Annonse
Annonse
Annons
Annonse

Are Tågvold Flaten

Viser innlegg | Se kommentarer (10)

Missouri: Santorum er mannen

Publisert 17 mars 2012

OSAGE BEACH, MISSOURI: “Dette racet er på langt nær over,” sa Rick San­torum dagen før valg­dagen i Missouri, der han er stor­fa­vo­ritt til å vinne.

Rick San­torum i Main Street Music Hall i Osage Beach, Missouri, fredag morgen. Foto: Are Tåg­vold Flaten / amerikanskpolitikk.no.

“Hvem vil du stole på?” spør Santorum.

“Deg!” roper en dame i publikum.

“Hvem stoler du på at kan utfordre Obama?” fort­setter han.

“Deg!” roper flere.

“Rick!” roper en høy­røstet mann bak meg.

Fredag morgen hadde Rick San­torum tatt turen til idyl­liske Osage Beach, en times kjøretid sør for del­stats­ho­ved­staden Jef­ferson City. Det var dagen før valg­dagen i staten der han er sole­klar favo­ritt til å vinne i cau­cu­s­valget på lørdag.

Sent ute

Før San­torum ankom stod det nitten stykker med Rick Santorum-plakater i hen­dene og ventet på scenen. Nasjo­nal­sangen, tro­skaps­eden og bønnen var unna­gjort, men det kunne virke som om San­torum hadde tatt veien til adressen som stod opp­ført på hans egen hjemme­side, for så å havne på en tom par­ke­rings­plass i den andre enden av byen. Det gjorde nemlig jeg, og jeg var redd for at jeg ville gå glipp av hele arrangementet.

Men jeg fant fram, og San­torum kom til slutt.

Lær­dommen fra mellomvalget

“Dette racet er på langt nær over,” sier San­torum etter hvert. “Dette valget må handle om klare valg, … og jo kla­rere for­skjel­lene er, desto større sjanse har vi til å vinne til høsten,” fort­setter han.

San­torum mener mel­lom­valget til Kon­gressen i 2010 var et for­varsel for hvordan det kommer til å gå dersom par­tiet nomi­nerer ham.

“Jeg sier alltid, ‘takk Gud for Tea Party-bevegelsen,’” sier han, en utta­lelse jeg imid­lertid aldri har hørt før, selv om jeg har fulgt den tid­li­gere Pennsylvania-senatoren helt siden Iowa i desember.

Nøk­kelen til suk­sessen i mel­lom­valget, som ga repub­li­ka­nerne kon­troll over Repre­sen­tan­tenes hus etter en his­to­risk fram­gang, er i følge San­torum å stille med en så kon­ser­vativ kan­didat som mulig.

(saken fort­setter under bildet)

Foto: Are Tåg­vold Flaten / amerikanskpolitikk.no.

Romney og etablissementet

“Etab­lis­se­mentet mener vi må nomi­nere en som appel­lerer  i Los Angeles og New York…,” sier San­torum, en utta­lelse som høster akkurat den buingen fra pub­likum han hadde lagt opp til.

“Vi trenger en som er auten­tisk, en som ikke har vært på hver side av hver eneste sak,” fort­setter han, et lite sub­tilt stikk i ret­ning Romney.

Han angriper der­etter Romney for å ha donert penger til Planned Parent­hood, og legger ut om de dagene da Romney var “Pro-Choice,” den ame­ri­kanske beteg­nelsen for det som omtales som til­hen­gere av “selv­be­stemt abort” i Norge.

Bud­skapet: Romney er en flip-flopper du ikke kan stole på. San­torum beskrev der­etter Rom­neys skif­tende posi­sjo­ne­ring med føl­gende utta­lelse: “Con­ve­nient con­ver­sion experiences.”

“Missouri stemte for en måned siden, og dere sendte et tydelig bud­skap,” avsluttet han. “Men for at det skal bety noe må vi vinne med meget klar margin her i morgen.”

En stemme fra Mike

Mike Madden fra Lake of the Ozarks kommer til å stemme på Santorum.

“Hans per­spek­tiver på Gud og familie er viktig for meg,” sier Mike, som inntil nylig vur­derte å stemme på Ron Paul. Men han mener San­torum har en bedre sjanse til å vinne enn kon­gress­mannen fra Texas.

Han liker også Romney, men hoved­grunnen til at det ikke blir ham er helse­re­formen hans og lik­he­tene med “Oba­ma­care,” som for Mike er den vik­tigste moti­va­sjons­fak­toren til å stemme i mot Obama til høsten.

Romney-Santorum?

Men hva tror du om et sam­ar­beid mellom Romney og Santorum?

“Det hadde vært en vin­nende kom­bi­na­sjon. Det ville vært per­fekt,” sier Mike, som om det plut­selig gikk opp et lys for ham.

I det San­torum beveger seg i vår ret­ning tar jeg opp bånd­opp­ta­keren og gjør meg klar til å spørre ham om nettopp det.

Mike her sier han kunne tenke seg en ticket med deg og Romney, hva tror du om det?

“Og…, det…” sier San­torum, før han stopper opp midt i set­ningen, som muli­gens fort­satte på denne måten i hans eget hode: “… er det sik­kert ikke så lurt at jeg svarer på.”

Tror du du kommer til å vinne her i morgen? spør jeg isteden.

Det spør­målet svarer han på:

“Vi satser på det,” sier han, før han hilser på Mike som står ved siden av.

En sjekk på 1000 dollar

Mike, som alle­rede har for­talt meg at han for første gang skal gi en bety­delig sum til en poli­tiker, drar opp en sjekk på 1000 dollar, og gir den til Santorum.

San­torum sier “takk,” bretter den sammen, og smiler stivt på bildet sammen med Mike og et par av kol­le­gaene hans, mens Secret Service-vaktene sier at det er på tide å gå.

En mil­lion dollar

Santorum-kampanjen sier de har samlet inn mer enn en mil­lion dollar siden onsdag, og håper å kunne bruke mest mulig penger i Illi­nois, der pri­mær­valget går av sta­belen den 20. mars.

Der venter Romney, som ikke tør satse på at angre­pene fra Super PACen “Restore Our Future” ville være nok denne gangen.

Målet er å stanse entu­si­asmen rundt San­torum, krympe stør­relsen på elek­to­ratet, og satse på at hans egen orga­ni­sa­sjon skal gi ham sei­eren i Obamas hjemstat.

Are Tågvold Flaten er redaktør av amerikanskpolitikk.no.

10 år etter 9/11

Publisert 11 september 2011

Ter­ror­an­gre­pene den 11. sep­tember 2001 kom ut av det blå. En knallblå himmel. 10 år senere er frykten en del av den ame­ri­kanske folkesjela.

Om mor­genen den 11. sep­tember 2001 hadde jeg ame­ri­kansk his­torie. Jeg var utveks­lings­stu­dent i Missouri, og his­to­rie­boka som lå i sekken trengte med ett et nytt kapittel. Fra TV-skjermen oppe ved kate­teret så vi et tårn i røyk, omgitt av en mor­genblå himmel. Og så ble også det andre tårnet i World Trade Center truffet. Tårer, sjokk, og redsel preget klasse­rommet. Og så ringte skole­klokka, og vi beveget oss til rommet der vi skulle ha algebra.

TV-skjermen stod på også her, og 10 år etter husker jeg ikke hva jeg tenkte eller følte, men jeg husker at jeg gikk fra klasserom til klasserom, og at en stemme over høy­ta­ler­an­legget opp­lyste om at gutter over en viss alder og vekt kunne måtte regne med å bli vervet.

I 2001 hadde verts­fa­mi­lien min i Missouri også tatt inn en annen utveks­lings­stu­dent: Laz fra Turk­me­nistan. Det må ha vært vans­kelig for ham å opp­leve at han plut­selig ble sett på på en annen måte. Gutten som i løpet av det året ble tatt inn i hjer­tene til en ame­ri­kansk familie, og som ble en del av den, bor 10 år senere i London – og han er for­andret. Face­bo­oken hans preges av sinne mot USA og Israel, og USAs reak­sjon på 11. sep­tember er en av grunnene.

Denne reak­sjonen har preget inter­na­sjonal, og ame­ri­kansk innen– og uten­riks­po­li­tikk siden. Krigen mot Afgha­ni­stan mottok bred støtte, men Irak­even­tyret – og Guan­tanamo og Abu Ghraib – skadet USAs omdømme i ver­dens­sam­funnet. Det ble aldri funnet noen masse­øde­leg­gel­ses­våpen. Reak­sjoner og hand­linger som skulle for­svare og styrke Ame­rika, har til en viss grad bidratt til det motsatte.

11. sep­tember preget det ame­ri­kanske pre­si­dent­valget i 2004, da Michael Moores Fah­ren­heit 9/11 nok var med på å gjøre valg­ut­fallet jev­nere enn det ellers ville ha blitt. Etter­spillet etter 11. sep­tember var også med på å prege valg­kampen fire år senere, da Senator Obamas tid­lige mot­stand mot Irak­krigen og Senator Clin­tons hel­hjer­tede støtte til Bus­had­mi­ni­stra­sjonen ble brukt effek­tivt av Obama­kam­panjen. Nåvæ­rende vise­pre­si­dent og davæ­rende Senator Joe Biden gjorde også et poeng ut av tid­li­gere New York bor­ger­mester Rudy Giuli­anis aktive bruk av 9/11 i den repub­li­kanske nomi­na­sjons­kampen: “Et sub­stantiv, og et verb og 9/11, [han sier] ingen­ting annet.”

Den poli­tiske bruken av 9/11 er ikke lenger like fram­tre­dene, men tid­li­gere pre­si­dent George W. Bush og hans Texasslang vil for alltid bli knyttet til den mor­genen, og det ame­ri­kanske svaret. I et slikt per­spektiv preger etter­døn­nin­gene fort­satt ame­ri­kansk valg­kamp: “ErUSA vir­kelig klar for en guvernør fra Texas som høres ut akkurat som Bush?”

På ett­års­mar­ke­ringen for 9/11 holdt jeg meg hjemme for å se på min­nes­mar­ke­rin­gene på TV. Da som nå ble det rap­por­tert om ter­ror­trusler. Siden den tid har sik­ker­hets­kra­vene på fly­plasser verden over blitt inn­strammet, og særlig i USA. Pre­si­dent Franklin D. Roo­se­velt sa tidlig på 1930-tallet at “det eneste vi har å frykte, er frykten selv.” Frykten er ter­ro­rens seier, og den lever videre 10 år senere.

Innlegget er også publisert på amerikanskpolitikk.no.

I 2006 var Senator Barack Obama (D-IL) i mot å heve gjeldstaket.

Ja, du leste riktig. Den gang var Obama alle­rede i gang med å posi­sjo­nere seg foran nomi­na­sjons­kampen i 2008, og en poli­tiker i valg­kamp­modus kan som kjent si så mangt. Obama har siden inn­rømmet at han tok feil den gang, og at det vil være kata­stro­falt å innta samme posi­sjon nå. I mars 2006 uttalte Obama føl­gende

“The fact that we are here today to debate rai­sing America’s debt limit is a sign of lea­dership fai­lure. It is a sign that the U.S. Govern­ment can’t pay its own bills. It is a sign that we now depend on ongoing finan­cial assi­stance from for­eign countries to finance our Government’s reck­less fiscal poli­cies. … Increasing America’s debt weakens us dome­sti­cally and inter­na­tio­nally. Lea­dership means that ‘the buck stops here. Instead, Wash­ington is shif­ting the burden of bad choices today onto the backs of our children and grand­children. Ame­rica has a debt pro­blem and a fai­lure of lea­dership. Ame­ri­cans deserve better.”

Dead­line for å komme til enighet er 2. august. Dersom det ikke skjer har Timothy Geithner fore­speilet kata­strofe, og kon­gress­kvinne og pre­si­dent­kan­didat Michele Bach­mann (R-Minnesota) har uttalt at han må slutte “å skremme det ame­ri­kanske folket.” Par­tene kommer til en avtale, det er jeg over­be­vist om. Spørs­målet er bare stør­relsen på kame­lene hver side må svelge.

Amerikansk politikk følger du på amerikanskpolitikk.no. Du finner oss også på Facebook og Twitter.

Den 6. november 2012 er det pre­si­dent­valg i USA. Blir det fire nye år for Obama-Biden?

Pre­si­dent Barack Obama, som innen den tid har fylt 51 år, søker gjen­valg med tog­en­tu­si­asten* og for­snak­kel­ses­ge­ne­ra­toren Joe Biden som vise­pre­si­dent (innen den tid 69 år gammel). Obama annon­serte sin gjen­valgs­kam­panje den 4. april, og har siden den tid bedrevet penge­inn­sam­ling fra kyst til kyst.

Hva kjenne­tegner gjen­valgs­kam­panjen så langt, og hvordan står det til med sjan­sene for gjenvalg?

Under­teg­nede har blitt invi­tert på middag med både Obama (”Dinner with Barack”) og Biden (sammen med alle de andre på Obama for Ame­ricas e-post lister, men det var visst ikke bare å møte opp), og mottar stadig vekk e-poster fra Obamas valg­kamp­ma­ski­neri. Før mid­dags­in­vi­ta­sjo­nene kjørte de en “hvis du bidrar, har vi folk som vil matche ditt bidrag”-kampanje i et par uker. E-postene (som gjerne er sig­nert med ”Barack”, ”Joe” eller ”Michele”, avhengig av hvem som ”skriver”) kjenne­tegnes av en per­sonlig tone, og inn­e­holder selv­sagt fore­spørsler om å bidra med så mange dollar som man kan avse. Kam­panjen har i til­legg begynt å selge t-skjorter, buttons og alt annet man tenke seg med Obamas 2012-logo på.

Mot­toet er så langt “Win­ning the Future,” men det plan­legges nok et mer fen­gende og mobi­li­se­rende motto til høsten 2012. Hvordan spille videre på “Change” og “Hope”, uten at det virker virkelighetsfjernt?

Penger og bud­skap. Blir Obama den første kan­di­daten som bryter 1-milliard-dollars-barrieren? Mye tyder på det. Det som uan­sett er sik­kert er at pre­si­denten har et (stort) penge­inn­sam­lings for­trinn sam­men­lignet med sine repub­li­kanske utford­rere. Han har et større mik­ro­fon­stativ enn sine mot­stan­derne, og han kan benytte seg av alle for­de­lene som følger med pre­si­dent­em­betet. Fram til repub­li­ka­nerne blir enige om en utfordrer kan pre­si­denten fort­sette å samle inn penger, og bygge valg­kamp­ma­ski­ne­riet sitt mens Romney & Co hakker løs på hverandre.

Så et par selv­føl­ge­lig­heter: I valg­kampen vil Obama foku­sere på hva han har fått til i sin første periode, og hva han har satt i gang. Han må knytte håpet og entu­si­asmen fra 2008 til veien fram­over. Han må gjøre det klart hvorfor han for­tjener gjen­valg, og han må peke på hva som er bedre i 2012 enn det var i 2008.

Nettopp det aspektet, knyttet til spørs­målet ”har du det bedre i dag enn for fire år siden?”, kommer til å spille en viktig rolle irepub­li­ka­nernes kam­panje mot Obama. De kan med enkelhet peke på brutte valg­løfter og høy arbeids­le­dighet mens de pre­sen­terer sine løsninger.

Hva svarer Obama? Han vil blant annet for­syne seg fra denne smør­brød­lista (pre­sen­tert med Obama-spin): ”Vi reddet landet fra en depre­sjon, jeg tok Osama bin Laden, ame­ri­kanske tropper er ’ute’ av Irak, og på vei ut av Afgha­ni­stan. Helse­re­formen min er en for­bed­ring av Mitt Rom­neys … (bare vent, du kommer til å like den!), og nå kan endelig homo­file tje­neste­gjøre med hevet hode i mili­tæret. Ikke nok med det, vi har satset på utdan­ning, og ’Race to the Top’-satsningen er et viktig steg mot å vinne fram­tiden.” Sam­tidig som han nevner et eller flere av punk­tene overfor vil Obama svare på ”har du det bedre…” spørs­målet med å rette søke­lyset mot hva som kastes på sjøen dersom repub­li­ka­nerne tar over roret. Vil du vir­kelig gi kon­trollen til­bake til de som fikk oss inn i alle disse pro­ble­mene i utgangspunktet?

Win­ning the Future. Til­bake til mot­toet som var tit­telen på en bok av Newt Gingrich (!) før Obama tok det i bruk i sin State of the Union-tale tid­li­gere i vinter. I de siste måne­dene har Obama reist rundt på fab­rikker og små inno­va­tive, ”grønne” sel­skaper som har skapt jobber, og som utkon­kur­rerer lig­nende bedrifter i utlandet. Mange av disse fab­rik­kene og sel­ska­pene ligger til­fel­digvis i nøk­kel­stater som Obama bør vinne i 2012. En skal ikke under­vur­dere betyd­ningen av å få pre­si­denten på besøk, uan­sett hva man stemte for snart tre år siden.

Vin­ner­sjan­sene. Den kon­ven­sjo­nelle vis­dommen (særlig i norske medier) er at Obama er nær­mest uslåelig i 2012, men så enkelt er det selv­sagt ikke (mer om det i for­rige ukes spalte). Det sterke valg­re­sul­tatet fra 2008 er his­torie og vil ikke kopieres til neste år.

Det kommer til å bli jevnt, nesten uan­sett hvem repub­li­ka­nerne ender opp med.

Økono­mien er i fører­setet, og sjan­sene for Obamas gjen­valg henger tett sammen med et knippe økono­miske fak­torer, deri­blant arbeids­le­dighet og average Joe’s kjøpe­kraft (dis­posable income).

Sit­tende pre­si­den­ters sjanse for gjen­valg minsker dersom det dukker opp en utfordrer i pri­mær­val­gene. Obama har litt pro­blemer med venstre­siden om dagen (blant annet på grunn av inn­volve­ringen i Libya, gjer­de­sit­tingen når det gjelder homo­filt ekte­skap, og videre­fø­ringen av Bushs skatte­kutt), men sånn det ser ut nå er det tvil­somt med en demo­kra­tisk utfordrer som vil være i nær­heten av å utgjøre en trussel. Det er imid­lertid ikke helt usann­synlig at kon­gress­mannen Dennis Kuci­nich (D-OH, 10. dis­trikt) kan ha et kan­di­datur i magen, og et slikt for­styr­rende ele­ment kan gi Obama et par ekstra grå hår.

Bush­stra­tegen Karl Rove har alle­rede skrevet en spalte omhvorfor Obama kan komme til å tape i 2012 (Anders Romar­heim har mer borte på Fokus USA), og deler av Roves argu­ment henger sammen med mur­ringen på venstre­siden og den mang­lende entu­si­asmen blant de fri­vil­lige akti­vis­tene som var så avgjø­rende for Obama i 2008. Rove peker videre på syn­kende støtte blant en rekke vik­tige vel­ger­grupper, men påpeker sam­tidig at Obama har tid på seg til å snu skuta. De som inter­es­serer seg for valg­kampen bør abso­lutt ta en titt på Roves artikkel.

Hva sier menings­må­lin­gene? Landet er splittet på midten hvis vi ser på hans gjen­nom­snitt­lige ”approval rating” (47,7 approve mot 47 dis­ap­prove hos Real Clear Poli­tics, 15.-23. juni), men hvis spørs­målet går på om landet er på rett kurs eller eiavtegner det seg et annet bilde (tal­lene er inn­hentet i perioden mellom 2. og 20. juni): Kun 29,5 % mener at landet er på riktig kurs (”right track”), mens 63,7 % mener landet er på gal kurs (”wrong track”).

Med det sagt, Obama er fort­satt rela­tivt godt likt, selv om mye av poli­tikken hans er upo­pulær (helse­re­formen for eksempel…). Bet­ting­mar­kedet på Intrade setter sann­syn­lig­heten for gjen­valg til 58,4 %.

Innlegget er også publisert på amerikanskpolitikk.no. Der finner du regelmessig, balansert og faktabasert lesestoff om amerikansk politikk.

President Obama stiller til valg i 2012. Hvordan har det gått med presidenter som har stilt til valg i nyere tid?

For tre uker siden argu­men­terte jeg for at sit­tende pre­si­denter som stiller til valg i nyere tid ikke er uslåe­lige. Jeg tok for meg perioden mellom 1976 og 2008, og fant føl­gende: tre pre­si­denter vant (Reagan 84, Clinton 96 og Bush 04), og tre pre­si­denter tapte (Ford 76, Carter 80 og Bush 92). Start­punktet – det første pre­si­dent­valget etter Water­gate – ble valgt ut ifra skillet man gjerne trekker ved Nixons sorti. For å videre­ut­vikle argu­mentet har jeg latt pri­mær­valg­sys­temet sette para­met­rene: Hvor langt til­bake kan vi si at nomi­na­sjons­kampen fulgte dagens løp, sånn cirka?

For det første må det sies at ame­ri­kanske pre­si­dent­valg er i kon­ti­nu­erlig utvik­ling. Mer penger, mer sofis­ti­kerte medi­a­stra­te­gier, bedre bruk av inter­nett, og så videre. Men en sen­tral utvik­ling i nyere tid er utvil­somt vik­tig­heten av pri­mær­val­gene. Pre­misset som driver argu­men­ta­sjonen nedenfor er dermed at det må skilles mellom pre­si­dent­valg med og uten ele­menter fra pri­mær­val­gene slik vi kjenner de i dag. Når kan vi si at de moderne pri­mær­val­gene hadde sin spede begynnelse?

1956: Pri­mær­val­gene blir sett som veien til makta. I 1956 utfordret den demo­kra­tiske Senator Estes Kefauver det demo­kra­tiske etab­lis­se­men­tets favo­ritt Adlai Ste­venson – som blant annet hadde Chi­cagos noto­riske poli­tiske maskin i ryggen. Kefauver troppet opp i New Hamps­hire med noen få jour­na­lister på slep gjennom den snø­fylte del­staten, og hånd­hilste og god­snakket med alle han møtte. Ste­venson tok ham ikke alvorlig – på tross av at Kefauver hadde vunnet i New Hamps­hire og en rekke andre del­stater i pri­mær­val­gene i 1952 – og Kefauver vant. Der­etter gikk turen til Min­ne­sota. Ste­venson, med blant andre Hubert Humphrey med på laget som støtte­spiller, tok nå Kefauver seriøst, men sør­stats­po­pu­listen over­rasket nok engang, og vant også her. Der­etter tok Ste­ven­sons penger og inn­fly­telse over­taket på Kefauver, som ikke hadde penge­in­ter­es­sene på sin side. Som en kon­se­kvens av pri­mær­val­gene lot imid­lertid Ste­venson del­ta­kerne på det demo­kra­tiske nasjo­nal­kon­ventet i 1956 velge par­tiets vise­pre­si­dent­kan­didat, og Kefauver ble valgt. Stevenson-Kefauver tapte imid­lertid mot Eisenhower-Nixon i 1956.

Pri­mær­valg fantes selv­sagt før 1956, men som den poli­tiske jour­na­list­le­genden The­odore H. White påpeker i Ame­rica in search of itself: The making of the pre­si­dent 1956–1980 (1983), så var Kefau­vers kan­di­datur i 1956 det første num­meret av det moderne ame­ri­kanske pri­mær­valgsir­kuset. Det er for øvrig verdt å nevne Whites beskri­velse av Senator Kefauver:

”When lubri­cated with bourbon, he could reach genuine eloquence. And by repu­ta­tion, he was one of the great woma­nizers of the cam­paign trail” (s. 75).

Kefauver var i følge White den første som så pri­mær­valget som veien til makta.

Med dette som bak­teppe har jeg tatt for meg pre­si­dent­val­gene mellom 1956 og 2008 i tabellen nedenfor (klikk på tabellen for å stu­dere den nærmere):

I perioden mellom 1956 og 2008 var det 14 pre­si­dent­valg, hvorav 9 valg der sit­tende pre­si­denter stilte til valg. Ser en på hele perioden under ett vant sit­tende pre­si­denter i 66,6 % av til­fel­lene (6 pre­si­denter vant, 3 tapte).

Resul­ta­tene fra pri­mær­val­gene ble imid­lertid ikke bin­dende før etter 1968, og før den tid kunne en kan­didat vinne både flest stater og flest stemmer, uten at det behøvde å bety noe som helst.

Ser vi på perioden mellom 1972 og 2008 vant sit­tende pre­si­denter i 57,1 % av til­fel­lene (4 pre­si­denter vant, 3 tapte). Dersom vi ser på perioden etter Nixons sorti – med en økt bevissthet for skit­tent spill bak luk­kede dører, med røt­tene til dagens poli­ti­ker­forakt – vant sit­tende pre­si­denter i 50 % av tilfellene.

Dersom vi knytter Fords nederlag til hans tette bånd til, og hans benåd­ning av Pre­si­dent Nixon, og att­påtil holder fast ved at Ford jo aldri ble valgt og dermed var en ytterst svak pre­si­dent, kan det argu­men­teres for at start­punktet bør ligge i 1980.

Bildet er fort­satt ikke entydig: Sit­tende pre­si­denter vant i 60 % av til­fel­lene mellom 1980 og 2008 (3 pre­si­denter vant, 2 tapte).

Ser vi på val­gene fra og med 1988 – da begrepet ”Super Tuesday” ble intro­du­sert da ni sør­stater arran­gerte sine pri­mær­valg samme dag (den 8. mars) – vant sit­tende pre­si­denter i 66,6 % av til­fel­lene (2 pre­si­denter vant, 1 tapte).

Og slik kan en fort­sette. Jo mer vi inn­skrenker tids­rommet vi stu­derer desto nær­mere kommer vi en sam­men­lig­ning av ulike typer epler, framfor en sam­men­lig­ning av epler og appelsiner.

Poenget mitt er det føl­gende: Dersom en omtaler pre­si­dent­valg på 1900-tallet uten å ta inn over seg fak­to­rene som fak­tisk preget valget, så er man ute å kjøre.

En sen­tral årsak til at pri­mær­val­gene betyr noe for en sit­tende pre­si­dents sjanse til å vinne er mulig­heten for å bli utfordret av en av sine egne, og dermed bli svekket. Dette gjaldt for eksempel Ford i 1976 (av Reagan), Carter i 1980 (av Ken­nedy), og Bush i 1992 (av Buchanan).

De tre pre­si­den­tene som har tapt siden 1956 ble alle utfordret og svekket i pri­mær­val­gene av en av sine egne. 

Sit­tende pre­si­denter som stiller til valg er langt fra uslåe­lige i nyere tid. Men i perioden mellom 1956 og 2008 har ingen sit­tende pre­si­dent som ikke ble utfordret i pri­mær­val­gene tapt. Slik det ser ut i dag kommer ingen til å utfordre Pre­si­dent Barack Obama i pri­mær­val­gene. Obama skrev imid­lertid his­torie i 2008, og i 2012 kan fort­satt alt skje.

Innlegget er også publisert på amerikanskpolitikk.no

Kommentatorer har lenge omtalt feltet av potensielle republikanske presidentkandidater som svakt, mens andre har gått enda lenger: Republikanerne må velge mellom en gjeng med tapere. Men er egentlig feltet svakt? Og er Obama uslåelig?

For det første må det sies at en president som søker gjenvalg har en innebygd fordel, og gjengen som kniver seg i mellom om å utfordre presidenten konkurrerer på et lavere nivå. De har ikke Air Force One for hånden eller media på slep. De kan ikke spille ping-pong med David Cameron og skåle med dronningen med det første. De har kort og godt et mindre mikrofonstativ, og de må igjennom en kamp innad i partiet før de i det hele tatt kan konkurrere på presidentens nivå. Sittende presidenter taper sjelden, og det har kun skjedd tre ganger siden andre verdenskrig: Gerald Ford (R) i 1976, Jimmy Carter (D) i 1980, og George H.W. Bush (R) i 1992.

Følgende må imidlertid tilføyes: Samlet sett utgjør disse tre tilfellene halvparten av presidentvalgene siden 1976 der en sittende president stilte til valg. Utfallet av den andre halvparten gjør bildet mindre klart:

Mellom 1976 og 2008 var det like mange presidenter som vant gjenvalg (Reagan 84, Clinton 96, Bush 04), som det var som tapte gjenvalg (Ford 76*, Carter 80, Bush 92). I nyere tid er det dermed en feilslutning å si at ”presidenten som regel vinner gjenvalg.

Hva med 2012? Er President Obama uslåelig, og de potensielle republikanske utfordrerne sjanseløse? Er de en ”gjeng med tapere”? Det er det selvsagt altfor tidlig å si noe om, men la oss ta ett steg tilbake.

Før nominasjonskampen tar til for fullt vil de som stiller seg opp bli vurdert opp i mot presidenten. Og presidenten vil i de aller fleste tilfeller framstå som den sterkeste. I påvente av at primærvalgene starter begynner dermed mediene (og nervøse partitopper) å snakke om andre potensielle kandidater som på avstand virker sterkere. Hva med Texas guvernør Rick Perry? Hva med Jeb Bush? Hva med Chris Christie? Hva med Rudy Giuliani?

Sånn vil det alltid være.

Det er ikke det at 2012-kullet av republikanske presidentkandidater nødvendigvis er sterkt. Poenget er at en sittende presidents potensielle utfordrere alltid framstår som svake såpass tidlig i nominasjonskampen. For magne virker presidenten for øvrig så formidabel at de bestemmer seg for ikke å stille i det hele tatt (eller hva, Thune, Barbour, Huckabee og Daniels?).

Får vi en reprise fra 1980 (da en demokratisk president ble kastet etter én periode), 1984 (da en president vant knusende gjenvalg), 1992 (da en ung sørstatsguvernør felte presidenten ved å fokusere på økonomien), eller 1996 (da en demokratisk president vant gjenvalg mot en kandidat som hadde sine beste dager bak seg)?

Ingen vet hva som skjer i 2012, men at det blir spennende, det er iallefall sikkert.

Tim Pawlenty for President

Publisert 23 mai 2011

Tim Pawlenty er en av favo­rit­tene til å vinne den republikanske presidentnomi­na­sjonen, selv om menings­må­lin­gene fore­løpig ikke gjen­speiler hans potensiale.

Tim Pawlenty (50), tidligere guvernør av Minnesota (2003-2011), annonserte natt til mandag norsk tid at han stiller som republikansk presidentkandidat i 2012.

Paw­lenty annon­serte sitt kan­di­datur på Face­book i en to-minutters video (som du finner i slutten av inn­legget), og han sa blant annet dette:

“I’m Tim Paw­lenty, and I’m run­ning for pre­si­dent of the United States. … I know the Ame­rican dream, because I’ve lived it. And I know for it to be there for the next gene­ra­tion we’re gonna have to do more than give fancy speeches. We’ve had three years of that. It’s not wor­king. … Together, we’ll change our country. And this time, it’ll be for the better.”

Paw­lenty er en av det repub­li­kanske etab­lis­se­men­tets favo­ritter (sammen med Mitt Romney og Jon Huntsman), og han har poten­siale til å favne bredt.  I boka Courage to Stand: An Ame­rican Story (som jeg har anmeldt her) for­teller Paw­lenty om opp­veksten i et arbei­der­klasse­hjem i Midt­vesten, vik­tig­heten av å stå for det en tror på – både i reli­giøse og poli­tiske spørsmål, og om hvordan han klarte å gjen­nom­føre sin kon­ser­va­tive repub­li­kanske agenda som guvernør i det libe­rale, demo­kra­tiske Min­ne­sota. Med bibel­si­tater (som du kan lese mer om her), fokus på sine økono­miske meritter som guvernør, og anek­doter fra mili­tære biset­telser og besøk i Irak og Afgha­ni­stan for­ener Paw­lenty ele­gant kon­ser­va­tis­mens tre­beinte stol – slik den ble beskrevet av Wil­liam F. Buckley – og gir den lange ver­sjonen av talene han kommer til å holde i løpet av nominasjonskampen.

Paw­lenty pro­fi­lerer seg selv som en ”Sam’s Club Repub­lican.” Kort opp­sum­mert inn­e­bærer det fol­ke­lighet og røtter i arbei­der­klassen, framfor til­knyt­ning til såkalte ”Country club Repub­li­cans” (les Mitt Romney, og til dels også Jon Huntsman), som gjerne er mer vel­stå­ende, og mindre opp­tatt av sosial­kon­ser­va­tive hjerte­saker. T-Paw pro­fi­lerer seg som ”blue-collar”, ikke ”white-collar.”

National Reviews Robert Costa fulgte Paw­lenty noen dager på bok­tur­neen hans i januar, og skriver at selv om folk flest ikke vet så mye om ham, så vil de vite mer. Costa skriver videre at Paw­lentys milde fram­to­ning kan vise seg å bli en styrke i det som utvil­somt vil bli en skitten og opp­hetet valg­kamp, og Wash­ington Posts Karen Tumulty synser i samme ret­ning (”Can bland be beautiful?”).

Costa påpeker derimot at Paw­lenty er nær­mest ukjent nasjo­nalt og at han henger etter på menings­må­lin­gene i sta­tene som kommer først i nomi­na­sjons­sir­kuset. Det poli­tiske oraklet Larry Sabato har plas­sert Paw­lenty i topp­sjiktet blant de poten­si­elle repub­li­kanske pre­si­dent­kan­di­da­tene, og i følge Sabato er Paw­lentys styrker og svak­heter i tråd med poen­gene som alle­rede er nevt: Guver­nø­rens arbei­der­klasse­bak­grunn og det at han er aksep­tabel for de aller fleste teller posi­tivt, mens den lave andelen av befolk­ningen som fak­tisk vet hvem han er og det at han kan virke litt blass og lite inspi­re­rende (”bland”) teller negativt.

Den kon­ser­va­tive kom­men­ta­toren George Will er over­be­vist om at det kun er Paw­lenty som kan vinne nomi­na­sjonen, for der­etter å slå Pre­si­dent Barack Obama høsten 2012. Mar­kedet på Intrade gir ham for øyeblikket en sjanse på 23,7 % til å vinne nomi­na­sjonen (bak Romney med 28 %), som i mine øyne er undervurdert.

Videoen som ble sluppet i natt (“A Time for Truth”) er en for­smak på annon­se­ringen som kommer senere i dag, og den gir deg en rask intro­duk­sjon til hvem Paw­lenty er:

Innlegget er også publisert på amerikanskpolitikk.no

 

Humpete start for Newt Gingrich

Publisert 22 mai 2011

Det gikk ikke lang tid før Newt Gingrich gjorde det vanskelig for seg selv i den republikanske nominasjonskampen.

Den 11. mai annon­serte Newt Gingrich sitt pre­si­dent­kan­di­datur. Samme dag ble jeg inter­vjuet av Banden på NRK P3, og jeg sa blant annet at en av hoved­ut­ford­rin­gene hans blir “å holde seg til tal­king points.” Med det mente jeg at han må føre en struk­tu­rert valg­kamp, med et (rela­tivt) kon­sis­tent bud­skap, uten å tråkke (for mange) poten­si­elle vel­gere på tærne.

Som første­mann ut i “Meet the Press” sin “Meet the candidates”-serie for­rige søndag så det lenge ut til at Gingrich skulle klare balanse­gangen. Men så sa han føl­gende, på et spørsmål om Rep. Paul Ryans (R-WI) bud­sjett­for­slag og hans plan for å endre Medicare-systemet (min utheving):

I don’t think right-wing social engi­neering is any more desi­rable than left-wing social engi­neering. I don’t think imposing radical change from the right or the left is a very good way for a free society to ope­rate. I think we need a national con­ver­sa­tion to get to a better Medi­care system with more choices for seniors. But there are spec­ific things you can do.

To ord: Lite gjen­nom­tenkt. Hvorfor? Fordi Gingrich kon­kur­rerer om å bli det repub­li­kanske par­tiets pre­si­dent­kan­didat, fordi Ryan er populær, og fordi planen hans blir sett på som alter­na­tivet til Obamas bud­sjett. Sagt på en annen måte (fra et repub­li­kansk per­spektiv): Ryan good, Obama bad, og da er det lite klokt å beskrive Ryans plan slik Gingrich gjorde.

Reak­sjonen fra høyre­siden var rask og knu­sende (Charles Kraut­hammer uttalte for eksempel: “He’s done”). Ryan rea­gerte selv på føl­gende måte (i et intervju med Laura Ingraham): “With allies like that, who needs the left?”

De nega­tive reak­sjo­nene i kon­ser­va­tive medier var starten på en dårlig uke for Gingrich. På mandag unn­skyldte han seg, men ble alli­kevel kon­fron­tert av en indig­nert mann i Dubuque, Iowa (“the rebuke in Dubuque”). Der­etter ble han  “glitter-bombed” () i Min­ne­sota. Stephen Col­bert og John Stewart stor­koste seg selv­sagt, og Chris Cil­lizza (Wash­ington Post / The Fix) kon­klu­derte med at Gingrich hadde hatt den “verste uka i Wash­ington.”

I dag (søndag) var Gingrich gjest på “Face the Nation” (CBS), og han gjorde sitt ytterste for å klar­gjøre hva han egentlig mente:

“I pro­bably used unfor­tu­nate language…but my point was really a larger one: that neither party could impose on the Ame­rican people somet­hing that they are deeply opposed to. … He and I are on the same side in that con­ver­sa­tion. … Obama’s on the oppo­site side of that conversation.”

Verten Bob Schi­effer ga seg ikke med fokuset på utta­lel­sene om Ryan, og etter snakket om for­rige ukes utta­lelser foku­serte Schi­effer på nyheten om at Gingrich og kona skyldte store beløp til smykke­bu­tikken Tiffany’s i 2005–2006. Gingrich klarte ikkeå skjule sin irri­ta­sjon. Schi­effer rettet der­etter søke­lyset mot Gingrich sin ving­ling i spørs­målet om opp­ret­telsen av en fly­for­buds­sone i Libya (Gingrich var for, før han var i mot). Jeg ble ikke stort klokere.

Kort opp­sum­mert: Gingrich har hatt en for­fer­delig uke, og det ser ikke ut til at han er på vei til å snu den trenden med det første. Kursen på Intrade var lenge dalende, men har nå sta­bi­li­sert seg på 3 %.

 

Om mor­genen den 11. sep­tember 2001 satt jeg i his­to­rie­timen på Helias High School i Jef­ferson City, Missouri. Jeg var utveks­lings­stu­dent på første­året på videre­gå­ende, og hadde bodd litt over en måned hos verts­fa­mi­lien min. Skole­dagen ble til­bragt foran TV-skjermen, og vi byttet som vanlig klasserom når det ringte i skole­klokka.  Redsel, sjokk og ikke minst usik­kerhet preget dagen. Jeg husker 9/11 som en dag da alt stoppet opp, før verden våknet opp til en ny vir­ke­lighet dagen derpå.

Osama bin Laden har blitt jaktet siden, og når han nå er drept og senket i havet kan ame­ri­ka­nerne trekke et let­tel­sens sukk. Bin Laden har endelig betalt med det han fra­røvet omtrent 3000 men­nesker for ni og et halvt år siden. Ter­ror­hand­lin­gene for­ente nasjonen i kjøl­vannet av 11. sep­tember, og ter­ro­ris­tens død samler igjen nasjonen, om enn for en stakket stund.

For Pre­si­dent Barack Obama er dette en viktig milepæl, og uav­hengig av hva slags inn­virk­ning begi­ven­heten kommer til å få på det kom­mende pre­si­dent­valget, må repub­li­ka­nerne som ønsker å utfordre ham i 2012 nå endre litt på angrepsplanene.

Det republikanske teltet i 2012

Publisert 4 mars 2011

Det repub­li­kanske par­tiet er et telt med varie­rende stør­relse.

Fram mot presidentvalget i 2012 blir det audition, lys, klovner, show og sirkus, men for at republikanerne skal sende Obama på flyttefot må primærvalgvinneren også tiltrekke seg folk som vanligvis står på utsiden av teltet.

Stra­te­gien er med andre ord todelt: (1) forén repub­li­ka­nerne, og (2) fri til de uav­hen­gige (mens man ben­flørter med til­bøye­lige demo­krater). Rea­gansk sjarm­of­fensiv eller George W. Bushs medfølende-konservatisme er de seneste suk­sess­opp­skrif­tene, mens Dole-Kemp spø­kelset fra 1996 befinner seg under senga til de håpe­fulle som enda ikke har bestemt seg. De som bestemmer seg for å gjøre alvor av drømmen om å bli pre­si­dent, tror ikke på spø­kelser, men overser ele­fanten i rommet.

Akkurat som i 1995/1996 har demo­kra­tene en ung og karis­ma­tisk pre­si­dent i Det hvite hus, og som Hans Olav Lahlum tid­li­gere har skrevet om på amerikanskpolitikk.no er det sjel­dent at en sit­tende pre­si­dent blir slått, og enda sjeld­nere at en karis­ma­tisk pre­si­dent går tapende ut av valg­kampen. Situa­sjonen, per dags dato, blir ikke lys­ti­gere av at repub­li­ka­nerne mangler en klar leder­skik­kelse. Høye ambi­sjoner og ønske om pub­li­sitet er det derimot ingen mangel på, og det er mange som ser en pre­si­dent i speilet om dagen – selv om det for øyeblikket ikke ser ut til at en sit­tende senator prøver seg.

I nomi­na­sjons­kampen vil en gruppe kan­di­dater foku­sere på det vel­gerne for­venter å høre (”vane­dy­rene”), mens andre vil satse på det de tror vel­gerne ønsker å høre (”popu­lis­tene”). En tredje gruppe vil foku­sere på det de tror vel­gerne trenger å høre (”de ukon­ven­sjo­nelle”). I til­legg kan en skille mellom de som trår var­somt i håp om å favne bredt etter nomi­na­sjons­kampen, og de som hamrer løs med sikte på nomi­na­sjonen uten særlig fokus på det som even­tuelt skjer etter primærvalgene.

Her er det selv­sagt snakk om gene­ra­li­se­ringer uten vann­tette skott, og kate­go­ri­se­ringen er kun et eksempel på en mulig tolk­nings­ramme av den kom­mende nominasjonskampen.

Repub­li­kanske pri­mær­valg­vel­gere er vant til å høre lov­nader om at en repub­li­kansk pre­si­dent vil kunne redde landet fra moralsk for­fall, at skat­tene og avgif­tene må ned, og at det er på tide med en pre­si­dent som er sterk i uten­riks– og sik­ker­hets­po­li­tikken. Videre er det en gjen­ganger å snakke om føde­ralt slø­seri og føde­rale over­tramp dersom det ikke havner en repub­li­kaner i Det hvite hus.

Åpenhet for at skat­tene må økes og at det må kuttes i vel­ferds­goder er van­ligvis ikke salgs­ar­gu­menter i repub­li­kanske pri­mær­valg. Det gjelder heller ikke for­slag om å legge moral­spørsmål på hylla for å foku­sere på økonomien.

Med bud­sjett­un­der­skudd og fag­for­enings­bru­duljer er det mye som tyder på at blir de økono­miske spørs­må­lene som vil forme valg­kampen i 2012. Under radaren fyres det derimot kraftig opp under moralspørsmål-gryta (jf. Planned Parenthood/abort, DOMA/definisjonen av ekte­skap, DADT/homofiles ret­tig­heter i for­svaret og Mitch Daniels’ fore­slåtte våpen­hvile i den såkalte kul­tur­krigen). Det snakkes også fort­satt åpen­lyst om Obamas ”tvil­somme” opp­vekst (jf. birthers), hans anti-amerikanske radi­ka­lisme (vi er på vei mot sosialisme/kommunisme/fascisme osv.), og hans arro­gante intellektualisme.

Mange demo­krater håper på at de mer out­rerte ele­men­tene av Tea Party-bevegelsen vil minske repub­li­ka­nernes mulig­heter i 2012. Svein Melby ved IFS er derimot av den opp­fat­ning at repub­li­ka­nerne nok en gang vil satse på en kan­didat som favner bredt innad i par­tiet. Spørs­målet er derimot hvor tidlig par­tiet samler seg rundt denne kan­di­daten, og kan­di­da­tens evne til å inspi­rere utover par­tiets rekker.

Det er fort­satt uvisst om vi får en reprise av Clinton-strateg James Car­villes berømte diktum fra 1992 (”It´s the eco­nomy, stupid!”) Dersom økono­mien tar flere steg i riktig ret­ning og Obama vinner gjen­valg, vil tapet for mange repub­li­ka­nere kunne beskrives med en omskriv­ning av Car­ville: ”It was the stupid eco­nomy, dammit!” John McCain tenkte anta­kelig noe lig­nende etter neder­laget i 2008.