Enhver by med respekt for seg selv har nå et eget kulturhus. Disse byggene er svært kostbare, gjerne med en prislapp på flere hundre millioner. Byggene fylles med forestillinger som heller mer mot det kommersielle, mot underholdningen, enn mot det nyskapende og kunstneriske. Er dette forsvarlig?
Ethvert bygg reist av kommune eller stat bør tjene en funksjon, en funksjon som gir en slags avkastning. Et kulturhus kan kanskje best sammenliknes med et bibliotek, og et bibliotek gir avkastning, ikke i form av penger, men i form av mer reflekterte, mer kunnskapsrike borgere. For biblioteket er fylt av kunnskap og kvalitet. Ønsker man en bok om Norges fugler, ja da finner man det, en bok om partikkelfysikk, ja, det finnes. Hva med en bok om rokokkoarkitektur? Jo, det har de også. De har også et bredt utvalg av skjønnlitteratur, noe krim, ja, men aller mest bøker av seriøse forfattere. Ifølge kulturrådet må bøkene nemlig «være av litterær kvalitet» for å komme inn under innkjøpsordningen.
Kikker man på ulike kulturhusprogram finnes det lite paralleller til bibliotekenes bøker om partikkelfysikk eller rokokkoarkitektur og om innkjøpsordningens krav til litterære kvaliteter. Et stort antall forestillinger er i form av revyaktige sommershow, janitsjarorkestre som spiller Sinatra, lette arier fra lette operettene, kosejazz, Maj Britt Andersen som synger Prøysen eller klassiske konserter med et program skreddersydd for provinsen. Som for eksempel da Håvard Gimse i fjor høst gjestet ulike kulturhus med stykker som «Reindråpepreludiet» og andre ihjelspilte stykker, kun for å tekkes et bredt publikum.
Og hva er litterær kvalitet, som innkjøpsordningen så hardnakket prioriterer, og som forfatteren av dette innlegg ikke mener finner sin parallell i Maj Britt Andersens Prøysen-tolkninger? Det er det ikke lett å svare på, men noen punkter kan man kanskje enes om. Bøker av litterær kvalitet må enten si noe om hvordan det er å være menneske i dag, i vår tid, eller de kan si noe mer evig og tradisjonelt, men da kreves det at det tradisjonelle innholdet presenteres på en desto mer utradisjonell og original måte. Altså, bøkene må være moderne enten i innholdet eller i formen, eller, selvfølgelig, gjerne begge deler. På den måten har bøkene en verdi utover seg selv, de får en ettervirkning. Kunst som innholdsmessig belyser vår tid har en ettervirkning fordi den hjelper oss å se oss selv utenfra, den skaper forståelse, gjør oss mer harmoniske, den forhindrer depresjon, minsker sykefraværet og så videre. Kunst som finner frem til nye formspråk, til nye måter å si ting på, har også en ettervirkning, da arbeid med form kan sees på som forskning. En forfatter forsker på språkets tekniske muligheter og begrensninger, en komponist på tonenes, og den visuelle kunstneren, på linjer, farger og rom.
Det er et kulturhus sin oppgave å målrettet skape marked for kunsten. På samme måte som biblioteket arbeider for å øke folks leselyst, å først få folk inn på de mer lettleste bøkene, øke deres interessen for å lese og lære, for så å låne dem boken om partikkelfysikk eller rokokkoarkitektur, eller noen av innkjøpsordningens bøker av litterær kvalitet. Beveger man seg nedover Europa ser man at den smale kunsten har en helt annen appell blant folk flest. Jeg har selv vært vitne til at 200 mennesker i en by i Normandie, på størrelse med Porsgrunn, møter opp til høytopplesning av ukjent norsk samtidsdramatikk. Og det kommer ikke av at franskmenn er smartere enn andre, men fordi kulturen er annerledes. Og en kultur kan forandres.
Forestillinger som i større grad heller mot underholdning bør også finne sted på et kulturhus, men kun som pengeinnsamlere, penger man igjen spytter inn i den kunsten som gir ettervirkning, som har effekt etter forestillingen er ferdig. Som gir noe tilbake til samfunnet. Det er den eneste måten disse dyre husene kan forsvares på. Dette bør enhver kulturhussjef være seg bevisst og føre som stram linje.