Debatt

Folkets (t)røst?

Populismen er viktig. Men motsvaret er viktigere.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Før Marine Le Pen hadde rukket å si «burkini» i den første TV-debatten var det åpenbart at det finnes minst to versjoner fransk virkelighet i duellen mellom dem som kniver om den franske presidentmakten før valget i april. De fleste fulgte duellen mellom Le Pen, leder for populistpartiet Nasjonal Front, og den uavhengige sentrumskandidaten Emmanuel Macron (39), som ligger side om side på målingene i kampen om å komme til andre og avgjørende runde. Der Macron lover et sterkere EU, vil Le Pen frigjøre Frankrike fra EUs åk, og lover folkeavstemning om utmelding. Valget kan avgjøre EUs framtid. Som Oxford-forsker Timothy Garton Ash sier det: «EU ville overlevd en euroskeptisk regjering i Nederland, men ikke i Frankrike og Tyskland.»

Politikkens Europa framstilles nå som en rekke av dominobrikker, der Brexit og Trump skulle felle resten av Vesten. Etter valgene i Østerrike og Nederland, er bølgen brutt. Så langt. Eksperter advarer mot å avblåse populisten Geert Wilders’ maktplaner som leder for Nederlands nest største parti. Europakjenner Mark Leonard tror ikke populistbølgen har stanset: enten fordi den har mer kraft i seg, eller fordi etablerte partier ikke ser noe annet valg enn å tilpasse seg politikken deres.

Populismen på begge sider har vokst siden 1960-tallet. På høyresiden er den mer enn doblet: fra 5.1 til 13.2 prosents oppslutning i europeiske land. Høyrepopulister har firedoblet setene i nasjonalforsamlinger, og sitter på hvert fjerde sete i Europaparlamentet. I en studie fra 2016 har de amerikanske forskerne Ronald Inglehart, ved Universitetet i Michigan, og Pippa Norris, ved Harvard, studert 268 politiske partier i 31 europeiske land. Hva kjennetegner populistvelgerne? De forakter det etablerte, og setter «vanlige folk» som en motsats til en «korrupt elite av næringsliv, myndigheter, akademia og media». De foretrekker sterke ledere framfor demokrati, og setter egen nasjon i forsetet.

Er det økonomi eller kultur som har gjort høyrepopulistene til en maktfaktor? Dersom populistene var drevet fram av økonomisk ulikhet alene, burde de sanke flest stemmer hos ufaglærte arbeidere, arbeidsløse og folk med lavere utdanning, ifølge Inglehart og Norris. Populistene får riktignok sterk støtte fra hvit arbeiderklasse, som Trumps velgere. Men støtten er sterkere hos relativt velstående og utdannede grupper, og småbedriftseiere og butikkeiere. Kulturelle verdier, kombinert med bestemte trekk i demografien, er forklaringen på populismens framvekst. Hva slags verdier? Motstand mot innvandring, sansen for autoritære ledere, mistillit til global styring av det nasjonale og en ideologisk plassering på høyresida. Dette er det «kulturelle tilbakeslaget», mener forskerne.

To Europa tegner seg opp: Et der hvite, eldre, menn, religiøse og folk med lavere utdanning føler seg fremmede for et samfunn der deres verdier har blitt politisk ukorrekte. Hvite menn har tapt privilegier og dominanse fra 1950-tallet. Verdier får folk til å stemme på politikere som åpenbart ikke gagner deres økonomi, mener forskerne. Det skjer i et Europa der folks inntekt enten har stagnert eller krympet. Den andre halvdelen av Europa er for likekjønnede ekteskap, feminisme og LHBTI-rettigheter. De er åpne for innvandrere, flyktninger og dyrker multikulturelle verdier. På lang sikt vil den eldre generasjonen erstattes av barn og barnebarn med mer progressive verdier, spår forskerne. På kort sikt kan det bli kulturkrig og generasjonskonflikt. Det kan utfordre det liberale demokratiets legitimitet, og røske opp i etablerte mønstre for hvordan partiene konkurrerer seg imellom.

Frankrike er ikke Nederland. Le Pen har valgsystemet med valgets to runder imot seg. Nederland er et liberalt, globalisert land uten økonomisk krise. Wilders er tilhenger av en økonomisk liberalisme, og gir støtte til homofile. Le Pen har en venstreorientert økonomisk politikk, og er verdikonservativ. Men de forenes i en felles frykt for innvandring og muslimer, slik Trumps velgere også gjorde. Det skjer i et Europa der folk tror antallet muslimer er langt høyere enn det er, ifølge forskning fra London School of Economics. Franskmenn antar at muslimer vil utgjøre 40 prosent av befolkningen innen 2020. Framskrivinger tilsier at det vil være åtte prosent. Hver tredje franskmann deler ideene til Le Pen, men 58 prosent mener partiet utgjør en «fare for demokratiet», ifølge avisen Le Figaro. Franskmenn har mer mistillit til Europakommisjonen enn britene, som stemte for Brexit. Likevel vil kun 22 prosent melde seg ut, og gjøre alvor av «Frexit».

Religion er blitt en sterkere indikator på valg av politisk parti for franskmenn enn yrke og klasse, ifølge forskningsinstitusjonen Cevipof. Velgerne tiltrekkes av kandidater som overskrider høyre-venstre-aksen, som det politiske stjerneskuddet Macron. Han vil verken være til høyre eller venstre. Imens stemmer flest arbeiderklassevelgere på Le Pen, og kun sju prosent av arbeiderne på sosialistenes Benoît Hamon. Republikanernes François Fillon, som står tiltalt for misbruk av offentlige penger, er praktiserende katolikk, og skeptisk til loven for likekjønnede ekteskap og abort.

Den største trusselen mot Europa er ikke radikale høyrepartier ved makten, men deres innflytelse på politikken, skriver Benjamin Ward fra Human Rights Watch. Bare se på UKIPs uttelling i Brexit-kampen. Minoriteter og flyktningers rettigheter kan bli første ofre i frykten for å tape politisk terreng. Hatkriminalitet og fremmedfrykt kan bli stilltiende akseptert og legitimert. Å tilnærme seg populistenes politikk, slik statsminister Mark Rutte nå gjør i Nederland, vil ikke nødvendigvis lykkes. I 2012 tapte republikanske Nicolas Sarkozy da han la seg tettere opp mot Le Pen. Et politisk motsvar kan ikke bare handle om økonomisk ulikhet, men må ta på alvor spørsmålene som får velgerne til å vende seg mot høyrepopulistene. Det må skje uten å havne i populistfellen, der minoritetene som samfunnets syndebukker blir politikkens svar.

Mer fra: Debatt