Heidi Nordby Lunde kommer 19. mars med et interessant bidrag til den pågående morsrolledebatten - en debatt som ideelt sett burde handlet om moderne familie- og arbeidsliv liv mer enn om mødre. Det at vi stadig nesten utelukkende diskuterer mødre er, slik jeg ser det, et tegn på den manglende likestillingen som stadig preger samfunnet vårt. Nordby Lunde sier at det i og for seg er greit at kvinner jobber redusert eller er hjemme, men at de da bør be sine menn om «lommepenger» i stedet for å kreve mer forsørgelse fra velferdsstaten. Men er det helt uproblematisk - i et likestillingsperspektiv - at menn forsørger kvinner? Nei, fordi kvinners muligheter for selvforsørgelse forringes, med påfølgende forhøyet risiko for dårlige levekår. Dette vet vi fra før. Og nei, fordi det å være familiens hovedforsørger også begrenser menns handlingsrom og har sine kostnader. Disse begrensningene og ulempene, som Nordby Lunde så vidt er inne på, har knapt vært en del av likestillingsdebatten.
Jeg har intervjuet menn om forsørgeransvar. Mange av dem har koner og samboere som har vært hjemme i ulønnede permisjoner og jobbet redusert, noe som har bidratt til å gjøre mennene til hovedforsørgere. Slik mennene forteller det, har de ikke stilt spørsmål ved at dette ansvaret legges på deres skuldre. Mødrene har helt tydelig definisjonsmakt over «barnets beste», og hvis dette er å ikke gå fullt i barnehage, er deltidsarbeid for mor og ofte overtidsarbeid for far en selvfølgelig konsekvens. Mange av mennene har strukket seg langt for at mødrene har kunnet være noe hjemme. Det handler om å ta sitt ansvar som mann, ektemann og far. Samtidig fører jo denne måten å være far på til mindre samvær mellom far og barn. Mor tar altså valg som begrenser fars mulighet til å tilbringe tid sammen med barna, noe også Nordby Lunde viser til.
Jeg vil ikke at debatten skal handle om hvorvidt fedre eller mødre reproduserer ulikestilling, eller hvorvidt det er lønnsarbeid eller omsorg for barn som gir fordeler/ulemper. Alle gir vi våre bidrag til at kjønnsubalansen i samfunnet reproduseres, og alle former for «arbeid» gir både fordeler og ulemper. Så komplisert er den sosiale virkeligheten rundt oss, og når vi forstår mer av hvordan menns og kvinners valg i familie- og arbeidsliv er vevd inn i hverandre og påvirkes av hverandre, da har vi kommet et skritt videre. Det likestillingsdebatten trenger akkurat nå, er et skarpere fokus på de ulempene som følger med menns forsørgeransvar. Jeg har snakket med mange menn som synes det er tungt og krevende å være hovedansvarlig for familiens økonomi; som bekymrer seg og er stresset, som jobber mye og kanskje har flere jobber for å få endene til å møtes, og som går på jobb når de egentlig er syke og burde holdt senga. Kårene for å lytte til kroppen er ikke de beste når det å skaffe penger til familien sitter i ryggmargen, og mange menn betaler med sin egen helse for å oppfylle sitt forsørgeransvar. Det gjør det helt nødvendig å diskutere også mødres ansvar for å forsørge seg selv og familien sin.