Man bør ikke beholde en hundrelapp man finner på gaten. Man bør ikke piratkopiere heller, men skal noen straffes må bransjen passe bedre på verdiene sine.

Om noen stjeler lommeboken eller mobiltelefonen min, gidder ikke politiet å rykke ut. - Folk får passe bedre på sakene sine, er det vi hører fra politiet. Tyveriet er en forsikringssak.

Om jeg derimot laster ned en musikkfil uten opphavsmannens samtykke, kan jeg avkreves en erstatning på 30.000 kroner (ihvertfall er det hva bransjen ønsker).

Parallellen her er at du må gjøre en viss egeninnsats for å håndheve din rett. Det er vanskelig å anklage en person som beholder en hundrelapp han finner på fortauet for tyveri, selv om han egentlig skulle levert den til politiet.

Om opphavsmennene hadde ønsket å beskytte musikken sin, kunne de låst seg inne og spilt den i smug. Eller bare spilt den på konserter, der publikum ble ransaket for opptaksutstyr i døren. Men de gjør det stikk motsatte: Ikke bare tillater de musikken spilt på radio, de ansetter i noen tilfeller folk som skal påvirke radiostasjonene til å spille den oftere! Det er veldig vanskelig å hindre eller straffe folk for å ta opp musikk fra radio. Det er jo som å legge pengesedlene på fortauet!

De tillater også musikken spilt på gratistjenester som Spotify, der det også er fritt frem for å ta den opp (men det er jo ikke nødvendig, du kan spille den gratis så mye du vil, om du utholder reklamen innimellom).

Alle som har en datamaskin, det vil si alle, har utstyr til å kopiere og videredistribuere musikk fra CD-er og MP3-filer. Kopiering og distribuering har ingen marginalkostnader og krever lite tid.

Dette er bakgrunnen for fremveksten av piratpartier. Jeg tror ikke noen er motstandere av at opphavsmenn kan få bestemme over sine åndsverk, men musikk- og filmindustrien har fått politikerne med på tiltak store deler av befolkningen, og særlig ungdom, oppfatter som uforholdsmessige overgrep.

Finnes det så modeller som beskytter opphavsmennene og samtidig ivaretar den rimeligheten ungdommene etterlyser? Nei, ikke ved massedistribusjon av åndsverk. Borgerettigheter og opphavsrett kolliderer og da går borgerrettighetene først.

President Morsys handlinger så langt er både forståelige og rimelige. Den nye grunnloven avskjærer ikke Egypt fra å bli et liberalt demokrati.

I 2011 hadde Egypt et parlamentsvalg alle var enige om var det frieste og mest rettferdige i landet noengang.

Den gamle eliten ble imidlertid utradert - islamistiske partier fikk 65% av stemmene

Mubaraks høyesterett, som stadig sitter, underkjente parlamentsvalget fordi mange av dem som ble valgt inn i enkeltmannskretser også var partimedlemmer. Bare kandidater til listemandater kunne være partimedlemmer, sa høyesterett. Dette var ikke eksplisitt nedfelt i valgreglene.

Parlamentet rakk imidlertid å oppnevne en grunnlovskommisjon. Også lovligheten av denne skulle opp for høyesterett i høst.

Da Mubaraks høyesterett, som hadde oversett et av verdens mest korrupte regimer, med lange og harde fengselsstraffer for opposisjonelle (herunder mange av dagens aktive medlemmer av Det muslimske brorskap) og bl.a. sett gjennom fingrene med en avtale hvor man kunne torturere "war on terror"-mistenkte på vegne av USA, truet med å kaste landet ut i fullstendig kaos, utstedte president Morsy et dekret som avskar høyesterett fra å røre grunnlovskommisjonen.

Etter revolusjonen har lovløsheten tiltatt. Det har heller ikke vært gjort mye med de enorme økonomiske problemene, selv om man har begynt å kutte i subsidier til drivstoff og brød og startet arbeidet med et slags trygdesystem. Det er begrenset hva presidenten alene kan gjøre, uten legitimiteten til et parlament å støtte seg på. Det haster med å få avholdt valg, men først må grunnloven på plass. Derfor dette hastverket.

Antakelig tilhører de fleste av de rundt 1.000 som ble drept av politi og soldater under revolusjonen og i uroen etterpå den liberale opposisjonen i Egypt. Mange av dem var velutdannede byungdommer. Den øverste påtalemyndigheten, som også er arvet fra Mubarak, har imidlertid tiltalt så godt som ingen for drapene. I mange av sakene har de tiltalte også blitt frifunnet. Morsy har derfor to ganger forsøkt å fjerne lederen for påtalemyndigheten. Ved det siste dekretet later det til å ha lykkes. Morsy har også beordret at de henlagte sakene skal gjenopptas.

Dette har bragt ham i konflikt med rettsvesenet. Dommerne som overså 2011-valget boikotter i stor utstrekning avstemningen om grunnloven. Med bare noen få dager på seg, var det ikke mulig å etabler et betryggende valgregime til erstatning for dette. Det har kommet inn over 7.000 klager på uregelmessigheter.

Det er ikke laget en ny grunnlov, men foretatt enkelte endringer i 1971-grunnloven. Forslaget innskrenker presidentens rett til å innføre unntakstilstand og erklære krig. Den innskrenker religionsfriheten til å gjelde bare kristendom, jødedom og islam. Den styrker sharias posisjon i lovgivningen, men gir ikke sharia monopol som rettskilde, slik islamistene ønsket. Enkelte formuleringer kan tolkes dithen at de svekker kvinnenes stilling i samfunnet.

Jeg hadde håper Morsy ville tatt ut de mest illiberale forslagene før grunnloven ble lagt ut til folkeavstemning. Men kanskje er han enig i forslagene, kanskje mente han at det ikke var tid. Om han også hadde overkjørt grunnlovsforsamlingen, kunne han mistet støtten også fra islamistene. Utfallet ville være usikkert, kanskje et militærkupp.

Observatører i Egypt mener islamistene er svekket etter det siste årets kaos. Allerede ved presidenvalget foretrakk nesten halvpartene av velgerne Mubaraks siste statsminster fremfor Morsi. Grunnloven later også til å bli vedtatt med klart, om ikke overveldende flertall (55-60% av stemmene), men med deltakelse fra bare 1/3 av velgerne. Det er høyst sannsynlig at islamistene kommer til å gjøre et mye dårligere valg ved parlamentsvalget i 2013 enn de gjorde ifjor. Opposisjonen vil også stå mer samlet.

Den viktigste, og egentlig eneste, testen på et demokrati er om det blir avholdt nye, frie valg. Det vil ta lang tid før Egyptiske valg holder norsk standard i så måte, men jeg tror faktisk også 2013-valget vil bli relativt fritt og utfallet er ikke gitt.

Jeg tror ikke den nye grunnloven er til hinder for å føre en liberal politikk med full religionsfrihet og ytringsfrihet, men jeg deler frykten for at den kan legitimere et politisk flertall som ønsker å gjøre det motsatte.

Tildelingen til Obama ga fredsprisen et varig prestisjetap. Hovedansvarlig er Thorbjørn Jagland, som latterliggjøres selv når han gjør noe rett.

Prisvinnerne kan grovt deles i tre kategorier:

1) De som er ment å motta prisen

Den første kategorien er folk som faktisk ligner på beskrivelsen i Alfred Nobels testamente:

"..åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser."

De siste tre tiårene har denne typen vinnere vært i mindretall. Martti Ahtisaari i 2008 var siste vinner i denne kategorien. Prisene til John Hume og David Trimble i 1998, Mikhail Gorbatsjov i 1990 og Óscar Arias Sánchez i 1987 er andre eksempler. Prisen til FN kan også - under litt tvil - plasseres her.

2) Slemme som har blitt snille

Den andre kategorien er slemminger som i det minste forbigående later til å ha blitt snille. Her har vi de mest kontroversielle tildelingene. Mannen som oppfant verdens farligste våpen, Andrej Sakharov, har fått fredsprisen. Yassir Arafat og Menachem Begin, som begge var ansvarlig for terroraksjoner mot sivile, har fått fredsprisen. Lederen for apartheid-regimet i Sør-Afrika, Frederik Willem de Klerk, har fått prisen. En av den kalde krigens sjefsidelolger, Henry Kissinger, mottok prisen. Hans motpart i Nord-Vietnam,  Le Duc Tho, ville det heller ikke vært morsomt å havne i klørne på.

3) Snillest i verden

Den tredje kategorien er folk Norge, og kanskje særlig Arbeiderpariet, liker. De har kanskje og kanskje ikke gjort noe for fred. Her har vi blant annet en rekke amerikanske politikere, alle demokrater, som Jimmy Carter, Al Gore og Barack Obama. Sistnenvte var ved utdelingen øverstkommanderende for to kriger. Willy Brandt, som snakket så godt norsk. Dalai Lama, bortimot den kuleste mannen på jorden. Elie Wiesel, en  tidligere konsentrasjonsleirfange. Moder Teresa-utdelingen inngikk også i et forsøk på å gjøre fredsprisen til en slags Oscar for "snillest i verden".

Kjempesnille er også Kim Dae-jung, bankmannen Muhammad Yunus, treklamreren Wangari Muta Maathai og indianderaktivisten Rigoberta Menchú. Men fredsprisen?

I kategorien "folk og organisasjoner Norge liker" vil jeg også plassere prisen til Leger uten grenser og årets pris til EU. Noen fredsvirkning har disse tildelingene knapt. Ingen av dem er fredsorganisasjoner.

4) Frihetskjempere midt i kampen

Den fjerde katagorien er diverse frihets- og menneskerettsforkjempere som har fått prisen som støtte i en pågående kamp. Også disse tildelingene ligger nok et stykke unna Alfred Nobels intensjoner, men det er grunn til å tro at prisene til Mandela og Tutu faktisk fremskyndet flertallsstyret i Sør-Afrika. Det er grunn til å tro at fredsprisen til Aung San Suu Kyi har hatt effekt på utviklingen i Burma. Det kinesiske diktaturets voldsomme reaksjon på fredsprisen til samvittighetsfangen Liu Xiaobo viser i seg selv at tildelingen undergraver deres prestisje og makt. De tre damene fra Liberia og Jemen som fikk prisen ifjor, står også midt i en kamp for demokrati og kvinnerettigheter. Prisen hjelper dem.

Antakelig er det utdelinger i denne siste kategorien som gir prisen mening idag.

Om vi ser på utdelingene i Thorbjørn Jaglands formannstid, har frihetskjempere fått prisen to av de fire årene. Prisen til EU er et gjesp, så alt i alt har han ikke gjort det så verst.

Men prisen til Barack Obama er uforståelig om man ikke også antar at eksterne hensyn spilte en rolle, som at det kastet glans over komitéen, over byen Oslo og over Norge å få den amerikanske presidenten på besøk. Ikke minst satt man igjen med en sterk mistanke om at det var et motiv også for Jagland selv og sekretær Lundestad å sole seg i glansen fra verdens mest kjente person og få noen foto til familiealbumet.

Dette har ikke komitéen klart å riste av seg. Jagland har blitt en internasjonal klovn som ikke kan gjøre noe riktig, selv når han faktisk gjør det. For prisen til EU er i verste fall helt grei.

I tillegg kommer det faktum at Den norske nobelkomité og Europarådet har samme leder. Det er dumt, særlig når prisen går til en annen europaorganisasjon.

Jagland er en belastning for Nobels fredspris og han bør trekke seg.

Ved å misbruke psykiatrien, ønsker aktoratet i Brevik-saken å innføre reell livstidsstraff i Norge uten å gå veien om lovgiverne.

Som kriminell vil Breivik få lovens strengeste straff som er livsvarig fengsel og 21 års forvaring. Det vil også bli fastsatt en minstetid for forvaring på ti år, som er lovens maksimum. Breivik vil ikke kunne få permisjon før etter at 2/3 av minstetiden er sonet, altså etter knapt syv år.

Forvaringen kan forlenges med inntil fem år ad gangen, men dette kan ikke gjøres for å gi ham ytterligere straff for handlingene 22. juli 2011.

Det er vanskelig å være sint i tiår etter tiår, og man kan tenke seg at samfunnets sinne over Breiviks handlinger vil avblekes med tiden og at han kanskje i praksis ikke ville sittet mye lenger enn Fredrik Fasting Torgersen, som med 16 år og to måneder har "rekorden" etter annen verdenskrig.

Mange, og ikke minst de overlevende fra Utøya, synes dette er en uforståelig mild straff for massemorderen og aktoratet - kanskje med støtte fra retten - bruker derfor psykiatrien som en unnskyldning for å kunne holde Brevik innesperret inntil han dør av naturlige årsaker.

Forlengelse av innesperring av psykisk syke skjer også i rettsapparatet. Men mens straffen bestemmes av klare kjennsgjerninger, støtter trangsinnleggelse seg på sakkyndiges uttalelser. Som rettssaken mot Anders Behring Breivik har vist, er de subjektive og ulne og påvirkes av forventningene fra omverden.

Hva gjelder behandlingsregimet, fortalte konstituert avdelingsleder Yngve Ystad ved sikkerhetspsykiatrisk døgnenhet på Dikemark til NRK at de fleste av hans pasienter ønsket seg tilbake til fengselssoning. Ystad mente fengsel føltes mer forutsigbart og trygt enn å være tvangsinnlagt.

Det har blitt kjent at Brevik regnes som så farlig at han ikke vil bli behandlet i sykehus, men på en egen avdeling som skal innredes inne i Ila fengsel. Også dette peker mot at det er straffeaspektet som er styrende for ønsket om å erklære Breivik sinnsyk, ikke ønsket om å behandle ham.

I en improvisert pressekonferanse etter sine prosedyrer, gikk aktoratet hardt ut mot dem som mente at Breivik ville slippe billig ved å bli kjent utilregnelig. De la vekt på at han nå kunne holdes innesperret for alltid.

Den kriminelle straffes for en handling han har begått. Soningen forlenges sjelden, og bare på bakgrunn av at det konkret bevises at den straffede er farlig.

Den tvangsinnlagte er i utgangspunktet sperret inne på ubestemt tid. For å slippe ut må han bevise at han er frisk og bevisbyrden hviler i stor grad på ham selv.

Det er mulig straffenivået for de mest alvorlige kriminelle handlinger må heves. Ikke bare tanken på om få år å møte Brevik på gaten er støtende, de pårørende til de to jentene som ble drept i Banheia i 2000 vil også kunne møte døtrenes mordere på gaten i 2013.

Men Brevik må ikke lykkes i å få oss til å forlate vår rettsstats grunnprinsipper: En forbryter skal dømmes etter lovene som gjaldt da han begikk lovbruddet. I Breiviks tilfelle 21 års forvaring og sannsynlig løslatelse før han har sonet 20 år.

Om dette er for mildt, må vi endre lovene, men ikke i ettertid, gjennom pseudopsykiatrisk triksing.

På SAS-hotellet snakker ingen servitører norsk. På nettstedet til Norges Handelshøyskole er bare forsiden på norsk.

Leseren skjønner hvor jeg vil. Det er mange flere eksempler. Da fjernsynet intervjuet Norges fremste Edvard Munch-ekspert i forbindelse med restaureringen av hans bilder i Aulaen, måtte hun intervjues på engelsk. I Telemarksforskings evaluering av Office for Contemporary Art (OCA), en offentlig støtteordning for kunsteksport, gjengis kunstnernes tildels harde kritikk av organisasjonen hvis leder ikke snakker norsk.

Børs og katedral

Det er særlig to sektorer som lenge har vært sterkt infiltrert av engelsk språk: Universitetene og det eksportrettede næringslivet. I noen store norske bedrifter, blant annet Statoil, har arbeidsspråket i flere år vært engelsk. Statoil gikk riktignok tilbake på kravet om at norske leverandører av tjenester til Statoils norske virksomhet skriver tilbudene og fakturaene på engelsk.

Vår største forskningsinstitusjon, Sintef, er tospråklig, men engelsk er hovedspråket. På nettsidene sine skriver de at "Det henvises nedenfor til de engelske sidene dersom det ikke fins norske utgaver av sidene".

På Universitetet i Oslo har mange (flertallet?) av Master-kursene engelske titler og det finnes ikke norske versjoner av nettsidene der de presenteres. På nettsidene til Senter for immunregulering står det knotete: "Vennligst besøk vår engelske nettside for oversikt over personer ved senteret."

Oversikten over de ansatte og deres bakgrunn på nettsidene til Norges Handelshøyskole finnes også bare på engelsk.

Smitter til dagligarenaen

Det som er relativt nytt, ihvertfall for denne observatøren, er at norsk språk nå kan være i ferd med å presses ut også fra dagligarenaene. Man kan nå ikke lenger handle klær i flere butikker i Bogstadveien i Oslo uten å snakke engelsk. På mage restuaranter snakker ikke servitørene norsk. På en konferanse jeg deltok i på SAS-hotellet i Oslo var det ingen norsktalende blant servitørene.

Dette går fort og vil raskt kunne spre seg til nye arenaer. Når vil saksbehandleren på ligningskontoret bare kunne engelsk? Vil skoleelevene snart møte lærere som ikke kan norsk? Våre intellekutelle debatterer allerede med hverandre på engelsk i norske fagtidsskrifter som "Nordic Journal of Human Rights" og "Beta". Dette kan snart også nå de bredere debattarenaene som Morgenbladet og Aftenposten. Er Morgenbladet en viktig debattarena om den ikke tar inn innlegg på engelsk fra vår fremste Munch-ekspert? Kan Dagsnytt 18 la være å invitere landets fremste spesialister fordi de ikke snakker norsk?

Det neste som kan skje, er at elever på videregående skole krever slutt på norsk skriftelig eksamen. Norsk får man jo ikke bruk for. Det kan starte på Oslo Vest, i de samme kretser som nå vil kvitte seg med nynorsken.

Uunngåelig

Vi er en liten del av en stor verden, og vi må snakke med den. Det er uunngåelig at spesialistmiljøer vil kommunisere på engelsk og at noen av dem også vil måtte tillates å jobbe i Norge uten å beherske språket. Om vi krevde at de snakket norsk, ville de ikke komme og vi ville tape på det.

Men vi taper også på at norsk nå kanskje trenges tilbake til i en lyrikk- og hyttekossfære, slik språk som gælisk, britisk og samisk allerede har blitt. Norsk kan bli noe vi snakker hjemme.

En generasjon går tapt?

For vi snakker slettes ikke så godt engelsk som vi tror. Se deg om på kjøkkenet: Hva heter kjøkkenredskapene på engelsk? Hva heter verktøyet i boden, fuglene på fuglebrettet eller fiskene i sjøen? De fleste av oss mangler totalt evnen til presisjon og nyanser som er så viktig ikke minst i forhandlinger. Det engelsk vinner på enkel gramatikk tar det dessverre igjen ved en særegen jungel av faste utrykk. Vi kan ikke mange av dem. De vi kan, bruker vi ofte feil. Andre uttrykk snubler uoverlagt inn i engelsken vår og gjør oss ufrivillig komiske. Og som med alle fremmedspråk er det en risikosport å forsøke å ville være morsom på engelsk.

Vi forsøker å se med velvilje på utlendinger som snakker norsk, men det er nesten uunngåelig at vi synes de som snakker dårlig også fremstår som litt dumme og mindre kompetente.

Nordmenn er ikke evneløse, og nye generasjoner vil tilegne seg bedre kunnskaper og etterhvert snakke engelsk som innfødte. Men det vil ta tiår. I mellomtiden kan vi komme til å gå rundt som en knotenasjon som ikke vil kunne kommunisere presist på noe språk.

Boikott næringsdrivende som ikke snakker norsk!

Engelsk er kanskje en lavine som ikke lar seg stanse, men noen motstandsstrategier er legitime og lovlige: Når du får i oppgave å bestille neste julebord for jobbben, krev at alle servitører snakker norsk! Slutt å handle i butikker der betjeningen forlanger at du skal snakke engelsk.

Det er forbudt å diskriminere på bakgrunn av kjønn, rase, religion og seksuell legning. Men det er ikke forbudt å diskriminere på bakgrunn av språk.

Så må vi kanskje også skjerpe regelverket i offentlig sektor før det er for sent. Alle som ansettes i offentlig tjeneste bør snakke norsk. Universitetene må nok ha en unntaksadgang, på samme måte som offentlig eide bedrifter med stort behov for internasjonal ekspertise. Men det er dagligspråket kampen nå står om. Kanskje kan den ikke vinnes.

Media kniver om å bli Anders Breiviks flinkeste informasjonssjef.

Høyresekstremisten Anders Breivik planla sine handlinger nøye med sikte på å skape maksimal interesse for sitt politiske syn.

For prisen av et gevær og noen sekker kunstgjødsel, får han mediedekning verdt milliarder av kroner. Før terrorhandlingen planla Brevik også pressedekningen, i den grad at han har planlagt hvilke klær han skal ha på seg i retten og hva han skal si i sin forklaring.

Media spiller nøyaktig etter planen hans. Gjennom en flere måneder lang rettssak hvor man regner med 600 tilstedeværende journalister skal Breivik bli udødliggjørt på linje med Osama bin Laden, Gavril Princip eller John Wilkes Booth.

Handlingene hans er opprørende, men det er ikke handlingene i seg selv som skaper den ønskede effekt. Det er media som kommer til å gjøre Brevik til en av tidenes mest vellykkede terrorister: Aldri har én mann fått så mye pressedekning for sin sak med så få midler.

Jeg ville ønsket det ikke var slik. Jeg skulle ønske rettssaken mot Anders Brevik kom som siste sak i Dagsrevyen, helst ikke hver dag, i form av en kort rapport fra studio og en blyanttegning. Jeg skulle ønske Aftenposten hadde en notis langt inne i avisen.

I stedet ser vi nå konturene av en kroning av Anders Breivik. Redaktørforeningens leder Nils Øy sier til Aftenposten av Oslo byretts anslag for oppmøtte pressefolk, 500-600, er "for lavt". Øy er litt indignert på vegne av pressen for at det ikke legges til rette for perfekte tv-bilder, god lyd og behagelige arbeidsforhold forøvrig. - Tinghuset er for trangt og området rundt er for trangt til en så omfattende rettssak, hvor vi må regne med stor mediainteresse både fra inn- og utland, sier han til Aftenposten.no.

Intet internasjonalt konsern har en informasjonsstab på 500-600 personer. Ikke engang Coca Cola vill hatt råd til en slik pr-kampanje som den Anders Brevik nå får alldeles gratis. Den vil gjøre Anders Brevik til et høyreekstremistisk ikon.

Ja, publikum er interessert i rettssaken. Ja, vi "har krav på" å bli informert. Men dekningen som planlegges er pevers. Jeg skulle ønske pressen kunne bidra til at det ikke blir så attraktivt å drepe tenåringer. Ved å dempe ned dekningen, blir det mindre sannsynlig at vi får nye terrorister. Ved å blåse den opp, blir det for fristende å gå i hans fotspor.

Feilpublisering.

Ta deg en skål i kveld: Idag ble hver nordmann 100.000 kroner rikere.

Det er et enkelt regnestykke. Det nye Avaldsnesfeltet i Nordsjøen skal inneholde mellom 1 og 1,8 milliarder fat olje.

Oljen selges for tiden for rundt 100 dollar fatet. Altså er antatt verdi mellom 100 og 180 milliarder dollar.

Utvinningen vil koste rundt ti dollar fatet, så eierne sitter igjen med 90 - 160 milliarder dollar før skatt.

Og her kommer det interessante inn for deg og meg. Det påløper 28% skatt på overskuddet, som ved all kapitalinntekt. Men det er også en særegen grunnrente på 50% på olje og gass i Nordsjøen. Marginalskatten på oljeutvinning er derfor 78%.

Staten kan altså regne med å sitte igjen med 70 - 130 milliarder dollar.

Idag er dollarkursen 5,77. Skatten fra Avaldsnes kan altså bli i størrelsesorden 400 - 700 milliarder kroner.

Det er omtrent 100.000 kroner pr. nordmann.

Olje som enerigkilde er ikke uproblematisk. Brenning av olje er en sterk bidragsyter til en katastrofal oppvarming av kloden. Men det er ingen sjanse for at denne oljen ikke blir utvunnet og brent i bilmotorer, skip, fly og kraftverk rundt i Europa. Like sikkert er det at pengene havner i våre lommer.

Ta deg en skål ikveld!

Ingen pr-strategi er mer kostnadseffektiv enn terrorisme. Den enorme minneseremonien for 11. september 2001 forsterker suksessen for gjerningsmennene.

En helsides annonse i Aftenposten koster 185.000 kroner pluss moms. Det er selfølgelig vanskelig å måle hvor mye det hadde kostet å kjøpe spalteplassen og fjernsynstimene som har blitt terrorangrepene 11. september 2001 til del, men det må dreie seg om milliarder av kroner. I den offisielle granskningsrapporten etter 11. september, anslås det at aksjonen kostet mellom 400.000 og 500.000 dollar, ikke inkludert kostnadene til treningsleire i Afghanistan.

Alle sider ved aksjonen må ses i lys av pr-effekten:

• Selv om tvillingtårnene var ordinære, kommersielle kontorer eid av havnevesenet i New York, gjorde navnet "World Trade Center" at mange oppfattet husene som et slags hovedkvarter for amerikansk kapitalisme.
• Husene var i sin tid de høyeste i verden.
• Noen av de største amerikanske nyhetsorganisasjonene har hovedkvartér på Manhattan (bl.a. CBS, NBC, ABC, New York Times, Bloomberg). De hadde alle kameraene rettet mot tvillingtårnene minutter etter at det første flyet traff. Omtrent samtidig var bildene tilgjengelige i hele verden.

Terrorister har ingen illusjoner om de kan frembringe et sammenbrudd i samfunnet gjennom å ødelegge noen bygninger og drepe et begrenset antall personer. 42.000 mennesker døde i trafikkulykker i USA i 2001 uten at det på noen måte truet samfunnsstabiliteten.

Stabiliteten kan derimot trues om terroristene lykkes i å fremkalle sterk frykt, og kanskje særlig om de lykkes i å fremkalle en overreaksjon. Angrepet på Irak var en overreaksjon på 11. september. Israels angrep på Gaza i 2008 var en overreaksjon på rakettangrep mot Israel. Begge deler radikaliserte verdensoponionen og bragte millioner av mennesker til å vende seg mot USA og Israel. Fra terroristenes ståsted en strålende suksess.

Effektene er også i det vesentlige medieskapte. Medias manglende bevissthet 11. september 2001 om de lot seg bruke av Al Qaida som det sentrale leddet i en pr-kampje, bidro til at det som burde vært håndtert som en stor ulykke, i stedet fikk utvikle seg til et nasjonalt traume. 

Najonalisert sorg

Fjernsyn egner seg dårlig til å formidle fakta, men desto bedre til følelser. Fjernsynsjournalister er vant til at sjokkerte og gråtende folk er godt tv. Tenkende og argumenterende folk er det ikke. Både under 11. september og 22. juli har særlig fjernsynskanalene sett det som en hovedoppgave å utvikle en felles, nasjonal sorg. Særlig er presset stort på statens ledelse. Kongen gråt på tv. Det var sterkt, modig og edelt, mener mange.

Men dette er ikke følelser, det er sentimentalitet. Kongen kjente ingen av de rammede. Hans jobb er ikke å føle på vegne av nasjonen.

Vår medfølelse for dem som er rammet er ekte, men det er ikke vanlig å gå rundt å sørge over folk du aldri har møtt. Vi har hatt enorme sorg-demonstrasjoner, samtidig som det viser seg at mange av dem som ble rammet ikke har mottatt konkret hjelp. Enorm energi er blitt brukt på føleri, for lite på analyse og handling.

Den nasjonale minnemarkeringen i USA for 11. september virker også hensiktsløs.

Staten forsterket effekten

I tidligere terroraksjoner har vi sett at politikerne har utvist en imponerende handlekraft etter at det var for sent. Frankrike innførte for eksempel visumtvang mot Norge etter bombeeksplosjonene i 1986. Den 23. juli i år var det plutselig en mengde militære på gatene i Oslo. Dette ga en ekkel følelse av militær unntakstilstand og forsterket utvilsomt effekten av Breiviks forbrytelse. Ingen helikoptere var tilgjengelig 22. juli, men i dagene etterpå kunne vi se helikoptere patruljere luftrommet over Oslo.

Bin Laden og Breivik fikk mer for pengene enn nødvendig

Det er  billigere å ødelegge enn å bygge opp. Suksessen terroristene har hatt med å trekke oppmerksomhet mot sine saker vil utløse nye terroraksjoner i fremtiden. Det er ikke mulig å regulerere medienes dekning av dem, men som samfunn bør vi forsøke å ikke gi dem mer oppmerksomhet enn de fortjener. Vi tjener på å rydde opp raskt, at samfunnsfunksjonene kommer raskt tilbake i vanlig gjenge. Vi tjener på å yte konkret hjelp til de rammede, men begrense nasjonale sorgmarkeringer og oppmerksomheten om terroristene.

Budskapet til terroristene bør være: Vi er langt mer robuste enn du trodde. Vi overreagerer ikke, slik du håpet. Om aksjonen din overhodet hadde noen effekt, utover den lidelsen den fremkalte blant de umiddelbart rammede, var det å styrke våre konkrete samfunnsbånd. Men vi gjenoppbygger. Vi glir ikke inn i noen nasjonal depresjon. Hverdagen vender raskt tilbake.