ANNONSE

18-01-2011

Forhandlinger i konsensusfella?

Cancún-avtalen er full av løfter og kunstneriske kompromisser som dekker over dype splittelser. En endring av måten forhandlingene blir utført på må til for at en bindene avtale med seriøse og ambisiøse mål kan komme på plass.

Det foreligger fortsatt ingen post-Kyoto-avtale og reduksjonsløftene er ikke ambisiøse nok til å redusere risikoen for farlige klimaendringer. Siden møtet i Cancun har flere kommentatorer uttrykt at vi kun kan få en global avtale når det passer USAs og Kinas interesser. Med andre ord: vi må stole på at de to største forurensere av karbon viser oss veien. Jeg kunne ikke vært mer uenig. Men samtidig har forhandlinger der alle er med, à la FN, heller ikke ført til de store resultater. Jeg vil derfor legge fram et forslag som både styrer klar av FN-modellens impotens og redder oss fra skeptikerne som mener at stormaktene må ta ledelsen.

Problemet med FN-forhandlingene er at de krever det umulige: konsensusbaserte beslutningsprosesser der 194 parter må enes om hver eneste linje av en kompleks og omstendelig traktat. Enhver stat kan stoppe eller blokkere framgang, fra USA til lille Tuvalu. Dette har fått noen kritikere til å foreslå at vi bør forlate dagens multilateralisme, altså en modell der alle stater er inkludert, til fordel for «minilateralisme», forhandlinger med færre parter. Ifølge Moisés Naim fra Carnegie Endowment for International Peace burde man inkludere i forhandlingene det laveste mulige antall stater som i størst mulig grad kan bidra til en løsning på problemet. Han kaller dette «minilateralismens magiske tall». For klimaendringene foreslår han 20 land, fordi verdens topp 20 karbonforurenserne står for rundt 75 prosent av de globale utslippene. Ved å avgrense forhandlingene til denne mindre gruppen, vil man ifølge Naim effektivisere forhandlingene og muliggjøre en avtale mellom de kritiske aktørene. Andre har foreslått at forhandlingene burde flyttes til en ny G20.

Det er imidlertid tre viktige innvendinger mot denne ideen. For det første ligger mange av de viktigste hindringene for enighet innenfor gruppen av store forurensere. For det andre krenker det grunnleggende moralske prinsipper og ideer om rettferdig prosess å overlate forhandlingene av en anti-forurensningsavtale til de store forurenserne, mens man utelukker ofrene for forurensning. Å utestenge statene som er mest sårbare for klimaendringer fra forhandlingene fjerner noen viktige forsvarere for sterke klimatiltak, og frikjenner de ansvarlige fra å måtte forholde seg til de mest sårbare. En «minilateralisme» som begrenser seg til de store forurenserne produserer nødvendigvis en egoistisk avtale. For det tredje vil en avtale mellom de store forurenserne trolig mangle legitimitet blant de ekskluderte statene. En av grunnene til at enkelte stater nektet å gi sin tilslutning til København-avtalen i 2009 var nettopp at den ble til som en bakromsavtale mellom USA, Kina, India, Brasil og Sør-Afrika, noe som avvek fra de normale forhandlingsprosessene.

Dette etterlater oss med et dilemma. Plenumsforhandlinger er mer inkluderende og rettferdige, men de er også tungvinte og trege, og de makter muligens ikke å levere en bindende avtale innenfor det smale vinduet av tid som er igjen for å forhindre farlige klimaendringer. En minilateralisme blant de store forurenserne kan gi en avtale i tide, men det er elitistisk, prosedyremessig urettferdig og vil trolig resultere i en egoistisk og ambisjonsløs avtale.

Så her er løsningen: Kombinér fortrinnene ved inkluderende representasjon og små tall. La oss kalle det inkluderende minilateralisme. På den måten kan man unngå FN-modellens mangel på handlekraft og skeptikernes antakelse om at vi kun kan få en avtale når det passer USAs og Kinas interesser. Mitt forslag er å danne et klimaråd som er innebygd i FNs forhandlingsprosess. Det kan ta fatt i de viktigste sakene som ble ignorert i Cancún, men som må løses innen få år dersom farlige klimaendringer skal avverges. Dette ville inkludere langsiktige mål for klimakutt, regulering av globale utslipp og kortsiktige utslippsforpliktelser fra de store forurenserne.

Sammensetningen av Rådet bør være basert på inkludering av de dyktigste, de mest ansvarlige og de mest sårbare. De dyktigste vil være de ledende verdensøkonomiene med kapasitet til å bruke ressurser for å hjelpe de trengende. De mest ansvarlige ville være partene med de største historiske og samlede utslippene. De mest sårbare vil være de landene som forventes å lide under de tøffeste virkningene av klimaendringer, og har minst evne til å tilpasse seg.

Siden mange parter går under mer enn ett flagg, vil det magiske tallet for klimarådet kunne være så lite som 15, bestående av USA, EU, Japan, Russland, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Polen, Kina, India, Brasil, Sør-Afrika, og tre representanter valgt fra Alliansen av Små Øystater (AOSIS), Den Afrikanske Gruppen og gruppen av Minst Utviklede Land (LDCs). Til sammen utgjør disse 15 partene rundt 70 % av totale verdensutslipp og rundt 70 % av verdens befolkning. Det er en grov balanse mellom industriland og utviklingsland, samt representasjon fra FNs fem regionale grupperinger. Listen inneholder alle stormaktene, og en blanding av pionérer, ledere, strebere og sinker.

Selvfølgelig kan konflikter fortsatt oppstå i klimarådet, men det vil være et mer konstruktivt forum for å ta fatt på forskjeller enn på de store konferansene, der kommunikasjonen er svært iscenesatt. Hvis rådet møttes jevnlig, ville det kunne bygge tillit, øke gjensidig forståelse, og skape kreative kompromisser. Denne ordningen ville også ha langt mer legitimitet enn minilaterale avtaler fattet av de store forurenserne. Andre parter ville ha mulighet til å komme med uttalelser til rådets medlemmer, legge til sine innspill når rådet presenterer sine avtaler på plenumskonferansen, og holde tilbake sitt endelige samtykke. Men enhver enighet i rådet ville ha enorm påvirkning i kraft av dens sammensetning.

Klimarådet vil øke muligheten til å oppnå en bindende klimaavtale og sette det brede regulatoriske kompass som verden trenger. Slik kan vi sørge for at ferden ut av klimakrisen kan begynne, og det i grevens tid.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.

Se også svar på innlegg her.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!