Debatt

Flere sanger om pultost og kålrot

Er det jazz? Er det pop? Eller en stor fyllefest? Kongsberg Jazzfestival er litt av alt. Sånn kan det godt være. Kanskje bortsett fra fylla.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Overskriften her er inspirert av en konsert med sanger og bassist Ellen Andrea Wang, som vant festivalens store jazzpris i fjor, og tradisjonen tro kom tilbake med et nytt bestillingsverk i år. Hun har laget et timelangt verk som heter «Songs From Land», musikk inspirert av hennes hjemtrakter Søndre Land, som til tross for den engelske tittelen har sanger på norsk, med folkemusikk, salmer, mat og, tør vi si det, pop. Men er det jazz? Ja, utvilsomt. Men mye annet også. Livet byr ofte på litt av hvert. Ikke bare på Kongsberg.

Den påståtte konflikten mellom pop og jazz er veldig konstruert. Under ligger det en slags påstand om at verden er urettferdig, og at jazzen trenger et beskyttet fristed. Den klarer seg ellers godt på egne premisser, selv om den ikke er så fordømt stor. Vi skal være på sjeleglade for at det ikke er Ellen Andrea Wang som står foran 12.000 feststemte mennesker mens hun framfører «Songs From Land», men i stedet får gjøre det for noen hundre interesserte som er stille og hører godt etter i en hel time.

Timene før og etter fredagens omdiskuterte konsert med Kygo satte Kongsbergs omfattende konsertprogram på spissen. Først, en høytidsstund med Bobo Stenson alene bak pianoet i en time. Med et tilhørende praktisk problem: Stenson har spilt på mange plater for selskapet ECM, som presenterte seg som «the most beautiful thing next to silence». På Kongsberg ble Stenson i perioder «the most beautiful thing next to DJ-en som varmer opp for Kygo», for det hørtes en tung rumling under de delikate tonene hans, og når den omsider stoppet oppdaget vi hvor ekstra nydelig det kan være, Stensons piano, stillheten under.

Etter Kygo spilte den amerikanske gruppa Steps Ahead i byens nye kulturhus. Et superlag med Eliane Elias på piano, som vant Grammyprisen for beste latinjazz i vinter, samtidig som deres saksofonist Donny McCaslin gjorde furore som Davids Bowies sentrale saksofonist på «Blackstar». Mot slutten kom gruppas saksofonist for 25 år siden inn, Bendik Hofseth, og spilte sammen med McCaslin på en rekke låter. Et stjernelag som spilte for bare et par hundre tilhørere. Poeng kommer: Luksusopplevelsene med Bobo Stenson og Steps Ahead betaler seg ikke selv. Ikke engang statsstøtte kan fullfinansiere sånt. Men med en billettomsetning på sju-åtte millioner på Kygo-konserten har Kongsberg råd til litt av hvert i tillegg. At jazzfestivaler bruker statsstøtten til å hyre inn dyre popstjerner er en fullstendig misforståelse. Egentlig er det omvendt: Uten pop, mindre jazz.

Jeg hadde ikke vært på Kongsberg Jazzfestival siden starten av århundret. Den gangen var popmusikken allerede godt introdusert på programmet. Röyksopp spilte i diskoteket i kjelleren på byens nest største hotell, helt i tråd med festivalens ønske om å presentere spennende, nyskapende og ukjent musikk i mange sjangre. Jazzfestivalen tok sitt ironiske «men er’e jazz»-konsept til nye høyder i år. Likevel har festivalen som blir kritisert for å presentere Sivert Høyem, Jarle Bernhoft, Susanne Sundfør og Karpe Diem, rundt 40 ordentlige jazzkonserter på fire dager. Det burde være mer enn nok jazz til alle. Ofte har de største jazzentusiastene heller et luksusproblem for å finne ut hvilke de skal velge. Det er ikke synd på noen her. Den største jazzsensasjonen det siste året, amerikanske Kamasi Washington, spiller forresten på Øyafestivalen i år. Ingen spør vel lenger om dette er rock?

På den omtalte konserten med Ellen Andrea Wang var det Jon Balke som spilte piano. I timene etterpå skrev han et irritert innlegg på Facebook om utviklingen på Kongsberg, som fikk støtte fra flere kjente musikere. Balke er ingen purist, han har ikke noe prinsipielt mot Kygo, men er frustrert over logistikken når så mange tusen mennesker klemmes inn i bykjernen mellom matboder og suvenirselgere i det han kaller «et forbrukshelvete». Ønsket om å skape en stor, kommersiell folkefest kan fort gå ut over den beste festivalstemningen.

Dessverre var det store publikummet til Kygo for det meste uinteressert i hva som foregikk på scenen. Etterpå forsvant de ut i kvelden og natten og de verste av dem utløste en fyllefest jeg ikke har sett maken til på noen festival, noen gang. Og jeg har virkelig vært ute ei festivalnatt før. Men dette har ingenting med musikken i seg selv å gjøre, bare enkeltarrangementer som blir for store for sitt eget beste. Å komme inn i festivalens jamkjeller på det største hotellet, og se folk rave rundt og skrike og skråle mens noen forsøker å jamme i et hjørne, det er bare deprimerende.

Et annet av festivalens absolutte høydepunkt for min del var å høre Odd Nordstoga synge «Dagane» og «Farvel til deg», igjen for et publikum som var betraktelig mer feststemt enn innholdet i disse sangene, men det er en tid for alt. For dem som ennå ikke har oppdaget det: Livet blir betraktelig mye bedre når man kan høre på mye forskjellig musikk. Som på Kongsberg Jazzfestival i 2016.

Mer fra: Debatt