Jeg er republikaner i teorien, men liker 80-årsjubilanten kong Harald i praksis. Sånn tror jeg det er for mange nordmenn. Kong Harald har for øvrig en aldeles strålende oppsummering av hva det vil si å være nordmann: «Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene. Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden. Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser», sa kongen da han holdt tale under kongeparets hagefest i Slottsparken 1. september i fjor.
Også i en avis som prinsipielt har vært imot kongehuset og monarkiet som institusjon fra den dagen Haakon VII satte sine bein på norsk jord for første gang, må det være lov å gratulere kong Harald med 80-årsdagen denne uka. Det hører med til historien at Arbeiderbladet, som vi den gang het, i praksis ble regjeringsorgan første gang med kongehusets velsignelse.
Da Arbeiderpartiet i valget i 1927 ble største parti med 37 prosent av stemmene, trosset kong Haakon den sittende statsministerens anbefaling om å be Bondepartiet danne regjering. I stedet gikk kong Haakon til Arbeiderpartiet med den historiske begrunnelsen: «Jeg er også kommunistenes konge».
I disse ordene lå det en sann forståelse av demokratiet. På samme måte har vi grunn til å være stolte av kongens nei til nazistene. Den gang viste han seg mer opptatt av landets verdigrunnlag og frihet enn av egen trygghet og posisjon. Snart 77 år senere tror jeg på ukas 80-årsjubilant når han snakker om landet vårt. Det framstår som mer enn bare tomme ord.
Der Donald Trump vil bygge gjerde mot Mexico, har kong Harald et litt annet perspektiv: «Et av mine største ønsker er at vi skal kunne fortsette å møte hverandre i frihet, uten frykt og stengsler, uten gjerder som skaper avstand. Det er en av de viktigste verdiene i vårt norske, åpne samfunn».
Eller hva med nyttårstalen? «I det nye året håper jeg både Norge, Europa og verden kan preges av dette: At vi som deler denne jorden erkjenner at vi først og fremst er medmennesker. At vi klarer å samle oss om å arbeide for en sunnere verden. At vi velger å bekjempe ondt med godt».
Konklusjonen min er ikke at jeg er blitt monarkist, langt derifra, men «Alt for Norge» føles tross alt bedre og rausere enn «America First». God fredag!