Lenge før det hadde byråkratene i både departement og direktorat - uten noen form for folkevalgt kontroll - rullet i gang arbeidet med en landsplan for forvaltning av bjørn, ulv og jerv i Norge med det sidemotiv å "få noe å forske på" - for å sitere direktoratets mann. Det var en sterkt ideologisert kampanje hvor forskerne ikke alltid klarte å holde sin sti ren, men lot seg bruke av både miljøorganisasjoner og miljøvernmyndigheter til å fremme en villet politikk.
Omorganiseringen av forskningsrådene gjorde det mulig å samle store ressurser under den overfladisk sett uskyldige tittel "Bruk og forvaltning i utmark". På et stort anlagt seminar på Voksenåsen i mars 2007 ble en tykk rapport med denne tittel lagt fram. Den viste at det siden 1995 var blitt brukt 35 millioner kroner på 35 ulike prosjekter innenfor dette tema. Natuligvis gjemmer det seg mye interessant og nyttig forskning blant disse prosjektene. Men flertallet av dem hadde med rovviltforvaltning å gjøre. Og her var såkalt "konfliktforskning" et overordnet tema. Man hadde forsket på holdninger til rovdyr og rovdyrforvaltning for å finne ut hvordan en lettere kunne få gjennomført den vedtatte målsetting: Levedyktige bestander av alle de store rovdyra, kombinert med opprettholdelse av tradisjonell næringsdrift.
Jeg synes at våre forskere den gang burde ha satt seg ned, tatt en tenkepause og spurt seg selv om dette var helt uproblematisk sett i etisk perspektiv.
I hvert fall bør de i dag spørre seg om hva de har vært med på. Hva denne forskningen har vært brukt til. Hva det har fått som resultat. Og om de har gjort kva gjerast skulle for å unngå at de ble misbrukt. For de kan jo ikke unngå å se at de har inngått i en bred, målrettet kampanje over flere tiår med sikte på å bygge opp levedyktige nasjonale bestander av store rovdyr i norske kulturlandskap.
At man halvveis inne i prosessen måtte slå revers når det gjaldt målsettingen, forandrer lite ved dette. For blunderen med feiltolking av Bernkonvensjonen ble dysset ned, og miljøbyråkratene fikk i altfor stor utstrekning handlingsrom for å følge opp de føringer som var lagt i utgangspunktet.
Så synes jeg at en del av mine egne meningsfeller skal få øynene opp for at det er de utskjelt forskerne som har fått stadig flere politikere til å tenke nesten helt nye tanker. Hvis det ikke hadde vært for forskernes innsats i 2002 i forbindelse med utarbeidingen av den siste rovviltmeldinga, ville vi nok fremdeles måttet trekke på det håpløse politiske bestandsbegrepet "levedyktige bestander i Norge". Når Wabakken & Co har kommet på bedre tanker, bør de få honnør for det. Det er ikke uten grunn at menighetssamlingen foran Stortinget på lørdag forrettes uten deltagelse fra seriøst forskerhold.
Det er faktisk nok av annet grums å ta fatt i innenfor norsk rovviltforvaltning enn å forsøke å bekjempe den forestilling at det er mulig for finsk-russiske ulver å ta seg til Norge på egne bein.