Debatt

Flere tvinges til internflukt

Etter flyktningkonvensjonen plikter Norge å gi beskyttelse til mennesker som utsettes for forfølgelse. En asylsøker som blir forfulgt på hjemstedet sitt og er flyktning der, vil allikevel ikke få flyktningstatus i Norge hvis han eller hun kan bosette seg et annet sted i hjemlandet sitt og være trygg der. Dette kalles internflukt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Bakgrunn 

Flyktningkonvensjonen har ikke regler om internflukt. Det var europeisk statspraksis på 1980-tallet som konstruerte dette rettslige verktøyet som en motreaksjon på flyktningebølgen; internflukt gjorde at flere asylsøknader kunne avslås. For å ha en viss kontroll over bruken av internflukt utarbeidet FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) retningslinjer i 2003. Disse fungerte som modell for internfluktbestemmelsen i den norske utlendingsloven. Flere stater anvender ikke internflukt i det hele tatt fordi dette ikke er påkrevet etter flyktningkonvensjonen. Internflukt er ikke bare negativt; hvis en person kan leve et verdig liv på et nytt sted i hjemlandet så frigjøres ressurser til andre flyktninger som trenger beskyttelse. Utfordringen med omfattende bruk av internflukt i stedet for asyl er at internflukt er ment å være et snevert unntak fra retten til å få beskyttelse.

Før høsten 2016 måtte to vilkår være oppfylt for at en person kunne bli henvist til internflukt. Det nye stedet måtte for det første gi effektiv beskyttelse; stedet måtte være trygt og tilgjengelig. Personen måtte ikke risikere forfølgelse eller å bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff som er forbudt etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), og det måtte være praktisk mulig å komme seg til det nye stedet. For det andre måtte det ikke være urimelig med internflukt (rimelighetsvilkåret). Et flertall på Stortinget opphevet våren 2016 rimelighetsvilkåret i Norge.

Rimelighetsvurderingen 

Hvilke forhold omfattet vurderingen av rimelighet før dette vilkåret ble fjernet? Søkerens individuelle situasjon ble vurdert; som kjønn, alder og helse. Videre ble traumer som følge av forfølgelse tatt hensyn til, sikkerhetssituasjonen i området ble undersøkt, grunnleggende menneskerettigheter ble vektlagt, og til slutt, den sosiale og økonomiske situasjonen på internflukt-stedet. UNHCR formulerer kjernen i vurderingen slik: «Kan søkeren, sett hen til situasjonen i hjemlandet, leve et relativt normalt liv uten å risikere unødig lidelse?» Hvis svaret ble nei, fikk søkeren asyl i Norge.

Rimelighetsvilkåret var nyttig fordi det fanget opp flere menneskerettslige forpliktelser enn de som følger av EMK, eksempelvis etter FNs barnekonvensjon og FNs kvinnekonvensjon. Det kunne blant annet legges vekt på om en enslig mor ville være i stand til å skaffe seg arbeid for å forsørge barna sine og sende de på skole, og om hun hadde et nettverk å støtte seg på. Eller om en person med nedsatt funksjonsevne ville få tilstrekkelig helsehjelp på det nye stedet for å kunne leve et forholdsvis normalt liv der. Det krevdes ikke at forholdene var like gode som i Norge, men de grunnleggende menneskerettighetene måtte være på plass. Etter lovendringen er det tilstrekkelig at det nye stedet er trygt og tilgjengelig; de øvrige individuelle faktorene trenger man ikke lenger vurdere i internfluktbestemmelsen.

Dommer fra Den europeiske menneskerettsdomstolen viser til at umenneskelig eller nedverdigende behandling innebærer et liv med minimal tilgang til mat, vann og høy voldskriminalitet i området, altså brudd på helt grunnleggende menneskelige behov. Dette angir en langt lavere terskel for å sende noen til internflukt enn man ville fått ved en rimelighetsvurdering. Etter lovendringen vil den enslige moren nå derfor kanskje kunne henvises til internflukt fordi hennes situasjon ikke er ille nok.

UNHCR 

Norge er kjent som et foregangsland for menneskerettigheter. Vi har en menneskerettslov, og Grunnloven har fått et eget kapittel om menneskerettigheter. EMK er en viktig menneskerettskonvensjon, men det er flyktningkonvensjonen som avgjør hvem som er flyktning. Norske myndigheter er også internasjonalt forpliktet til å samarbeide med UNHCR slik at organet kan vurdere om flyktningkonvensjonens bestemmelser overholdes i Norge, og UNHCR mener at rimeligheten av internflukt må være en nødvendig del av vurderingen av om noen skal få beskyttelse. De grunnleggende menneskerettighetene må være oppfylt på internfluktstedet; hvis ikke risikerer personene bare å bli drevet videre på flukt i sitt eget land med alt det innebærer av rotløshet og frykt for ny forfølgelse, manglende skolegang for barn, manglende helseoppfølging mv.

I strid med menneskerettighetene? 

Nå trenger ikke rimelighet lenger vurderes etter norsk rett, men hva med menneskerettighetene? Den menneskerettslige vurderingen kan nå bli mer tidkrevende og tilfeldig fordi beslutningstakere ikke lenger har rimelighetsanalysen til UNCHR å støtte seg på som en sjekkliste for at de viktigste momentene er vurdert. Alternativt kan den bli for restriktiv ved at bare risikoen for brudd på EMK blir vurdert. Norge risikerer å bryte sine menneskerettslige forpliktelser ved å ikke vurdere internflukt opp mot flyktningkonvensjonen og andre menneskerettskonvensjoner som vi er rettslig bundet av.

De mest sårbare asylsøkerne rammes hardest 

Få asylsøkere stevner staten for retten, og for de fleste er det endelige vedtaket fra Utlendingsnemnda siste stopp på asylreisen. Viktigst av alt er at det er de mest sårbare asylsøkerne som vil bli rammet hardest, fordi det er de som vil få de største utfordringene ved å måtte bosette seg på et nytt sted i hjemlandet under vanskelige leveforhold og med en uviss fremtid. Avslutningsvis er det verdt å nevne at de fleste høringsinstansene var imot lovendringen, og at EU, Canada, USA, Storbritannia og Australia alle krever at rimelighet vurderes ved internflukt. Men altså ikke Norge. Det er både skuffende og urovekkende.

Mer fra: Debatt