Vi har så lyst til å kjøpe historien. Da Therese Johaug gråtende fortalte om den positive dopingprøven hun har levert. At det anabole steroidet kom fra en salve hun hadde smurt på solbrente lepper. Da hun fortvilet og sint dunket neven i bordet og slo fast at «jeg skal kjempe og vise alle at jeg er så uskyldig i den saken her».
Johaug er en suveren idrettsutøver. Men ikke i en hvilken som helst idrett. Hun konkurrerer i langrenn, kanskje det eneste hellige som finnes i et ellers ganske sekulært Norge. Folkeeventyret om norsk skisport har noen ufravikelige regler: Vi jukser aldri, vi er bare best. Våre utøvere er ikke bare fantastisk flinke. De er også sjarmerende, skvære, ujålete, samvittighetsfulle og arbeidsomme. Alt det et skikkelig norsk glansbilde skal være. Det er de andre som jukser, bruker billige triks og er smålige når de ikke unner oss vår velfortjente suksess.
Det tok ikke mange timene etter Johaugs innrømmelser – som slett ikke var noen innrømmelse i det hele tatt – før VG publiserte den første målingen. Bare drøyt 14 prosent gir henne ansvaret. Hele 21 prosent sier at de har fått styrket sin tillit til Johaug etter dopingskandalen.
Ville vi reagert likedan om det var en utenlandsk skiløper som satt der, gråtende, og bedyret at «jeg er helt knust, vanvittig fortvila og jeg er forbanna over situasjonen jeg har kommet i». Hvis det for eksempel var polske Justyna Kowalczyk som sa at legen hadde all skyld?
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Kremen Johaug tok var tydelig merket med en dopingadvarsel. Bare uker før hun brukte den, bedyret hun overfor avisen Østlendingen at «jeg tar aldri noe jeg får tilbudt eller kommer over uten å sjekke det først. Enten det er en salve eller en te». Spesielt er hun påpasselig når det gjelder salver mot munnsår. «Jeg sjekker både én, to og tre ganger». Men det kan jo ikke være helt sant.
Da Kowalczyk ble tatt for doping i 2005, forklarte hun det på en måte som er forbløffende lik det Johaug sier nå. Hun hadde brukt et middel for å dempe en betennelse og ante ikke at det var forbudt. Når den samme Kowalczyk prøver å reise en debatt om den norske bruken av astmamedisin, blir hun nesten aggressivt avvist. Bruken av slik medisin i norsk langrenn er et nesten parodisk eksempel på at vi tillater oss selv ting vi ville ment var svært mistenkelig hvis andre holdt på med det. Det minner mye om høydehusdiskusjonen, der vi nå skryter av å ha vært i front når det gjaldt å forby det. Vi snakker ikke like høyt om at vi også var blant de første til å ta det i bruk.
Det er Antidoping Norge som skal finne ut om Johaug får en utestengelse etter den positive testen. Mens vi venter på den avgjørelsen, må vi forvente av oss selv at vi er i stand til å behandle denne saken like kritisk som vil ville gjort om hun var svensk eller polsk. Usammenhengende og ulogiske forklaringer er langt fra nok til å felle noen dom, men det kan heller ikke være nok til å slippe mistanke. Kritisk journalistikk om norsk doping er et minefelt. Da TV 2s Gerhard Helskog lagde et avslørende program om medikamentbruken til norske utøvere under Lillehammer-OL, gjorde han en feil og sjekket ikke fakta godt nok. Det førte til en offentlig uthenging og en kanossagang vi neppe har sett maken til i norsk presse. Du kan kødde med kongen i Norge, men du kødder ikke med skiidretten.
Les også: Bli hjemme, Johaug http://www.dagsavisen.no/sport/bli-hjemme-johaug-1.791738
Langrennssporten hadde hatt godt av mer kritisk tenkning rundt bruk av ulike medikamenter, enorme smørebusser og pengesluk. Men denne hangen til å se oss selv som så mye bedre enn alle andre selv om vi ikke er det, er ikke eksklusiv for skisporet. Derfor er Johaug-saken et godt utgangspunkt for å tenke over noen andre, norske selvbilder også.
Det er ikke lenge siden utvalget Bjørn Tore Godal ledet kom med sin rapport om Norges krigsdeltakelse i Afghanistan. Det norske bidraget var opprinnelig begrunnet med at vi skulle frigjøre kvinner og skape fred. Ingen av delene skjedde, konkluderte utvalget. Men rapporten skapte ikke særlig store bølger.
Denne uka har VG rullet ut den ene sjokknyheten etter den andre om norsk bistand. Private konsulenter tjener millioner på høyst tvilsomme og lukrative kontrakter med gamle kolleger i Utenriksdepartementet. I tillegg har vi NRKs ferske avsløringer av at norsk olje og gass slett ikke er renere enn fossilt brensel fra andre land, slik norske politikere og vår egen olje- og gassnæring hevder. Det er lenge siden Eva Joly advarte om at det er langt mer korrupsjon i Norge enn vi liker å tro, men skandalene kommer og går uten at selvbildet vårt er vesentlig forandret.
Norge er – stort sett – et lovlydig, skikkelig og ganske snilt land. Men om vi som innbyggere blir altfor opptatte av å dyrke denne fortreffeligheten, risikerer vi å miste evnen til å se og forstå det som ikke er bra, det som ikke passer inn i idyllen. Ydmykhet er tross alt en dyd. Det er hovmod som hører til dødssyndene.