Debatt

Forsvar for subjektiv livskvalitet

Hva er egentlig livskvalitet og hvordan måles den?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I Folkehelsemeldingen 2014 uttrykte Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) ønsker om bedre informasjon om befolkningens livskvalitet og hvordan denne utvikler seg over tid. Det er en god tanke. Men hva er egentlig livskvalitet og hvordan måles det? Spørsmålene er til syvende og sist verdispørsmål. Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og Statistisk sentralbyrå med flere er involvert i å besvare dem for HOD. Deres anbefalinger kan ha viktige implikasjoner for samfunnsplanlegging og bør gjøres til gjenstand for diskusjon.

Livskvalitet kan defineres som hvor godt man personlig opplever livet og hvor positiv sinnsstemning man stort sett er i. Dette kalles «subjektiv livskvalitet». Samtidig mener HOD og mange andre at livskvalitet også kan måles objektivt i form av ytre kjennetegn ved en persons livssituasjon, f.eks. fysisk funksjonsnivå.

I rapporter fra det pågående utredningsarbeidet for HOD (f.eks. «Gode liv i Norge», Helsedirektoratet 2016) følger man opp den sistnevnte tenkemåten. Det foreslås at godene frihet, autonomi, helse, deltaking/engasjement og mestring/selvutvikling skal regnes som elementer i det å ha god objektiv livskvalitet. Begrunnelsen som anføres for denne begrepsbruken er at disse godene er «fundamentale» og «mål i seg selv på linje med gode følelser/opplevelser av livet».

Påstanden virker umiddelbart ikke urimelig, men holder den hvis vi ser nærmere på implikasjonene? La meg ta et eksempel.

Anta at myndighetene kan velge mellom å styre i retning av to ulike framtidige situasjoner for befolkningen. I situasjon A har folk flest bra helse og god subjektiv livskvalitet. I situasjon B har de enda bedre helse, men ikke fullt så god subjektiv livskvalitet. Hvis både helse og subjektiv livskvalitet er mål i seg selv, er det ikke umiddelbart klart hvilken situasjon myndighetene bør styre i retning av. Men i prinsippet kan de komme til å velge B, altså bedre helse til en pris av lavere subjektiv livskvalitet.

Denne implikasjonen bør myndighetene, herunder de folkevalgte, tenke nøye gjennom. Hvis folk flest ikke liker den, er faktisk ikke helse «et mål i seg selv på linje med subjektiv livskvalitet». Da må dette heller ikke skrives inn i myndighetenes kommende opplegg for regelmessig måling av befolkningens livskvalitet.

Vi kan sette saken på spissen. Ett mål på helse er forventet levealder. Hvis helse er et mål i seg selv på linje med subjektiv livskvalitet, kan man i prinsippet mene at en samfunnssituasjon der folk forventes å leve i 80 år med høy subjektiv livskvalitet, er mindre god enn en situasjon der folk forventes å leve i 85 år med litt dårligere subjektiv livskvalitet. Mener folk flest dette?

Tilsvarende gjelder for de andre objektive, fundamentale godene som trekkes fram. Kan samfunn A være bedre enn samfunn B hvis den subjektive opplevelsen av livet som godt er lavere i A, bare fordi friheten er større, eller fordi det er mer deltakelse, eller mer selvutvikling?

Man kan svare nei på dette spørsmålet med begrunnelsen at subjektiv livskvalitet er en større og mer fundamental verdi enn de andre. Dette er i så fall et normativt standpunkt. Men det er også en faktisk grunn til ikke å akseptere at objektive kjennetegn er «mål i selv på linje med subjektiv livskvalitet». Subjektiv livskvalitet kan være like høy i grupper som skårer moderat på de objektive kjennetegnene som i grupper som skårer høyt på dem. Helse er et eksempel. Svært mange mennesker med redusert funksjonsnivå finner en form på og et innhold i livet som gjør at de opplever det som godt og har god sinnsstemning. Å si at funksjonsnivå er like viktig som subjektiv livskvalitet er i strid med disse menneskenes faktiske opplevelser og oppfattes lett som en nedvurdering av deres liv.

Tilsvarende kan sies om mennesker som lever i kulturer der frihet og autonomi er mindre vanlig og forventet og viktig enn hos oss, eller om mennesker som er fornøyd med å leve sine liv uten mye deltakelse i andres eller uten stadig selvutvikling. Å gjøre slike objektive sider ved livet til mål i seg selv på linje med subjektiv livskvalitet er å undervurdere variabiliteten i menneskenes situasjoner, forventninger og behov og å bringe inn problematisk paternalisme og kulturimperialisme i politikk for livskvalitet.

I rapporter fra det pågående utredningsarbeidet nevnes også mestring som et «mål i seg selv». Hvis vi ikke mestrer en situasjon eller våre negative følelser om den, kjenner vi uvegerlig uro og utilfredshet. Subjektiv livskvalitet reduseres altså med nødvendighet av manglende mestring. Men det betyr ikke at mestring er et mål i seg selv, bare at det er en nødvendig betingelse for subjektiv livskvalitet. Samtidig er det ikke slik at f.eks. smerte eller sorg alltid fullt ut kan mestres. Stor evne til mestring er følgelig ikke en tilstrekkelig betingelse for subjektiv livskvalitet.

Hvis objektive goder som frihet og helse osv ikke bør sees som «mål i seg selv på linje med subjektiv livskvalitet», er det naturlig å stille et semantisk spørsmål: Bør de heller ikke kalles «mål på livskvalitet»?

Dette følger ikke uten videre. Man kan godt operere med både subjektive og objektive mål og indikatorer på livets kvalitet, og samtidig holde fast ved at gode subjektive opplevelser og følelser i befolkningen er viktigere styringshensyn enn mer objektive kjennetegn ved folks situasjon.

Men når ting kalles det samme («mål på livskvalitet»), vil de i praksis lett bli omtalt under ett og oppfattet som like viktige deler av helheten. Mener man at det ene er viktigere enn det andre, kan det være hjelpsomt å gi dem forskjellig navn.

Jeg understreker at frihet, autonomi, helse, deltakelse, selvutvikling og mestring er viktige goder som myndighetene skal prøve å sikre og fremme i befolkningen, bl.a. ved å ha god løpende statistikk om dem. Men er de mål på linje med det å sikre at folk flest opplever livet som godt og har en god sinnsstemning? Hvis vi først må velge, må vi ikke da prioritere det sistnevnte? Hvis svaret er ja, kan det være hjelpsomt å reservere honnørordet «livskvalitet» for begrepet subjektiv livskvalitet.

Mer fra: Debatt