ANNONSE

FNs narkotikadag i demringstid

Mandag 26. juni ble Verdens narkotikadag markert utenfor Stortinget og på Torgallmenningen i Bergen, sammen med flere byer i 190 andre land. «Support, don't punish»-kampanjen er en stadig voksende internasjonal bevegelse.

I flere andre land brennes store bål med tonnevis av beslaglagte stoffer offentlig på verdens narkotikadag. Noen land utfører offentlige massehenrettelser, for å avskrekke fra «narkotikaforbrytelser». Selv om de er åpne for tolkning og tilpasning, forstår mange land FNs narkotikakonvensjoner som ren nulltoleranse der alle midler er tillatt. Flere lands rusbehandlingsinstitusjoner er rene fangeleire. 

Her i Norge ble markeringene gjennomført for å styrke anerkjennelsen av alle menneskers iboende verdighet. Talere som Bergensordfører Marte Mjøs Persen, professor Frank Aarebrot, brukerstemmer og representanter for humanitære- og rusorganisasjoner forklarte på hver sin måte hvordan dagens politikk gjør skade og hvordan en mer human politikk kan redde liv og gi økt verdighet. 

Flere belyste forskjellen på majoritetens bruk og minoritetens problembruk. Mange glemmer at dette også gjelder illegale rusmidler. 

I Vesten, særlig i USA, Canada og en rekke latinamerikanske land pågår nå en reformbevegelse og mange land har gjort det til praksis at politiet kun slår ned på adferd som er krenkende for andre og kriminaliserer ikke lenger folk for brukerdoser. 

Sprøyterom og heroinklinikker er også etablert i mange land. Ingen av disse er lagt ned, bortsett fra ett sprøyterom, fordi kundegruppen ble mindre! 

Vi vet at dette er veien å gå, men Norge står stadig blant den håndfull nasjoner i Europa som kriminaliserer folk for å innrømme bruk, noe som skaper en enorm barriere mot åpenhet og hjelp. 

I Norge og flere andre land er det mangel på politisk handlingsrom for å være tolerante; derfor overbelastes politiet og fengselsvesenet - og behandlingsapparatet mates med tilfeldig pågrepne fremfor reelt motiverte. 

Internasjonalt fremmer Norge bruk av prosjektet “tidlig ute” og Narkotikaprogram med domstolskontroll. I norsk debatt får man dette nesten til å høre ut som avkriminalisering, men dette er intet bedre enn depenalisering. Politiet fortsetter jakten og man truer fortsatt med straff, men stoffbrukerne - uavhengig av om de faktisk har rusproblemer - kan få påtaleunnlatelse mot at de underkaster seg behandling eller langvarig kontroll. 

Slike alternativer til straff tar kapasitet fra de som er motiverte og klare for å gjøre endringer i livet sitt, og de er skreddersydd for de best stilte: De som har minst problemer med bruken sin. 

De traumatiserte og syke - som trenger mest hjelp - ender opp med å få straffen sin uansett, fordi de viser symptom på sin avhengighet ved at de sprekker. Som på alle andre områder i krigen mot narkotika er det de sårbare som rammes hardest. 

Tilbakefall blant stoffavhengige er ikke et tegn på kriminelt forsett som må straffes. Det er et tegn på avhengighet. Politiet har fagre ord om omsorg, hjelp og forebygging, men når det kommer til stykket har de ikke kompetanse til å yte forsvarlig helsehjelp. I sin appell siterte Hans Fredrik Marthinussen fra Foreningen Tryggere Ruspolitikk en treffende post fra en parodikonto på Twitter: 

”Vi i Politinarkotikaforeningen vil også møte narkotikamisbrukere med omsorg, nemlig kriminalomsorg!”. 

De mest sårbare blant oss fortjener bedre enn som så. Bare det at de skal møtes med uniformert politi framfor helsepersonell når de har det som vanskeligst, er uverdig. 

Politiet misbruker i realiteten narkotika: De er avhengige av de svært utbredte og lett oppklarte narkotikalovbruddene for å nå en politisk satt målsetning om gjennomsnittlig rask saksgang og en viss oppklaringsprosent. 

Derfor har de også skoleaksjoner og andre aksjoner der unge treffes, som eksempelvis festivaler - og de går rundt med hunder på Oslo S. De “forebygger” ved å plage uheldige pågrepne unge med samtaler - og setter dem på ukentlige urinprøver i ett år “for at de skal slippe straff”. Så snilt da! Eller kanskje ikke? 

Å hanke inn tusenvis av brukere pynter på tallene, men gjør ikke samfunnet tryggere. Man får tatt noen som selger, men man får ikke redusert tilgjengeligheten og man fyller fengslene. Som Frank Aarebrot poengterte: Vi leier fengselsplasser i Nederland uten å spørre oss hvorfor de har ledige plasser å leie bort. Årsaken er en helt annen narkotikapolitikk, der de blant annet har avkriminalisert cannabis. 

Vi må tørre å endre politikk og vi trenger en omfattende reform. 

De siste to årene har fire av de største partiene endret sin narkotikapolitikk på sine landsmøter. Det som går igjen er avkriminalisering og nedkriminalisering, forsøk med heroinklinikker og ikke minst: Overføre midlene fra justis- til helsesektor. Nå er det på høy tid med handling!

Thomas Kjøsnes og Arild Knutsen i 
Foreningen for human narkotikapolitikk

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!