«There was once a future, for a working man.
There was once a lifetime, for a skillful hand.»
(Vince Clarke/Andy Bell)
De kommer hit og bygger husene og veiene våre, pleier våre eldre og gjør tusen andre viktige oppgaver. Rent kynisk kan man også si at det er bra for landets økonomi som helhet dersom noen av disse reiser hjem igjen hvis det skulle bli dårligere tider. Slik kan et lite land ha en fleksibel arbeidskraftreserve å trekke på når det trengs og tilpasse tilbud og etterspørsel mindre smertefullt enn ellers. Det innebærer også at nordmenn kan reise til utlandet og jobbe, noe som er en svært verdifull mulighet for mange.
Men tilstrømmingen av utenlandske arbeidstakere til Norge har også ført til en senkning av lønnsnivå og andre vilkår, særlig i mange av de tradisjonelle yrkesfagene. Nå er det en stigende bekymring for framtida til flere fag her til lands. En del fag opplever svært lav søkning og en del voksne fagarbeidere opplever at det er svært vanskelig å få relevant jobb med akseptable vilkår.
For hvor attraktivt er det egentlig å utdanne seg for å jobbe på en bygg- eller anleggsplass der du risikerer at kollegene byttes ut på ukentlig basis, eneste felles språk er skoleengelsk og du ikke kan være sikker på å få lønn mellom oppdrag? I rekken av gode grunner til å jobbe, kommer fellesskapet med kollegene, noen å dele suksesser og nederlag, en kaffe eller en øl med, høyt på lista for svært mange. Ikke få av oss er mer sammen med kollegene våre enn med vår egen familie. Vi som har byttet jobb noen ganger, vet at man typisk både gleder seg til nye oppgaver og utfordringer, samtidig som man gruer deg til å forlate gode kolleger. Det er ikke vanskelig å forstå at de som har mulighet til det, søker seg til jobber med mer solide og sosiale rammer.
Hva skjer med fagene hvis de over 150.000 utlendingene som i dag holder Norge i gang en dag reiser hjem? Eller for den sakens skyld, hvis de blir her og i likhet med oss som er født her, søker seg over mot andre typer jobber og ser barna sine velge bort de fagene foreldrene tok?
I den viktige jakten på hva som er billigst og mest effektivt, kan det i blant være verdifullt å minne oss selv på dette, at Mennesket driver ikke bare med verdiskaping. Mennesket er i seg selv en verdiskapning.
Når fag forsvinner, forsvinner også en del av vår kollektive hukommelse. De blir vanskelig å hente fram igjen og dermed vanskelig å utvikle og modernisere. Tungt å gjenskape trygge rutiner og gode kompetanse- og arbeidsmiljøer. Om det er kuldemontører, rørleggere, taktekkere, blikkenslagere, malere, sølvsmeder, seilmakere eller et av de mange andre fagene, vil vi komme til å ha behov for dem også i framtida. Vi vil raskt kunne komme til å angre hvis vi har rasjonalisert dem bort i jakten på lavere kostnader. Skal fagene bestå, må statusen og lønna opp og usikkerheten ned. Konkrete tiltak som krav om lærlinger, faste jobber og fagbrev, må inn.