Debatt

Folk trenger ikke blogginspirasjon mer enn de trenger heroin

Fornying av garderobe er ikke svar på utfordningene 2016 har å by på for unge kvinner.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Årets blogger, Sophie Elise Isachsen, vekker debatt også utenfor bloggosfæren. Det er skivebom å diskutere enkeltbloggere spesifikt, selv om de både via blogginnlegg og opptredener i mediene bidrar med glitrende eksempler på hvordan mediekulturen bærer tunge sykdomstegn. Vi må heller se på hvordan vi havna i dette gullkalv-rotteracet.

Det at bloggene eksisterer er problemet. Kulturen rundt dem.
Jeg så en episode av Oljebarna for en tid siden. En blogger som har 700 000 følgere på instagram snakket om at ja, jeg påvirker, jeg vet at sosiale medier har ekstrem påvirkningskraft på unge jenter, og det er jo gøy at JEG kan påvirke. Jeg vet jeg har skadet mange. (!)
Påvirke til hva? Til å beundre bloggerens ytre, tenker jeg. Det er problemet i hele denne bloggosfæren. Bloggeren ER produktet. Bloggerens ytre er produktet. Det er et produkt som ikke er bærekraftig for hverken bloggeren selv eller for andre. Klær, kjøping og etikken bak hele forbrukersirkuset er jo ett av aspektene som gjør det lite bærekraftig. Fornying av garderobe er ikke svar på utfordningene 2016 har å by på for unge kvinner. Kritikk av bloggeres opptreden avfeies gjerne som noe smålig og personlig, som f.eks. misunnelse. Som om det at bloggeren bruker seg selv så intimt antyder at andre ikke kan reagere med andre deler av seg enn sin egen kropp og eventuelle mindreverd.
Hvordan endte vi opp her, der det tenåringene drømmer om er staffasjen, ikke innholdet? Det å ta vare på seg selv, trene, det å pynte seg og gjøre seg fin er ikke en dårlig ting, isolert sett. Men det ble vrengt til en slags OL-gren der unge kvinner ble kollektivt påmeldte. Litt på samme måte som at det er trivelig og inspirerende å være hos folk som er flinke til å gjøre det pent hjemme hos seg, men hvorfor ble interiør et kappløp i stripevaser og duse motlysbilder, plutselig? Hva er det som danner et hjem? Er det ikke menneskene i det? Sangene vi synger for barna, kjærtegn i døra, skitne krangler, nybakte boller. Pusen, hunden. Menneskene vi knytter bånd til der, venner, familie, hva enn de er. Og hva gjør et menneske? Er det ikke tankene våre, kjærligheten i oss, hatet, opplevelsene våre, evnene våre, vår plass i samfunnsmaskineriet, det at noen trenger oss? Folk trenger ikke blogginspirasjon mer enn de trenger heroin. Jeg har møtt unge jenter som virkelig er talentfulle på sitt område. De drømmer ikke om å bli best (mulig) på området, de drømmer om å bli mest sett på. De drømmer ikke om å bli den flinkeste artisten i Norge, de drømmer om å ha [insert kjendis] sin livsstil. Det er ikke kunsten, musikken, ridningen eller dansen de brenner for. De sier det selv. Buzz i medier, premierefester og rød løper-bilder veier utrolig mye tyngre enn alt annet. Forbildene deres er kjent for å være kjente, that’s it. Det gjør meg oppriktig fortvilet. Ikke rent få drømmer om å bli bloggere, heller. Kjente bloggere.
Det begynner så tidlig. Lego friends-bladet min datter fikk på ferie i Danmark fortalte henne at hun kunne vinne en premie. Premien var en makeover, jenta var sju. Vinne fine bilder av seg selv, tatt av en proff fotograf etter at en stylist har satt opp håret og sånn, det skal Lego friends sin målgruppe drømme om. De er ikke fine nok som de er, og det høyeste de kan oppnå, er å bli forskjønnet og sett gjennom en kameralinse.
Temaet i Oljebarna-episoden var makt. Hvordan man bruker den når man har den. Jeg er ikke redd for makt, hverken selve ordet eller det å ta den. Kvinner bør absolutt gripe makt, siden maktutredninger viser at vi har skrekkelig lite av den, sånn egentlig. Men makt forplikter. Den krever at man bruker den til det beste for andre enn seg selv, som Ferd-arvingen så uendelig mye bedre enn bloggeren formulerte det, i Oljebarna.  Det å inspirere andre til å kjøpe gitte sminkeprodukter, slanke seg, operere skrittet, operere puppen, fikse mammamagen, ta botox, ta restylane, pudre kløfta og  kjøpe non-shake-tights, gavner kun bloggeren selv i et kortsiktig økonomisk perspektiv, og det gavner industriene som tjener penger på å selge disse tingene. En kjempetrillebår med økonomisk makt rett i fanget på misnøye-baronene. I tillegg gavner det hele det patriarkalske grepet der vi alle (og særlig menn) har rett til å ta stilling til kvinners utseende. For vi kunne jo bare, ikke sant.
Hvordan skjedde det forresten at en majoritet av helt vanlige jenter kan finne på å ta ordet “perfekt” i sin munn når de omtaler seg selv og det de burde være? Hører de hva de sier, egentlig? “Perfekt” er direkte motstridende med det å være menneske. Den som er fullkommen og feilfri, puster ikke. (Sorry, folks. “Perfekt” er bare å avlyse.) De gjør seg til produkter som skal perfeksjoneres istedenfor mennesker. Jeg vinker til blogg-kulturen. Hørtes det kjent ut?
De unge med dusjvegring er blitt diskutert de siste dagene. Jeg har hørt flere av dem uttale seg i medier. De evner ikke å skille mellom seksualisert nakenhet og naturlig nakenhet. Andre menneskers nakne kropper og er visst bare ekle i seg selv. De vil ikke se andre menneskers tisser, og de vil bestemt ikke vise fram sin egen. Fordi tisser er forskjellige. (hæ?) En sa til og med at om læreren dusjer sammen med dem, er det pedofili. Fordi det altså ikke eksisterer noe skille mellom nakenhet og sex. Jeg brølte til radioen i bilen da jeg hørte det, og jeg bestemte at jeg må dra til svømmehallen mye oftere enn jeg gjør.
Disse tenåringene ville ikke dusje sammen fordi alle de andre ville kikke og bedømme. Hvordan glemte vi at enhver er seg selv nærmest? 15 nakne femtenåringer vil ha samme fokus: Egen sjenanse, sannsynligvis. Egen kropp. Og i den blindsonen av selvopptatthet som langt de fleste av oss besitter, er det bare å utnytte akkurat det og kaste seg i dusjen. Vite at man er i samme båt. Jeg sendte hele instagram-facebook-selfie-blogg-kulturen en langt fra kjærlig tanke da det gikk opp for meg at alle ungdommene regnet med at akkurat deres kropp vil være de andres hovedfokus. Fordi vår kultur handler om å bli sett på, og de andres funksjon er “publikum”. Beundrende eller dømmende, himmel eller helvete.
Så om jeg skal gi et svar på hva unge kvinner og bloggere trenger, så er det et soleklart: Bruk evnene, ta en utdannelse, sats på det som ikke forvitrer. Skriv om kunnskap, samfunn, mennesker, relasjoner, idéer. Kunnskap forsvinner ikke når rompa siger nedover, når håret gråner, når yngre og penere mennesker er de som er interessante for mediene. Det er jo et godt LIV vi ønsker for de unge jentene, vi ønsker ikke bare at de liksom melker tenåra og tjueåra med pornokulturen og utseendeindustrien på lag.  De skal ha gode førtiår. Femtiår. Gode småbarnsår, hvis de vil ha barn. Gode partnerskap, hvis de lever sammen med noen. Utseendekapitalen er ikke gangbar mynt når man føder et barn, når man sitter på eksamen, når man bestiger et fjell, når man padler kajakk, når man leser ei bok. Det viktigste er ikke å bli sett mens man gjør disse tingene, det viktigste er å være tilstede i dem. Å slippe å ha utefra-blikket på seg selv hele tiden. Å glemme seg selv og komme tilbake to timer senere. Kanskje med røde frilufts-kinn, kanskje med en romanfigur i hodet. Kanskje med salig pulesveis, kanskje med maling på klærne.
Det andre gode rådet jeg har til bloggere og deres følgere, er at de bør lese alt av Marta Breen.

Mer fra: Debatt