Innlegget er skrevet av Heidi Biseth, Tony Burner, Runi Børresen, Lin-Merete Carlsen, Arzanne De Vitre, Hein Lindquist, Åse Lund og Håvard Skarre.
Det er bemerkelsesverdig hvor mye spalteplass som blir viet til fokus på enkelte drammenspolitikeres «flerkulturelle bakgrunn». Faktum er at vi som velgere vil ha oppegående, lyttende, handlekraftige og karismatiske politikere. Vi vil vite hva en politiker gjør som politiker, ikke hvor foreldrene kommer fra, hvilken hudfarge vedkommende har eller om han/hun bekjenner seg til en annen religion enn kristendommen. Det har vært flaut å følge årets valg med merkelapper som «fremmedkulturell», «innvandrer», «flerkulturell» og «muslim». Merkelapper og ordbruk tar fokuset bort fra hva de faktisk står for politisk. «Flerkultur» er et begrep som tilslører det faktum at kultur er dynamisk og overlappende!
For hva er egentlig «flerkulturell» eller «innvandrer» i denne konteksten? En person som er født og oppvokst her? En som kom hit som fireåring? Er det ytre karakteristika som hudfarge som avgjør? Er det ikke-vestlige foreldre som avgjør om ungen er «innvandrer»?
18. september kunne vi lese i Drammens Tidende at Yousuf Gilani (Venstre) kan bli Drammens første varaordfører med «fremmedkulturell» bakgrunn. Du leste riktig – fremmedkulturell! Altså en som har en kultur som er fremmed. Fremmed for hvem? Hva gjør den fremmed? Så kom forsida i samme avis dagen etter med overskriften «KrF ikke klare for innvandrerordfører». Er en fireåring som ble tatt med hit av familien en innvandrer? Integrering handler om å lære seg norsk, tilpasse seg lover og kodekser i det nye samfunnet man kommer til, men samtidig kunne beholde sin medbrakte kultur – hva nå det enn er. Men ofte snakkes det om integrering over en lav sko i mediene når man egentlig mener «assimilering».
12. september kunne vi lese, nok en gang i Drammens Tidende, at det går en grense for Ana Maria Silva-Harpers (Høyre) integrering, og det er rømmegrøt og fiskeboller. Så «full integrering» betinger at man spiser rømmegrøt og fiskeboller? Hun har visst hatt en evne til å «tilpasse seg og bli en del av oss». Hvem er oss? Ekskluderer det folk som ikke er født her? Folk som har ikke-vestlige foreldre?
I et innlegg 10. september, igjen i samme avis, var Masud Gharahkhanis (Arbeiderpartiet) svar på rykter om at han bare ville ha halalmat i Drammen og at det nesten ikke ville være alkohol i byen at han «både drikker øl og spiser pølser». Ryktene henger trolig sammen med at han er muslim (Aftenposten, 2011). Dagen etter ville Gharahkhani ta et oppgjør med rykter knytta til kona hans, som at hun går med hijab og burka. Alle disse ryktene gjorde at han synes det er trist at noen opplever å aldri bli «norsk nok». For du kan visst ikke være norsk og samtidig la være å drikke alkohol og spise pølser, eller være norsk og gå med hijab eller burka?
Er det ikke pussig at politikere før valget vil være så «norske» som mulig (hva enn det betyr), og ikke legge vekt på sin bakgrunn og opprinnelse, samtidig som de har så stor trang til å påstå at de er godt integrert? Og enda mer pussig er det at fokuset etter valget er på at vi har fått en «flerkulturell»/«fremmedkulturell» varaordfører. Hvorfor er hans foreldres bakgrunn, eventuelt hans hudfarge, så viktig nå? Hvorfor brukes denne retorikken? Eller er det disse politikerne selv som velger og vraker definisjoner ut fra hva som passer dem best? I så fall er det trist at politikken og substansen i deres arbeid reduseres til ytre karakteristikkers banalitet. Toppen av kransekaka var Drammen Venstres statusoppdatering på Facebook 21. september: «Norges første brune (og grønne) varaordfører».
Hvorfor skriver vi denne kronikken? Fordi språk er makt. Mediene og politikere bidrar til å sementere arkaiske og stereotype merkelapper ved å ikke være sitt ansvar og språk bevisst. La oss konsentrere oss om hva politikere sier og gjør, ikke hva de spiser og drikker, hvilken hudfarge de tilfeldigvis måtte ha, hvor foreldrene tilfeldigvis måtte komme fra, hvem partneren deres er og hva partneren deres har på seg.
Kudos til Dagsavisen Fremtiden som har holdt tunga rett i munnen i disse spørsmålene og satte fokuset på riktig sted under hele valget!