Media kniver om å bli Anders Breiviks flinkeste informasjonssjef.

Høyresekstremisten Anders Breivik planla sine handlinger nøye med sikte på å skape maksimal interesse for sitt politiske syn.

For prisen av et gevær og noen sekker kunstgjødsel, får han mediedekning verdt milliarder av kroner. Før terrorhandlingen planla Brevik også pressedekningen, i den grad at han har planlagt hvilke klær han skal ha på seg i retten og hva han skal si i sin forklaring.

Media spiller nøyaktig etter planen hans. Gjennom en flere måneder lang rettssak hvor man regner med 600 tilstedeværende journalister skal Breivik bli udødliggjørt på linje med Osama bin Laden, Gavril Princip eller John Wilkes Booth.

Handlingene hans er opprørende, men det er ikke handlingene i seg selv som skaper den ønskede effekt. Det er media som kommer til å gjøre Brevik til en av tidenes mest vellykkede terrorister: Aldri har én mann fått så mye pressedekning for sin sak med så få midler.

Jeg ville ønsket det ikke var slik. Jeg skulle ønske rettssaken mot Anders Brevik kom som siste sak i Dagsrevyen, helst ikke hver dag, i form av en kort rapport fra studio og en blyanttegning. Jeg skulle ønske Aftenposten hadde en notis langt inne i avisen.

I stedet ser vi nå konturene av en kroning av Anders Breivik. Redaktørforeningens leder Nils Øy sier til Aftenposten av Oslo byretts anslag for oppmøtte pressefolk, 500-600, er "for lavt". Øy er litt indignert på vegne av pressen for at det ikke legges til rette for perfekte tv-bilder, god lyd og behagelige arbeidsforhold forøvrig. - Tinghuset er for trangt og området rundt er for trangt til en så omfattende rettssak, hvor vi må regne med stor mediainteresse både fra inn- og utland, sier han til Aftenposten.no.

Intet internasjonalt konsern har en informasjonsstab på 500-600 personer. Ikke engang Coca Cola vill hatt råd til en slik pr-kampanje som den Anders Brevik nå får alldeles gratis. Den vil gjøre Anders Brevik til et høyreekstremistisk ikon.

Ja, publikum er interessert i rettssaken. Ja, vi "har krav på" å bli informert. Men dekningen som planlegges er pevers. Jeg skulle ønske pressen kunne bidra til at det ikke blir så attraktivt å drepe tenåringer. Ved å dempe ned dekningen, blir det mindre sannsynlig at vi får nye terrorister. Ved å blåse den opp, blir det for fristende å gå i hans fotspor.

Feilpublisering.

Ta deg en skål i kveld: Idag ble hver nordmann 100.000 kroner rikere.

Det er et enkelt regnestykke. Det nye Avaldsnesfeltet i Nordsjøen skal inneholde mellom 1 og 1,8 milliarder fat olje.

Oljen selges for tiden for rundt 100 dollar fatet. Altså er antatt verdi mellom 100 og 180 milliarder dollar.

Utvinningen vil koste rundt ti dollar fatet, så eierne sitter igjen med 90 - 160 milliarder dollar før skatt.

Og her kommer det interessante inn for deg og meg. Det påløper 28% skatt på overskuddet, som ved all kapitalinntekt. Men det er også en særegen grunnrente på 50% på olje og gass i Nordsjøen. Marginalskatten på oljeutvinning er derfor 78%.

Staten kan altså regne med å sitte igjen med 70 - 130 milliarder dollar.

Idag er dollarkursen 5,77. Skatten fra Avaldsnes kan altså bli i størrelsesorden 400 - 700 milliarder kroner.

Det er omtrent 100.000 kroner pr. nordmann.

Olje som enerigkilde er ikke uproblematisk. Brenning av olje er en sterk bidragsyter til en katastrofal oppvarming av kloden. Men det er ingen sjanse for at denne oljen ikke blir utvunnet og brent i bilmotorer, skip, fly og kraftverk rundt i Europa. Like sikkert er det at pengene havner i våre lommer.

Ta deg en skål ikveld!

Ingen pr-strategi er mer kostnadseffektiv enn terrorisme. Den enorme minneseremonien for 11. september 2001 forsterker suksessen for gjerningsmennene.

En helsides annonse i Aftenposten koster 185.000 kroner pluss moms. Det er selfølgelig vanskelig å måle hvor mye det hadde kostet å kjøpe spalteplassen og fjernsynstimene som har blitt terrorangrepene 11. september 2001 til del, men det må dreie seg om milliarder av kroner. I den offisielle granskningsrapporten etter 11. september, anslås det at aksjonen kostet mellom 400.000 og 500.000 dollar, ikke inkludert kostnadene til treningsleire i Afghanistan.

Alle sider ved aksjonen må ses i lys av pr-effekten:

• Selv om tvillingtårnene var ordinære, kommersielle kontorer eid av havnevesenet i New York, gjorde navnet "World Trade Center" at mange oppfattet husene som et slags hovedkvarter for amerikansk kapitalisme.
• Husene var i sin tid de høyeste i verden.
• Noen av de største amerikanske nyhetsorganisasjonene har hovedkvartér på Manhattan (bl.a. CBS, NBC, ABC, New York Times, Bloomberg). De hadde alle kameraene rettet mot tvillingtårnene minutter etter at det første flyet traff. Omtrent samtidig var bildene tilgjengelige i hele verden.

Terrorister har ingen illusjoner om de kan frembringe et sammenbrudd i samfunnet gjennom å ødelegge noen bygninger og drepe et begrenset antall personer. 42.000 mennesker døde i trafikkulykker i USA i 2001 uten at det på noen måte truet samfunnsstabiliteten.

Stabiliteten kan derimot trues om terroristene lykkes i å fremkalle sterk frykt, og kanskje særlig om de lykkes i å fremkalle en overreaksjon. Angrepet på Irak var en overreaksjon på 11. september. Israels angrep på Gaza i 2008 var en overreaksjon på rakettangrep mot Israel. Begge deler radikaliserte verdensoponionen og bragte millioner av mennesker til å vende seg mot USA og Israel. Fra terroristenes ståsted en strålende suksess.

Effektene er også i det vesentlige medieskapte. Medias manglende bevissthet 11. september 2001 om de lot seg bruke av Al Qaida som det sentrale leddet i en pr-kampje, bidro til at det som burde vært håndtert som en stor ulykke, i stedet fikk utvikle seg til et nasjonalt traume. 

Najonalisert sorg

Fjernsyn egner seg dårlig til å formidle fakta, men desto bedre til følelser. Fjernsynsjournalister er vant til at sjokkerte og gråtende folk er godt tv. Tenkende og argumenterende folk er det ikke. Både under 11. september og 22. juli har særlig fjernsynskanalene sett det som en hovedoppgave å utvikle en felles, nasjonal sorg. Særlig er presset stort på statens ledelse. Kongen gråt på tv. Det var sterkt, modig og edelt, mener mange.

Men dette er ikke følelser, det er sentimentalitet. Kongen kjente ingen av de rammede. Hans jobb er ikke å føle på vegne av nasjonen.

Vår medfølelse for dem som er rammet er ekte, men det er ikke vanlig å gå rundt å sørge over folk du aldri har møtt. Vi har hatt enorme sorg-demonstrasjoner, samtidig som det viser seg at mange av dem som ble rammet ikke har mottatt konkret hjelp. Enorm energi er blitt brukt på føleri, for lite på analyse og handling.

Den nasjonale minnemarkeringen i USA for 11. september virker også hensiktsløs.

Staten forsterket effekten

I tidligere terroraksjoner har vi sett at politikerne har utvist en imponerende handlekraft etter at det var for sent. Frankrike innførte for eksempel visumtvang mot Norge etter bombeeksplosjonene i 1986. Den 23. juli i år var det plutselig en mengde militære på gatene i Oslo. Dette ga en ekkel følelse av militær unntakstilstand og forsterket utvilsomt effekten av Breiviks forbrytelse. Ingen helikoptere var tilgjengelig 22. juli, men i dagene etterpå kunne vi se helikoptere patruljere luftrommet over Oslo.

Bin Laden og Breivik fikk mer for pengene enn nødvendig

Det er  billigere å ødelegge enn å bygge opp. Suksessen terroristene har hatt med å trekke oppmerksomhet mot sine saker vil utløse nye terroraksjoner i fremtiden. Det er ikke mulig å regulerere medienes dekning av dem, men som samfunn bør vi forsøke å ikke gi dem mer oppmerksomhet enn de fortjener. Vi tjener på å rydde opp raskt, at samfunnsfunksjonene kommer raskt tilbake i vanlig gjenge. Vi tjener på å yte konkret hjelp til de rammede, men begrense nasjonale sorgmarkeringer og oppmerksomheten om terroristene.

Budskapet til terroristene bør være: Vi er langt mer robuste enn du trodde. Vi overreagerer ikke, slik du håpet. Om aksjonen din overhodet hadde noen effekt, utover den lidelsen den fremkalte blant de umiddelbart rammede, var det å styrke våre konkrete samfunnsbånd. Men vi gjenoppbygger. Vi glir ikke inn i noen nasjonal depresjon. Hverdagen vender raskt tilbake.

Norge er kanskje verdens mest demokratiske samfunn. Likevel mener mange innvandringsmotstandere at de er fratatt medbestemmelsesretten.

Nedenfor alle nettartikler som inneholder ordene "innvandring", "muslim" eller "terrorist" har vi vent oss til at det står en lang rekke ofte dårlig formulerte, men alltid hatefulle leserinnlegg. I likhet med de fleste har jeg anatt at en liten gruppe asosiale individer sitter hjemme og forfatter dem under diverse pseudonymer.

Men en gruppe som "Forby islamiseringen av Vesten" har faktisk 24.000 medlemmer på Facebook (eller hadde, inntil Facebook slettet dem sist helg).

I tillegg til å ha meget sterke undergangsfantasier, er de som driver disse nettstedene også overbevist om at dagens innvandringspolitikk er illegitim. De støtter seg på meningsmålinger som tyder på at flertallet vil ha en mer restriktiv innvandringspolitikk enn den som faktisk føres. Når folkemeningen likevel ikke slår gjennom, må det skyldes demokratisk svikt, mener de. Innvandringsmotstanderne tror i og for seg ikke det finner sted valgfusk. Men noe må være galt når det er så mange innvandringsmotstandere samtidig som de tydelig innvandringsfiendtlige partiene får så lav oppslutning.

Fremskrittspartiet var et tydelig innvandrerfiendtlig parti inntil det skjønte det aldri ville vinne makt alene. Nittiårenes Frp-retorikk hadde rasistiske overtoner, og ingen ville samarbeide med dem. Siden partiet først og fremst marsjerer under opportunismens faner, ble ordbruken i 2000 og 2001 derfor vesentlig dempet og blant annet Dag Danielsen og Vidar Kleppe kastet ut av partiet.

Innvandringsmotstandernes største håp har dermed sluknet. Frp vil ikke at Norge skal tre ut av FNs flyktningekonvensjon, FNs barnekonvensjon eller Schengen-avtalen, som forplikter oss til å ta i mot flyktninger og innvandrernes familiemedlemmer og som gjør at asylsøkere kan krysse våre åpne grenser. Frp vil heve aldersgrensen for innvandring som følge av ekteskap, et tiltak som ikke skal ha hatt nevneverdig effekt i Danmark. Sannsynligvis vil partiet måtte gi samtlige innvandringstiltak på båten ved et eventuelt regjeringssamarbeid med Høyre.

Nå har jo innvandringsmotstanderne alternativer. Blant annet stiller Vidar Kleppes parti Demokratene lister over hele landet. Nesten ingen stemmer på dem.

Det kan virke som mange av forumsdeltakerne ikke forstår representativt demokrati. Velgerne er opptatt av innvandring, men de er opptatt av mye annet også: Utdanningspolitikk, trygder, miljø. På disse andre områdene har ikke Demokratene tillit. Når alle interessene legges på vekta, taper de innvandrerfiendtlige partiene.

Innvandringsmotstanderne får ikke dette til å henge sammen. De retter derfor blikket mot media. - Riktignok har vi et formelt demokrati, men våre meninger sensureres og undertrykkes, sier de. - Demokratiet fungerer ikke når meningene til en stor andel av befolkningen kriminaliseres.

Ganske mange av debattantene fra ytre høyre forstår heller ikke redaktøransvaret. Redaktøren kan avvise ethvert innlegg, og han trenger ikke si hvorfor. Om noen kommer med hatefulle beskyldninger mot andre gjester i ditt hjem, vil du hente jakka hans, ringe etter en drosje og få ham ut. Slik er et nettsted også redaktørens suverene domene og det har innvandringsmotstanderne vondt for å godta.

Jeg mener debatt med islamofobene har noe for seg. Det er kjedelig, men kanskje nødvendig å gå inn i påstandene. Dokumentasjonen de har, viser seg ofte å være irrelavant og fragmentarisk. Oftest virker det som hatet har kommet først, forsøkene på dokumentasjon etterpå.

Debatt vil kunne dempe noe av paranoiaen, tror jeg. De mest brennende fanatikerne vil vi ikke kunne påvirke, men de vil kanskje ikke lenger i samme grad føle at deres undergangsfantasier og antakelser og sammensvergelser deles av så mange. Det kan forebygge nye voldsdåder.

Ved å installere anonymitetsverktøyet Tor (som er gratis) kan du bidra til å undergrave Datalagringsdirektivet.

Ja, jeg er langsint. Jeg blir ikke ferdig med Datalagringsdirektivet. Jeg mener direktivet, hvor man kartlegger folks private samtaler, er i strid med menneskerettighetene. Jeg mener det er legitimt å sabotere det, og det finnes en enkel og lovlig oppskrift på hvordan.

Folk som John Locke og Thomas Jefferson mente at menneskerettighetene var naturgitte. De var ikke gitt av fyrster eller parlamenter og kunne følgelig heller ikke innskrenkes av dem. Privatliv ble sett på som en slik rettighet. Det 4. tillegget i USAs Bill of rights inneholder et forbud mot husundersøkelser. Eidsvoldgrunnlovens §102 lyder: "Huusinqvisitioner maae ikke finde Sted, uden i criminelle Tilfælde."

Internett og telefon fantes ikke i 1776 og 1814, men det er ikke urimelig å tro at de to sett med grunnlovsfedre, som holdt personlig frihet og rettssikkerhet så høyt, ville ment at også et system der all privat kommunikasjon registreres og lagres, ville vært et brudd på våre naturgitte rettigheter.

Artikkel 12 i FNs menneskerettighetserklæring lyder: "Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse."

Det er vanskelig å skjønne annet enn at statlig lagring av alle samtalepartnere på e-post og telefon er "vilkårlig innblanding".

Nå finnes det heldigvis helt lovlige måter å undergrave Datalagringsdirektivet på. Tor er et gratisprogram som opprinnelig ble startet med støtte fra USAs marine. Siden har prosjektet vært sponset av Electronic Frontier Foundation.

I korthet er Tor et program som krypterer all internettrafikk og ved hjelp av et nettverk av frivillige sender den fra maskin til maskin slik at sluttmottakeren ikke kan se hvor den kommer fra. Mellomnodene kan se forrige avsender og neste mottaker, men ikke opprinnelig avsender og sluttmottaker.

Tor har ingen sentrale servere. Det er ingen steder politiet kan henvende seg og forlange å få utskrift av ip-adresser og kommunikasjon. Noe slikt register finnes ikke. Tor eksisterer kun i nettverket mellom brukerne.

Vi må anta at også overvåkningsorganer deltar i Tor. De kan i enkelte tilfeller kunne se enten sluttmottaker eller opprinnelig avsender, men ikke begge. Bare ved å ta i bruk store ressurser vil de kunne knekke krypteringen. De kan ikke gjøre dette for hundretusener av Tor-brukere. Den registrering som finner sted med støtte i datalagringsdirektivet er derfor verdiløs om brukeren har Tor.

Les mer om Tor på Wikipedia.

Det finnes flere utgaver av Tor, men jeg anbefaler Tor-nettleseren. Den behøver du ikke å installere, den kan kjøres fra en minnepinne og tas med fra maskin til maskin. Du velger selv om du bare vil være en vanlig bruker, eller om du også vil være en mellom- eller sluttstasjon i nettverket. Tor-nettleseren tar et par minutter å laste ned.

Tor brukes i utstrakt grad av opposisjonelle i land som Kina og Iran for å kunne lese nettsteder som er blokkert av myndighetene. Det brukes av folk som vil sende informasjon til Wikileaks. Det brukes naturligvis også av ymse kriminelle og av sivilt ulydige som undertegnede. Det skal være rundt 200.000 brukere.

Er jeg redd for å assistere kriminelle? Nei. Jeg håper kriminelle vil benytte Tor og at mange skumle planer legges ved hjelp av min Tor-node. Når alle kriminelle på en så enkel måte kan skaffe seg trygg, avlyttingssikker kommunikasjon, vil det være mindre og mindre sannsynlig at man vil finne noe av interesse i de data som lagres med støtte i Datalagringsdirektivet. Direktivet vil da fremstå som meningsløst og kan oppheves.

Du kan fremskynde denne prosessen ved å ta i bruk Tor idag!

Hadde vi hatt Egypts alderssammensetning, hadde Datalagringsdirektivet ikke latt seg innføre.

Kurven over andelen eldre i Norge har steget lenge, men i 2010 fikk den en knekk oppover. Gamlisstaten er her, og våre barn og barnebarn vil tilbringe hele sine liv i den. Hvordan blir den? Blir den som et stort illiberalt borettslag hvor det må være stille etter klokken 21, hvor det blir forbudt å endre rettsskrivningsreglene, hvor man ikke får bygge hus med flate tak og man aldri, aldri må tråkke på plenen?

En spådom kan være at vi får en mindre liberal kriminalpolitikk. De eldre eier mer enn de unge og har dermed mer som kan stjeles. Selv om de er lite utsatt for vold, er de mer bekymret for vold enn yngre.

Et vannskille i så måte kan være Datalagringsdirektivet. Etter en nær rettlinjet utvikling mot større personlig frihet i hele etterkrigstiden, er Datalagringsdirektivet, hvor hele befolkningens informasjonskilder, samtalepartnere og bevegelser skal lagres for politiformål, det første større tilbakeskrittet.

Hadde vi ikke vært en gamlisstat, ville det trolig ikke vært mulig. En meningsmåling gjennomført for Minerva i 2010, viste et markant skille i oppslutning om direktivet mellom yngre og eldre deler av befolkningen. Mens 43% av aldersgruppen 25-39 år støttet direktivet, var det hele 58% av aldersgruppen 40-59 som gjorde det.

Samtlige politske ungdomsorganisasjoner er motstandere av Datalagringsdirektivet. Det er også slik at partiene som støtter det, Høyre og Arbeiderpartiet, ved forrige valg hadde flertall i alle aldersgrupper unntatt blant 18-29-åringene.

Det hadde ikke vært så gøy for disse partiene om alderssammensetningen var slik som i Egypt, hvor medianalderen er 24 år. I Norge er medianalderen allerede 40 år, og den stiger raskt.

Det er spesielt å leve i et land som Norge er i ferd med å bli. I alle normale tilfeller måtte nå partier som Høyre og Arbeiderpartiet sett å skjerpe seg og komme ungdommen i møte. Men de eldre velgerne dør ikke ut i Norge. Det blir flere og flere av dem.