Milliarder og atter milliarder skal saltes ned i nye våpen. Igjen diskuteres det hvem som egentlig startet. Var det Russland med sin brutale annektering av Krim? Eller var det Vesten gjennom sin ukritiske støtte til statskuppet i Ukraina, fulgt opp med spekulasjoner om et mulig ukrainsk medlemskap i NATO? Et mareritt for enhver russisk militær planlegger. Muligheten for at NATO-skip kunne overta den strategisk uhyre viktige marinebasen i Sevastopol på Krim, var trolig en meget sterk medvirkende årsak til den russiske erobringen.
Det er ikke ny kald krig. Ikke ennå. Men holdninger og retorikk fra den gang er lett gjenkjennelige. Det er fortsatt ikke for sent å snu. Men lite tyder på at det vil skje på toppmøtet i Warszawa 8. og 9. juli. Der vil det tvert imot bli vedtatt en sterk opptrapping inn mot Russlands grenser. Flere store militærøvelser er allerede gjennomført og flere planlegges. Fire bataljoner NATO-soldater skal til enhver tid være stasjonert i nærheten av grensen. Tungt militært utstyr blir forhåndslagret. Riktignok skal soldatene rotere, for å unngå brudd på grunnavtalen mellom NATO og Russland, som sier det ikke skal opprettes permanente NATO-baser i de nye medlemslandene i Øst-Europa. Det russiske svaret foreligger allerede. Tre nye divisjoner skal utplasseres vest i Russland.
Mer problematisk er likevel utbyggingen av et rakettskjold i Romania og Polen. Den russiske reaksjonen har vært skarp. President Vladimir Putin sier at Russland ikke vil la seg narre av påstander om at systemet er utelukkende defensivt, men at det dreier seg om å skyve fram USAs kjernefysiske kapasitet til Øst-Europa. Putin lover «et adekvat svar». NATO forsikrer at dette utelukkende dreier seg om et forsvar mot raketter fra land som Nord-Korea og Iran. Men så lenge dette ikke blir trodd i Moskva, må man regne med tiltak for å overvelde systemene. Det vil si flere atomvåpen. En fare er også at mellomdistanseraketter, som «Iskander», kan bli utplassert i den russiske enklaven Kaliningrad ved Østersjøen.
Det er vanskelig å tro påstanden om at systemet utelukkende er rettet mot Nord-Korea og Iran. Og om så var, hvorfor da klistre rakettbasene og radaranleggene så tett som bare mulig opp mot Russlands grenser? Dessuten har verken Nord-Korea eller Iran atomraketter med en slik rekkevidde. Avtalen med Iran fra i fjor sommer satte en stopper for det iranske atomprogrammet og underkaster landet et strengt kontrollregime. Russerne kan også vise til at de foreslo et samarbeid om et mulig rakettforsvar, og dermed en bedre plassering nærmere de påståtte trussel-statene. Det ble blankt avvist av USA.
Rakettsiloene i Polen og Romania skal utstyres med raketter som kan skyte ned fiendtlig raketter. Men systemet åpner for at disse rene forsvarsrakettene raskt kan skiftes ut med angrepsvåpen, slik som krysserraketter av typen Tomahawk. NATOs forsikringer om at dette ikke ligger i planene og at systemet overhodet ikke er rettet mot Russland, hjelper lite når russerne aldri vil tro at dette er riktig. En talsmann for Kreml, Dmitri Peskov, sier i en uttalelse at russiske eksperter er overbevist om at rakettforsvaret er en trussel mot Russlands sikkerhet. Dette er en realitet man må forholde seg til, enten det er sant eller ikke. Det kommer mottiltak, spørsmålet er bare hvilke. Russerne mener rakettforsvaret er et brudd på den såkalte INF-avtalen fra 1987, som forbyr utplassering av kjernefysiske kort- og mellomdistanseraketter i Europa. Skulle russerne velge å si opp denne avtalen, vil vi få en meget farlig og ustabil situasjon. Stikk i strid med det man ønsker.
Med nye raketter på begge sider av den russiske grensen, øker faren for krig ved en misforståelse. Jo kortere avstand mellom frontlinjene, jo mindre tid for politiske ledere til å roe ned situasjonen. Alt som kan oppfattes som et angrep, kan utløse motangrep fordi tiden er så totalt avgjørende. Husk oppstyret rundt forskningsraketten fra Andøya i 1995, som meget nær hadde utløst et russisk atomangrep. Med rakettforsvaret på plass, og nye russiske raketter som svar på dette, er det plutselig enda større fare for krig ved en misforståelse enn det som var tilfellet under den kaldeste krigen på 1980-tallet.
Vi ser NATO som en utelukkende defensiv forsvarsallianse, som ikke truer noen, men bare vil det beste for alle. Russerne opplever det ikke slik. Sett fra Moskva fortoner NATO seg som en aggressiv spydspiss for USAs globale ambisjoner. Etter bombekrigen mot Serbia, intervensjonen i Kosovo, deltakelse fra NATO-land i krigene i Afghanistan, Irak og Libya, er framstillingen av NATO som bare en defensiv allianse lite troverdig i land som føler seg truet – enten det er med rette eller urette.
Realiteten er at man må forholde seg til hvordan trusselbildet oppfattes av motparten, fordi det er ut fra dette at mottiltakene blir truffet. Dagens sikkerhetspolitiske diskusjon i NATO gir inntrykk av at økte forsvarsbudsjetter og flere våpen er eneste svar på de sikkerhetspolitiske utfordringene, som jo er betydelige. Men våpenkappløp blir fort en ond spiral som aldri slutter. Om den da ikke slutter med krig.