farlig å være fornøyd med seg selv, glad i kroppen sin og med det, stolt av hvem man er?

Det er jo en selv jeg oppfordrer til å være stolt av, ikke «bare» kroppen. Det blir å degradere både meg og budskapet mitt. Når jeg snakker om å være stolt, snakker jeg om å ha en kroppspositivistisk tankegang og om å være på plass med en god psykisk helse direkte knyttet opp mot eget selvbilde.

Så kan man jo diskutere hvorvidt kroppspress kan bekjempes med mer kropp, og hvorvidt dette ikke er med på å seksualisere kroppen ytterligere. Jeg tror folk har godt av å se alle type kropper, og jo mer vi eksponeres for det – jo vanligere blir det. Jeg er også overbevist om at det faktum at jeg smøres naken utover framsiden på en av landets største aviser bidrar til at, om ikke alle, så i hvert fall noen endrer tankegang. Hvis de kan se på meg og tenke «se – når hun er glad i seg selv, hvorfor kan ikke jeg også være det?», og kanskje la seg inspirere – da har jeg oppnådd det jeg vil.

Det kan hende jeg er blåøyd og naiv, men jeg mener man må kunne se nakne mennesker uten å seksualisere, men det er selvsagt opp til den enkelte hva man legger i nakenhet. For min del er det et opprør mot samfunnets lite kroppspositivistiske A4-ramme, og ikke noe jeg gjør for å få mine femten minutter som sexy. Tro meg – med tanke på enkelte av de tilbakemeldingene jeg har fått hadde jeg fort fått på meg klærne igjen dersom det var intensjonen. Men det å kle av seg skaper også debatt, og avduker flere skremmende holdninger om kropp.

Å gjøre de tingene jeg gjør har vært min vei og min løsning for å komme meg ut av en ond sirkel. Det er ikke dermed sagt at alle skal løpe nakne i offentligheten eller være offentlige om sin forhistorie. Man må finne sin vei, men jeg tror det er bedre å oppfordre til litt narsissistisk selvelsk enn å si man er lei av å høre om kropp.

Jeg mener at det er først når vi slutter å bekymre oss for hvordan vi ser ut, og innser at vi faktisk er bra nok som vi er, det er først da vi begynner å se våre andre verdier, egenskaper og talenter. Det er altså dette jeg legger i å være stolt av kroppen sin.

Jeg vil i likhet med Marta Breen oppfordre alle om å ta seg en bolle. Eller en muffins, hvis rosinboller ikke er din greie. Men før man kan ta den bollen uten å bekymre seg for hva den gjør med kroppen, må man være på plass mentalt. Man må være glad i seg selv.

Så vær så snill – ikke drit i kroppen. Vær glad i den, og vær stolt av den. Drit heller i kroppspresset. Det er det jeg tror folk trenger å høre.

Mer fra: Kultur