Nyheter

Flyktninger krever nytenkning

Igjen drukner hundrevis av flyktninger i Middelhavet på vei i overfylte båter fra Nord-Afrika til Italia. Med Tyrkia-avtalen som forbilde vil EU nå oppnå samarbeidsavtaler med ni land i Afrika og Midtøsten.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

EU-kommissær Dimitris Avramopoulos forteller om kommisjonens planer til den tyske avisen Die Welt. I første omgang skal «migrasjonspartnerskapene» omfatte Jordan, Libanon, Tunisia, Niger, Mali, Etiopia, Senegal, Nigeria og Libya. EU ønsker å få landene til å ta tilbake migranter, ta opp kampen mot menneskesmuglere og få naboland til å ta imot flyktninger. Samtidig skal EU åpne opp legale veier til Europa via en forbedret utgave av det såkalte Blue Card. Dette skal fungere etter pisk- og gulrotprinsippet: De landene som samarbeider blir tilbudt en mer substansiell finansiell støtte som for eksempel utvidede handelsforbindelser. Eller tilsvarende innskrenkninger hvis man ikke samarbeider. I følge kommissæren, vil det på kort sikt, fra 2016 til 2020, være snakk om en pengeflyt til Afrika på 8 milliarder euro. På lang sikt ønsker man en investeringsplan med private og offentlige investeringer på opp til 31 milliarder euro. Skulle medlemslandene og andre partnere bidra, vil 62 milliarder euro kunne mobiliseres. Mer penger og skreddersydde løsninger fra land til land skal være løsningen på dagens flyktningestrøm.


EU gjør altså det den bruker å gjøre: prøver å løse problemer med penger. Gjør som vi vil, få penger. Er det hjelp? Kanskje man burde se på om pengestøtten som EU har gitt til Øst-Europa har fungert og gitt den fremgangen man hadde håpet på. Så lenge Europa er en oase av velstand, så lenge den økonomiske kløften til Afrika og Asia er så enorm som den er i dag, så vil man alltid ønske å komme seg innenfor. Det EU heller kunne begynt å tenke på, er å åpne opp. Ikke grensene sine slik at alle som vil kan få komme til Europa, men de kan åpne opp for et reelt, likeverdig økonomisk og kulturelt samarbeid med naboene sine i sør og øst. De kunne ha begynt med for eksempel Tunisia og Marokko og bygget ned handelsbarrierer. Et av argumentene for det EU vi kjenner i dag, er at det er en nødvendighet i globaliseringens tidsalder at de europeiske landene står sammen, alene er de for svake i den globale konkurransen. Men i stedet for å kun fokusere på sitt eget indre marked og tyngde i verden, så kunne EU i mye større grad fokussert på å utvikle et samarbeid med nærområdene sine for på den måten å få større kontroll over utviklingen. EU-landene i seg selv er så ulike at forskjellen vel ikke er så mye større til naboene utenfor EUs grenser. Slik EU fungerer nå, dreier det seg jo bare om å være innenfor eller utenfor en enhet. Og alle vil inn. Det kan ikke fungere i lengden, og det er det vi nå ser. Selv om EU får de afrikanske landene til å samarbeide, vil folk fortsette å ville komme til Europa. Løsningen kan ikke da være å utvide det indre marked til også å gjelde andre, for så lenge det finnes noe indre, vil det alltid være et ytre.


Og så var det migrasjonen til Europa i «ordnede former» med et Blue Card som skal gjøre det enklere for høyt kvalifiserte mennesker fra tredjeland å få opphold og arbeid i EU. I 2014 ble det utstedt 13.852 Blue Cards, omkring 12.000 av dem i Tyskland. I følge Avramopoulos antar kommisjonen at EU med det nye systemet vil kunne utstede mellom 32.000 og 137.000 blue cards årlig. Europa trenger som følge av den demografiske utviklingen fremtidige fagkrefter fra tredjeland.

Igjen kan man se til Øst-Europa. Høyt kvalifiserte mennesker har over flere år forlatt sine hjemland til fordel for andre europeiske land med høyere levestandard og en bedre belønning av kvalifisert arbeidskraft. Det er veldig forståelig, men problematisk sett fra et samfunnsperspektiv. For hvem blir tilbake? De svakeste.

Mer fra: Nyheter