Kanskje er det slik at folk får de politiske elitene de fortjener. Nå har vi i Norge en gjenvalgt blåblå elite i regjering og i tilhørende sentrale maktposisjoner. Denne eliten fremmer en forenklingspolitikk som anser ikke bare unødvendig rigid byråkratisk regelverk som barrierer for effektive samfunnsfunksjoner, men også folkevalgte forsamlinger og organ regnes til denne kategorien som hefter effektivitet. At byråkrati og folkestyre kobles sammen i denne sammenheng er for øvrig riktig i sin grunnforståelse. Det statlige byråkratiet, slik det er beskrevet av den velkjente tyske sosiologen Max Weber på begynnelsen av det 20. århundre, representerer det forvaltningsapparatet som på nøytralt og objektivt vis iverksetter vedtak og viljen til de folkevalgte. Det avløste andre udemokratiske former for makt. Webers byråkratiteori og prinsipp er sentral i byggingen av den aktive og demokratiske statsformen, gjerne knyttet til sosialdemokratiet i Norge og Vest-Europa.
Weber peker på 3 typer makt: a) Tradisjon, vaner (konservatisme), b) Karismatisk makt (personlig makt), og c) Legal makt, dvs. byråkratisk makt og autoritet i kraft av rettsstatens prinsipper og representativt folkestyre (representativt demokrati). Byråkratiet er nøytralt og har legal makt, med en administrasjon som handler lojalt og demokratisk på vegne av politikerne og deres politiske vedtak. Så den blåblå forenklingspolitikken som retorisk sies å være rettet mot «et tungrodd» byråkrati blir samtidig et angrep på det representative folkestyret vårt. Det blir viktig å organisere samfunnsfunksjoner og tjenester som heleide/deleide aksjeselskaper underlagt privat aksjelov eller særlovsforetak underlagt en særlovsforordning slik norske sykehus/helseforetak er. Dertil kommer konkurranseutsetting ved anbud som bringer offentlig virksomhet under kontroll av rettslige kontrakter mellom bestiller og privat utfører. Alt dette utgjør hva som kalles organisatorisk fristilling fra ordinær offentlig forvaltning, med opprettelse av armlengdes institusjoner fjernt fra det parlamentariske folkestyret og dets byråkrati. OECD er skeptisk og sier det slik: «The arms length body principle is often invoked to avoid undue government influence» (Wikipedia). Reformer av denne type selges som ledd i en effektiviserings- og forenklingspolitikk fra regjeringens side, basert på unngåelse av forsinkelse fra behandling i et tungrodd byråkrati og langsomt arbeidende representative forsamlinger.
Denne uttalelsen kom fra en statssekretær i Næringsdepartementet nylig i anledning et foredrag om regjeringens forenklingspolitikk: «Når tungrodde løsninger får blomstre, rammer det hvor effektivt vi utnytter ressursene våre. Dette kveler nyskapning og innovasjon – og dette er årsaken til at forenkling er en av regjeringens viktigste saker. Og la meg være klar på én ting: Det skal bli enklere å drive Norge i dag. Vi skal forenkle for å få frem skaperkraften og slagkraften – altså en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Vår ambisjon er at vi skal bli best på forenkling i Europa». Troen på forenkling og mindre demokrati som beskrevet ovenfor er stor og ambisiøs.
La oss så se på hvordan dette slår ut i organisering av norsk veipolitikk under den sittende regjering. Staten Vegvesen slankes og et heleid fristilt statlig aksjeselskap, Nye Veier a/s, er opprettet, og er gitt prioritet med langsiktige rammer for finansiering av kostbar veibygging i form av hovedveier/motorveier. Hvorfor denne organisatoriske nykomlingen? Bakgrunnen ligger i en mistillit til tradisjonelle Statens Vegvesen, som er avhengig av årlige bevilgninger over statsbudsjettet fra Stortinget. Altså mistillit til det parlamentariske systemet med folkevalgte og årlige statsbudsjetter. Det begrunnes fra regjeringshold. Til mediene framheves det at Statens vegvesen fortsatt vil være vår viktigste veiutbygger. Samtidig løftes noen utvalgte riksveiprosjekter inn i det nye selskapet, Nye Veier a/s. Politisk styring begrenses til hvilke veiprosjekter som skal realiseres, men fagmiljøene får gjennomføre prosjektene mer effektivt når Stortinget har sagt sitt. Dette selskapet skal målrette alle sine ressurser på å bygge mer helhetlig, raskere og mer kostnadseffektivt, og skal selv prioritere rekkefølgen på utbyggingen av prosjektene. Selskapet får stor frihet og ansvar for å fatte de rette beslutningene, slik at det blir fullt trøkk på det som er selskapets hovedoppgave. Det blir enklere og vi får mer vei for pengene.
Hva skjer så framover med veibygging som eksempel? Det temaet det er størst uenighet om, er forholdet til nettopp det regjeringsetablerte veiselskapet Nye Veier AS. Deler av opposisjonen i det nye Stortinget er skeptiske. SV, Rødt og MDG vil legge ned Nye Veier av demokratiske grunner, mens partiene på høyresiden ønsker å øke prosjektporteføljen. Sp og Ap har en mer avventende holdning, men vil fullføre prosjektene som ligger i porteføljen nå. Ap sier ikke et klart ja eller nei til om Nye Veier er kommet for å bli, men vil ha realisert allerede igangsatte eller prioriterte prosjekter. Sikkert er det at spenningen mellom Stortingets innflytelse og regjeringens forenklingspolitikk basert på undergraving av ordinær forvaltning og byråkrati vil vedvare. En offentlig diskusjon om vårt demokrati er nødvendig og bør komme.