Are Tågvold Flaten
Viser innlegg | Se kommentarer (10)OSAGE BEACH, MISSOURI: “Dette racet er på langt nær over,” sa Rick Santorum dagen før valgdagen i Missouri, der han er storfavoritt til å vinne.
Rick Santorum i Main Street Music Hall i Osage Beach,
Missouri, fredag morgen. Foto: Are Tågvold Flaten / amerikanskpolitikk.no.
“Hvem vil du stole på?” spør Santorum.
“Deg!” roper en dame i publikum.
“Hvem stoler du på at kan utfordre Obama?” fortsetter han.
“Deg!” roper flere.
“Rick!” roper en høyrøstet mann bak meg.
Fredag morgen hadde Rick Santorum tatt turen til idylliske Osage Beach, en times kjøretid sør for delstatshovedstaden Jefferson City. Det var dagen før valgdagen i staten der han er soleklar favoritt til å vinne i caucusvalget på lørdag.
Sent ute
Før Santorum ankom stod det nitten stykker med Rick Santorum-plakater i hendene og ventet på scenen. Nasjonalsangen, troskapseden og bønnen var unnagjort, men det kunne virke som om Santorum hadde tatt veien til adressen som stod oppført på hans egen hjemmeside, for så å havne på en tom parkeringsplass i den andre enden av byen. Det gjorde nemlig jeg, og jeg var redd for at jeg ville gå glipp av hele arrangementet.
Men jeg fant fram, og Santorum kom til slutt.
Lærdommen fra mellomvalget
“Dette racet er på langt nær over,” sier Santorum etter hvert. “Dette valget må handle om klare valg, … og jo klarere forskjellene er, desto større sjanse har vi til å vinne til høsten,” fortsetter han.
Santorum mener mellomvalget til Kongressen i 2010 var et forvarsel for hvordan det kommer til å gå dersom partiet nominerer ham.
“Jeg sier alltid, ‘takk Gud for Tea Party-bevegelsen,’” sier han, en uttalelse jeg imidlertid aldri har hørt før, selv om jeg har fulgt den tidligere Pennsylvania-senatoren helt siden Iowa i desember.
Nøkkelen til suksessen i mellomvalget, som ga republikanerne kontroll over Representantenes hus etter en historisk framgang, er i følge Santorum å stille med en så konservativ kandidat som mulig.
(saken fortsetter under bildet)
Foto: Are Tågvold Flaten / amerikanskpolitikk.no.
Romney og etablissementet
“Etablissementet mener vi må nominere en som appellerer i Los Angeles og New York…,” sier Santorum, en uttalelse som høster akkurat den buingen fra publikum han hadde lagt opp til.
“Vi trenger en som er autentisk, en som ikke har vært på hver side av hver eneste sak,” fortsetter han, et lite subtilt stikk i retning Romney.
Han angriper deretter Romney for å ha donert penger til Planned Parenthood, og legger ut om de dagene da Romney var “Pro-Choice,” den amerikanske betegnelsen for det som omtales som tilhengere av “selvbestemt abort” i Norge.
Budskapet: Romney er en flip-flopper du ikke kan stole på. Santorum beskrev deretter Romneys skiftende posisjonering med følgende uttalelse: “Convenient conversion experiences.”
“Missouri stemte for en måned siden, og dere sendte et tydelig budskap,” avsluttet han. “Men for at det skal bety noe må vi vinne med meget klar margin her i morgen.”
En stemme fra Mike
Mike Madden fra Lake of the Ozarks kommer til å stemme på Santorum.
“Hans perspektiver på Gud og familie er viktig for meg,” sier Mike, som inntil nylig vurderte å stemme på Ron Paul. Men han mener Santorum har en bedre sjanse til å vinne enn kongressmannen fra Texas.
Han liker også Romney, men hovedgrunnen til at det ikke blir ham er helsereformen hans og likhetene med “Obamacare,” som for Mike er den viktigste motivasjonsfaktoren til å stemme i mot Obama til høsten.
Romney-Santorum?
Men hva tror du om et samarbeid mellom Romney og Santorum?
“Det hadde vært en vinnende kombinasjon. Det ville vært perfekt,” sier Mike, som om det plutselig gikk opp et lys for ham.
I det Santorum beveger seg i vår retning tar jeg opp båndopptakeren og gjør meg klar til å spørre ham om nettopp det.
Mike her sier han kunne tenke seg en ticket med deg og Romney, hva tror du om det?
“Og…, det…” sier Santorum, før han stopper opp midt i setningen, som muligens fortsatte på denne måten i hans eget hode: “… er det sikkert ikke så lurt at jeg svarer på.”
Tror du du kommer til å vinne her i morgen? spør jeg isteden.
Det spørmålet svarer han på:
“Vi satser på det,” sier han, før han hilser på Mike som står ved siden av.
En sjekk på 1000 dollar
Mike, som allerede har fortalt meg at han for første gang skal gi en betydelig sum til en politiker, drar opp en sjekk på 1000 dollar, og gir den til Santorum.
Santorum sier “takk,” bretter den sammen, og smiler stivt på bildet sammen med Mike og et par av kollegaene hans, mens Secret Service-vaktene sier at det er på tide å gå.
En million dollar
Santorum-kampanjen sier de har samlet inn mer enn en million dollar siden onsdag, og håper å kunne bruke mest mulig penger i Illinois, der primærvalget går av stabelen den 20. mars.
Der venter Romney, som ikke tør satse på at angrepene fra Super PACen “Restore Our Future” ville være nok denne gangen.
Målet er å stanse entusiasmen rundt Santorum, krympe størrelsen på elektoratet, og satse på at hans egen organisasjon skal gi ham seieren i Obamas hjemstat.
Are Tågvold Flaten er redaktør av amerikanskpolitikk.no.
Terrorangrepene den 11. september 2001 kom ut av det blå. En knallblå himmel. 10 år senere er frykten en del av den amerikanske folkesjela.
Om morgenen den 11. september 2001 hadde jeg amerikansk historie. Jeg var utvekslingsstudent i Missouri, og historieboka som lå i sekken trengte med ett et nytt kapittel. Fra TV-skjermen oppe ved kateteret så vi et tårn i røyk, omgitt av en morgenblå himmel. Og så ble også det andre tårnet i World Trade Center truffet. Tårer, sjokk, og redsel preget klasserommet. Og så ringte skoleklokka, og vi beveget oss til rommet der vi skulle ha algebra.
TV-skjermen stod på også her, og 10 år etter husker jeg ikke hva jeg tenkte eller følte, men jeg husker at jeg gikk fra klasserom til klasserom, og at en stemme over høytaleranlegget opplyste om at gutter over en viss alder og vekt kunne måtte regne med å bli vervet.
I 2001 hadde vertsfamilien min i Missouri også tatt inn en annen utvekslingsstudent: Laz fra Turkmenistan. Det må ha vært vanskelig for ham å oppleve at han plutselig ble sett på på en annen måte. Gutten som i løpet av det året ble tatt inn i hjertene til en amerikansk familie, og som ble en del av den, bor 10 år senere i London – og han er forandret. Facebooken hans preges av sinne mot USA og Israel, og USAs reaksjon på 11. september er en av grunnene.
Denne reaksjonen har preget internasjonal, og amerikansk innen– og utenrikspolitikk siden. Krigen mot Afghanistan mottok bred støtte, men Irakeventyret – og Guantanamo og Abu Ghraib – skadet USAs omdømme i verdenssamfunnet. Det ble aldri funnet noen masseødeleggelsesvåpen. Reaksjoner og handlinger som skulle forsvare og styrke Amerika, har til en viss grad bidratt til det motsatte.
11. september preget det amerikanske presidentvalget i 2004, da Michael Moores Fahrenheit 9/11 nok var med på å gjøre valgutfallet jevnere enn det ellers ville ha blitt. Etterspillet etter 11. september var også med på å prege valgkampen fire år senere, da Senator Obamas tidlige motstand mot Irakkrigen og Senator Clintons helhjertede støtte til Bushadministrasjonen ble brukt effektivt av Obamakampanjen. Nåværende visepresident og daværende Senator Joe Biden gjorde også et poeng ut av tidligere New York borgermester Rudy Giulianis aktive bruk av 9/11 i den republikanske nominasjonskampen: “Et substantiv, og et verb og 9/11, [han sier] ingenting annet.”
Den politiske bruken av 9/11 er ikke lenger like framtredene, men tidligere president George W. Bush og hans Texasslang vil for alltid bli knyttet til den morgenen, og det amerikanske svaret. I et slikt perspektiv preger etterdønningene fortsatt amerikansk valgkamp: “ErUSA virkelig klar for en guvernør fra Texas som høres ut akkurat som Bush?”
På ettårsmarkeringen for 9/11 holdt jeg meg hjemme for å se på minnesmarkeringene på TV. Da som nå ble det rapportert om terrortrusler. Siden den tid har sikkerhetskravene på flyplasser verden over blitt innstrammet, og særlig i USA. President Franklin D. Roosevelt sa tidlig på 1930-tallet at “det eneste vi har å frykte, er frykten selv.” Frykten er terrorens seier, og den lever videre 10 år senere.
Innlegget er også publisert på amerikanskpolitikk.no.
I 2006 var Senator Barack Obama (D-IL) i mot å heve gjeldstaket.
Ja, du leste riktig. Den gang var Obama allerede i gang med å posisjonere seg foran nominasjonskampen i 2008, og en politiker i valgkampmodus kan som kjent si så mangt. Obama har siden innrømmet at han tok feil den gang, og at det vil være katastrofalt å innta samme posisjon nå. I mars 2006 uttalte Obama følgende:
“The fact that we are here today to debate raising America’s debt limit is a sign of leadership failure. It is a sign that the U.S. Government can’t pay its own bills. It is a sign that we now depend on ongoing financial assistance from foreign countries to finance our Government’s reckless fiscal policies. … Increasing America’s debt weakens us domestically and internationally. Leadership means that ‘the buck stops here. Instead, Washington is shifting the burden of bad choices today onto the backs of our children and grandchildren. America has a debt problem and a failure of leadership. Americans deserve better.”
Deadline for å komme til enighet er 2. august. Dersom det ikke skjer har Timothy Geithner forespeilet katastrofe, og kongresskvinne og presidentkandidat Michele Bachmann (R-Minnesota) har uttalt at han må slutte “å skremme det amerikanske folket.” Partene kommer til en avtale, det er jeg overbevist om. Spørsmålet er bare størrelsen på kamelene hver side må svelge.
Amerikansk politikk følger du på amerikanskpolitikk.no. Du finner oss også på Facebook og Twitter.
Den 6. november 2012 er det presidentvalg i USA. Blir det fire nye år for Obama-Biden?
President Barack Obama, som innen den tid har fylt 51 år, søker gjenvalg med togentusiasten* og forsnakkelsesgeneratoren Joe Biden som visepresident (innen den tid 69 år gammel). Obama annonserte sin gjenvalgskampanje den 4. april, og har siden den tid bedrevet pengeinnsamling fra kyst til kyst.
Hva kjennetegner gjenvalgskampanjen så langt, og hvordan står det til med sjansene for gjenvalg?
Undertegnede har blitt invitert på middag med både Obama (”Dinner with Barack”) og Biden (sammen med alle de andre på Obama for Americas e-post lister, men det var visst ikke bare å møte opp), og mottar stadig vekk e-poster fra Obamas valgkampmaskineri. Før middagsinvitasjonene kjørte de en “hvis du bidrar, har vi folk som vil matche ditt bidrag”-kampanje i et par uker. E-postene (som gjerne er signert med ”Barack”, ”Joe” eller ”Michele”, avhengig av hvem som ”skriver”) kjennetegnes av en personlig tone, og inneholder selvsagt forespørsler om å bidra med så mange dollar som man kan avse. Kampanjen har i tillegg begynt å selge t-skjorter, buttons og alt annet man tenke seg med Obamas 2012-logo på.
Mottoet er så langt “Winning the Future,” men det planlegges nok et mer fengende og mobiliserende motto til høsten 2012. Hvordan spille videre på “Change” og “Hope”, uten at det virker virkelighetsfjernt?
Penger og budskap. Blir Obama den første kandidaten som bryter 1-milliard-dollars-barrieren? Mye tyder på det. Det som uansett er sikkert er at presidenten har et (stort) pengeinnsamlings fortrinn sammenlignet med sine republikanske utfordrere. Han har et større mikrofonstativ enn sine motstanderne, og han kan benytte seg av alle fordelene som følger med presidentembetet. Fram til republikanerne blir enige om en utfordrer kan presidenten fortsette å samle inn penger, og bygge valgkampmaskineriet sitt mens Romney & Co hakker løs på hverandre.
Så et par selvfølgeligheter: I valgkampen vil Obama fokusere på hva han har fått til i sin første periode, og hva han har satt i gang. Han må knytte håpet og entusiasmen fra 2008 til veien framover. Han må gjøre det klart hvorfor han fortjener gjenvalg, og han må peke på hva som er bedre i 2012 enn det var i 2008.
Nettopp det aspektet, knyttet til spørsmålet ”har du det bedre i dag enn for fire år siden?”, kommer til å spille en viktig rolle irepublikanernes kampanje mot Obama. De kan med enkelhet peke på brutte valgløfter og høy arbeidsledighet mens de presenterer sine løsninger.
Hva svarer Obama? Han vil blant annet forsyne seg fra denne smørbrødlista (presentert med Obama-spin): ”Vi reddet landet fra en depresjon, jeg tok Osama bin Laden, amerikanske tropper er ’ute’ av Irak, og på vei ut av Afghanistan. Helsereformen min er en forbedring av Mitt Romneys … (bare vent, du kommer til å like den!), og nå kan endelig homofile tjenestegjøre med hevet hode i militæret. Ikke nok med det, vi har satset på utdanning, og ’Race to the Top’-satsningen er et viktig steg mot å vinne framtiden.” Samtidig som han nevner et eller flere av punktene overfor vil Obama svare på ”har du det bedre…” spørsmålet med å rette søkelyset mot hva som kastes på sjøen dersom republikanerne tar over roret. Vil du virkelig gi kontrollen tilbake til de som fikk oss inn i alle disse problemene i utgangspunktet?
Winning the Future. Tilbake til mottoet som var tittelen på en bok av Newt Gingrich (!) før Obama tok det i bruk i sin State of the Union-tale tidligere i vinter. I de siste månedene har Obama reist rundt på fabrikker og små innovative, ”grønne” selskaper som har skapt jobber, og som utkonkurrerer lignende bedrifter i utlandet. Mange av disse fabrikkene og selskapene ligger tilfeldigvis i nøkkelstater som Obama bør vinne i 2012. En skal ikke undervurdere betydningen av å få presidenten på besøk, uansett hva man stemte for snart tre år siden.
Vinnersjansene. Den konvensjonelle visdommen (særlig i norske medier) er at Obama er nærmest uslåelig i 2012, men så enkelt er det selvsagt ikke (mer om det i forrige ukes spalte). Det sterke valgresultatet fra 2008 er historie og vil ikke kopieres til neste år.
Det kommer til å bli jevnt, nesten uansett hvem republikanerne ender opp med.
Økonomien er i førersetet, og sjansene for Obamas gjenvalg henger tett sammen med et knippe økonomiske faktorer, deriblant arbeidsledighet og average Joe’s kjøpekraft (disposable income).
Sittende presidenters sjanse for gjenvalg minsker dersom det dukker opp en utfordrer i primærvalgene. Obama har litt problemer med venstresiden om dagen (blant annet på grunn av innvolveringen i Libya, gjerdesittingen når det gjelder homofilt ekteskap, og videreføringen av Bushs skattekutt), men sånn det ser ut nå er det tvilsomt med en demokratisk utfordrer som vil være i nærheten av å utgjøre en trussel. Det er imidlertid ikke helt usannsynlig at kongressmannen Dennis Kucinich (D-OH, 10. distrikt) kan ha et kandidatur i magen, og et slikt forstyrrende element kan gi Obama et par ekstra grå hår.
Bushstrategen Karl Rove har allerede skrevet en spalte omhvorfor Obama kan komme til å tape i 2012 (Anders Romarheim har mer borte på Fokus USA), og deler av Roves argument henger sammen med murringen på venstresiden og den manglende entusiasmen blant de frivillige aktivistene som var så avgjørende for Obama i 2008. Rove peker videre på synkende støtte blant en rekke viktige velgergrupper, men påpeker samtidig at Obama har tid på seg til å snu skuta. De som interesserer seg for valgkampen bør absolutt ta en titt på Roves artikkel.
Hva sier meningsmålingene? Landet er splittet på midten hvis vi ser på hans gjennomsnittlige ”approval rating” (47,7 approve mot 47 disapprove hos Real Clear Politics, 15.-23. juni), men hvis spørsmålet går på om landet er på rett kurs eller eiavtegner det seg et annet bilde (tallene er innhentet i perioden mellom 2. og 20. juni): Kun 29,5 % mener at landet er på riktig kurs (”right track”), mens 63,7 % mener landet er på gal kurs (”wrong track”).
Med det sagt, Obama er fortsatt relativt godt likt, selv om mye av politikken hans er upopulær (helsereformen for eksempel…). Bettingmarkedet på Intrade setter sannsynligheten for gjenvalg til 58,4 %.
Innlegget er også publisert på amerikanskpolitikk.no. Der finner du regelmessig, balansert og faktabasert lesestoff om amerikansk politikk.
President Obama stiller til valg i 2012. Hvordan har det gått med presidenter som har stilt til valg i nyere tid?
For tre uker siden argumenterte jeg for at sittende presidenter som stiller til valg i nyere tid ikke er uslåelige. Jeg tok for meg perioden mellom 1976 og 2008, og fant følgende: tre presidenter vant (Reagan 84, Clinton 96 og Bush 04), og tre presidenter tapte (Ford 76, Carter 80 og Bush 92). Startpunktet – det første presidentvalget etter Watergate – ble valgt ut ifra skillet man gjerne trekker ved Nixons sorti. For å videreutvikle argumentet har jeg latt primærvalgsystemet sette parametrene: Hvor langt tilbake kan vi si at nominasjonskampen fulgte dagens løp, sånn cirka?
For det første må det sies at amerikanske presidentvalg er i kontinuerlig utvikling. Mer penger, mer sofistikerte mediastrategier, bedre bruk av internett, og så videre. Men en sentral utvikling i nyere tid er utvilsomt viktigheten av primærvalgene. Premisset som driver argumentasjonen nedenfor er dermed at det må skilles mellom presidentvalg med og uten elementer fra primærvalgene slik vi kjenner de i dag. Når kan vi si at de moderne primærvalgene hadde sin spede begynnelse?
1956: Primærvalgene blir sett som veien til makta. I 1956 utfordret den demokratiske Senator Estes Kefauver det demokratiske etablissementets favoritt Adlai Stevenson – som blant annet hadde Chicagos notoriske politiske maskin i ryggen. Kefauver troppet opp i New Hampshire med noen få journalister på slep gjennom den snøfylte delstaten, og håndhilste og godsnakket med alle han møtte. Stevenson tok ham ikke alvorlig – på tross av at Kefauver hadde vunnet i New Hampshire og en rekke andre delstater i primærvalgene i 1952 – og Kefauver vant. Deretter gikk turen til Minnesota. Stevenson, med blant andre Hubert Humphrey med på laget som støttespiller, tok nå Kefauver seriøst, men sørstatspopulisten overrasket nok engang, og vant også her. Deretter tok Stevensons penger og innflytelse overtaket på Kefauver, som ikke hadde pengeinteressene på sin side. Som en konsekvens av primærvalgene lot imidlertid Stevenson deltakerne på det demokratiske nasjonalkonventet i 1956 velge partiets visepresidentkandidat, og Kefauver ble valgt. Stevenson-Kefauver tapte imidlertid mot Eisenhower-Nixon i 1956.
Primærvalg fantes selvsagt før 1956, men som den politiske journalistlegenden Theodore H. White påpeker i America in search of itself: The making of the president 1956–1980 (1983), så var Kefauvers kandidatur i 1956 det første nummeret av det moderne amerikanske primærvalgsirkuset. Det er for øvrig verdt å nevne Whites beskrivelse av Senator Kefauver:
”When lubricated with bourbon, he could reach genuine eloquence. And by reputation, he was one of the great womanizers of the campaign trail” (s. 75).
Kefauver var i følge White den første som så primærvalget som veien til makta.
Med dette som bakteppe har jeg tatt for meg presidentvalgene mellom 1956 og 2008 i tabellen nedenfor (klikk på tabellen for å studere den nærmere):
I perioden mellom 1956 og 2008 var det 14 presidentvalg, hvorav 9 valg der sittende presidenter stilte til valg. Ser en på hele perioden under ett vant sittende presidenter i 66,6 % av tilfellene (6 presidenter vant, 3 tapte).
Resultatene fra primærvalgene ble imidlertid ikke bindende før etter 1968, og før den tid kunne en kandidat vinne både flest stater og flest stemmer, uten at det behøvde å bety noe som helst.
Ser vi på perioden mellom 1972 og 2008 vant sittende presidenter i 57,1 % av tilfellene (4 presidenter vant, 3 tapte). Dersom vi ser på perioden etter Nixons sorti – med en økt bevissthet for skittent spill bak lukkede dører, med røttene til dagens politikerforakt – vant sittende presidenter i 50 % av tilfellene.
Dersom vi knytter Fords nederlag til hans tette bånd til, og hans benådning av President Nixon, og attpåtil holder fast ved at Ford jo aldri ble valgt og dermed var en ytterst svak president, kan det argumenteres for at startpunktet bør ligge i 1980.
Bildet er fortsatt ikke entydig: Sittende presidenter vant i 60 % av tilfellene mellom 1980 og 2008 (3 presidenter vant, 2 tapte).
Ser vi på valgene fra og med 1988 – da begrepet ”Super Tuesday” ble introdusert da ni sørstater arrangerte sine primærvalg samme dag (den 8. mars) – vant sittende presidenter i 66,6 % av tilfellene (2 presidenter vant, 1 tapte).
Og slik kan en fortsette. Jo mer vi innskrenker tidsrommet vi studerer desto nærmere kommer vi en sammenligning av ulike typer epler, framfor en sammenligning av epler og appelsiner.
Poenget mitt er det følgende: Dersom en omtaler presidentvalg på 1900-tallet uten å ta inn over seg faktorene som faktisk preget valget, så er man ute å kjøre.
En sentral årsak til at primærvalgene betyr noe for en sittende presidents sjanse til å vinne er muligheten for å bli utfordret av en av sine egne, og dermed bli svekket. Dette gjaldt for eksempel Ford i 1976 (av Reagan), Carter i 1980 (av Kennedy), og Bush i 1992 (av Buchanan).
De tre presidentene som har tapt siden 1956 ble alle utfordret og svekket i primærvalgene av en av sine egne.
Sittende presidenter som stiller til valg er langt fra uslåelige i nyere tid. Men i perioden mellom 1956 og 2008 har ingen sittende president som ikke ble utfordret i primærvalgene tapt. Slik det ser ut i dag kommer ingen til å utfordre President Barack Obama i primærvalgene. Obama skrev imidlertid historie i 2008, og i 2012 kan fortsatt alt skje.
Innlegget er også publisert på amerikanskpolitikk.no
Kommentatorer har lenge omtalt feltet av potensielle republikanske presidentkandidater som svakt, mens andre har gått enda lenger: Republikanerne må velge mellom en gjeng med tapere. Men er egentlig feltet svakt? Og er Obama uslåelig?
For det første må det sies at en president som søker gjenvalg har en innebygd fordel, og gjengen som kniver seg i mellom om å utfordre presidenten konkurrerer på et lavere nivå. De har ikke Air Force One for hånden eller media på slep. De kan ikke spille ping-pong med David Cameron og skåle med dronningen med det første. De har kort og godt et mindre mikrofonstativ, og de må igjennom en kamp innad i partiet før de i det hele tatt kan konkurrere på presidentens nivå. Sittende presidenter taper sjelden, og det har kun skjedd tre ganger siden andre verdenskrig: Gerald Ford (R) i 1976, Jimmy Carter (D) i 1980, og George H.W. Bush (R) i 1992.
Følgende må imidlertid tilføyes: Samlet sett utgjør disse tre tilfellene halvparten av presidentvalgene siden 1976 der en sittende president stilte til valg. Utfallet av den andre halvparten gjør bildet mindre klart:
Mellom 1976 og 2008 var det like mange presidenter som vant gjenvalg (Reagan 84, Clinton 96, Bush 04), som det var som tapte gjenvalg (Ford 76*, Carter 80, Bush 92). I nyere tid er det dermed en feilslutning å si at ”presidenten som regel vinner gjenvalg.
Hva med 2012? Er President Obama uslåelig, og de potensielle republikanske utfordrerne sjanseløse? Er de en ”gjeng med tapere”? Det er det selvsagt altfor tidlig å si noe om, men la oss ta ett steg tilbake.
Før nominasjonskampen tar til for fullt vil de som stiller seg opp bli vurdert opp i mot presidenten. Og presidenten vil i de aller fleste tilfeller framstå som den sterkeste. I påvente av at primærvalgene starter begynner dermed mediene (og nervøse partitopper) å snakke om andre potensielle kandidater som på avstand virker sterkere. Hva med Texas guvernør Rick Perry? Hva med Jeb Bush? Hva med Chris Christie? Hva med Rudy Giuliani?
Sånn vil det alltid være.
Det er ikke det at 2012-kullet av republikanske presidentkandidater nødvendigvis er sterkt. Poenget er at en sittende presidents potensielle utfordrere alltid framstår som svake såpass tidlig i nominasjonskampen. For magne virker presidenten for øvrig så formidabel at de bestemmer seg for ikke å stille i det hele tatt (eller hva, Thune, Barbour, Huckabee og Daniels?).
Får vi en reprise fra 1980 (da en demokratisk president ble kastet etter én periode), 1984 (da en president vant knusende gjenvalg), 1992 (da en ung sørstatsguvernør felte presidenten ved å fokusere på økonomien), eller 1996 (da en demokratisk president vant gjenvalg mot en kandidat som hadde sine beste dager bak seg)?
Ingen vet hva som skjer i 2012, men at det blir spennende, det er iallefall sikkert.
Tim Pawlenty er en av favorittene til å vinne den republikanske presidentnominasjonen, selv om meningsmålingene foreløpig ikke gjenspeiler hans potensiale.
Tim Pawlenty (50), tidligere guvernør av Minnesota (2003-2011), annonserte natt til mandag norsk tid at han stiller som republikansk presidentkandidat i 2012.
Pawlenty annonserte sitt kandidatur på Facebook i en to-minutters video (som du finner i slutten av innlegget), og han sa blant annet dette:
“I’m Tim Pawlenty, and I’m running for president of the United States. … I know the American dream, because I’ve lived it. And I know for it to be there for the next generation we’re gonna have to do more than give fancy speeches. We’ve had three years of that. It’s not working. … Together, we’ll change our country. And this time, it’ll be for the better.”
Pawlenty er en av det republikanske etablissementets favoritter (sammen med Mitt Romney og Jon Huntsman), og han har potensiale til å favne bredt. I boka Courage to Stand: An American Story (som jeg har anmeldt her) forteller Pawlenty om oppveksten i et arbeiderklassehjem i Midtvesten, viktigheten av å stå for det en tror på – både i religiøse og politiske spørsmål, og om hvordan han klarte å gjennomføre sin konservative republikanske agenda som guvernør i det liberale, demokratiske Minnesota. Med bibelsitater (som du kan lese mer om her), fokus på sine økonomiske meritter som guvernør, og anekdoter fra militære bisettelser og besøk i Irak og Afghanistan forener Pawlenty elegant konservatismens trebeinte stol – slik den ble beskrevet av William F. Buckley – og gir den lange versjonen av talene han kommer til å holde i løpet av nominasjonskampen.
Pawlenty profilerer seg selv som en ”Sam’s Club Republican.” Kort oppsummert innebærer det folkelighet og røtter i arbeiderklassen, framfor tilknytning til såkalte ”Country club Republicans” (les Mitt Romney, og til dels også Jon Huntsman), som gjerne er mer velstående, og mindre opptatt av sosialkonservative hjertesaker. T-Paw profilerer seg som ”blue-collar”, ikke ”white-collar.”
National Reviews Robert Costa fulgte Pawlenty noen dager på bokturneen hans i januar, og skriver at selv om folk flest ikke vet så mye om ham, så vil de vite mer. Costa skriver videre at Pawlentys milde framtoning kan vise seg å bli en styrke i det som utvilsomt vil bli en skitten og opphetet valgkamp, og Washington Posts Karen Tumulty synser i samme retning (”Can bland be beautiful?”).
Costa påpeker derimot at Pawlenty er nærmest ukjent nasjonalt og at han henger etter på meningsmålingene i statene som kommer først i nominasjonssirkuset. Det politiske oraklet Larry Sabato har plassert Pawlenty i toppsjiktet blant de potensielle republikanske presidentkandidatene, og i følge Sabato er Pawlentys styrker og svakheter i tråd med poengene som allerede er nevt: Guvernørens arbeiderklassebakgrunn og det at han er akseptabel for de aller fleste teller positivt, mens den lave andelen av befolkningen som faktisk vet hvem han er og det at han kan virke litt blass og lite inspirerende (”bland”) teller negativt.
Den konservative kommentatoren George Will er overbevist om at det kun er Pawlenty som kan vinne nominasjonen, for deretter å slå President Barack Obama høsten 2012. Markedet på Intrade gir ham for øyeblikket en sjanse på 23,7 % til å vinne nominasjonen (bak Romney med 28 %), som i mine øyne er undervurdert.
Videoen som ble sluppet i natt (“A Time for Truth”) er en forsmak på annonseringen som kommer senere i dag, og den gir deg en rask introduksjon til hvem Pawlenty er:
Innlegget er også publisert på amerikanskpolitikk.no
Det gikk ikke lang tid før Newt Gingrich gjorde det vanskelig for seg selv i den republikanske nominasjonskampen.
Den 11. mai annonserte Newt Gingrich sitt presidentkandidatur. Samme dag ble jeg intervjuet av Banden på NRK P3, og jeg sa blant annet at en av hovedutfordringene hans blir “å holde seg til talking points.” Med det mente jeg at han må føre en strukturert valgkamp, med et (relativt) konsistent budskap, uten å tråkke (for mange) potensielle velgere på tærne.
Som førstemann ut i “Meet the Press” sin “Meet the candidates”-serie forrige søndag så det lenge ut til at Gingrich skulle klare balansegangen. Men så sa han følgende, på et spørsmål om Rep. Paul Ryans (R-WI) budsjettforslag og hans plan for å endre Medicare-systemet (min utheving):
I don’t think right-wing social engineering is any more desirable than left-wing social engineering. I don’t think imposing radical change from the right or the left is a very good way for a free society to operate. I think we need a national conversation to get to a better Medicare system with more choices for seniors. But there are specific things you can do.
To ord: Lite gjennomtenkt. Hvorfor? Fordi Gingrich konkurrerer om å bli det republikanske partiets presidentkandidat, fordi Ryan er populær, og fordi planen hans blir sett på som alternativet til Obamas budsjett. Sagt på en annen måte (fra et republikansk perspektiv): Ryan good, Obama bad, og da er det lite klokt å beskrive Ryans plan slik Gingrich gjorde.
Reaksjonen fra høyresiden var rask og knusende (Charles Krauthammer uttalte for eksempel: “He’s done”). Ryan reagerte selv på følgende måte (i et intervju med Laura Ingraham): “With allies like that, who needs the left?”
De negative reaksjonene i konservative medier var starten på en dårlig uke for Gingrich. På mandag unnskyldte han seg, men ble allikevel konfrontert av en indignert mann i Dubuque, Iowa (“the rebuke in Dubuque”). Deretter ble han “glitter-bombed” (…) i Minnesota. Stephen Colbert og John Stewart storkoste seg selvsagt, og Chris Cillizza (Washington Post / The Fix) konkluderte med at Gingrich hadde hatt den “verste uka i Washington.”
I dag (søndag) var Gingrich gjest på “Face the Nation” (CBS), og han gjorde sitt ytterste for å klargjøre hva han egentlig mente:
“I probably used unfortunate language…but my point was really a larger one: that neither party could impose on the American people something that they are deeply opposed to. … He and I are on the same side in that conversation. … Obama’s on the opposite side of that conversation.”
Verten Bob Schieffer ga seg ikke med fokuset på uttalelsene om Ryan, og etter snakket om forrige ukes uttalelser fokuserte Schieffer på nyheten om at Gingrich og kona skyldte store beløp til smykkebutikken Tiffany’s i 2005–2006. Gingrich klarte ikkeå skjule sin irritasjon. Schieffer rettet deretter søkelyset mot Gingrich sin vingling i spørsmålet om opprettelsen av en flyforbudssone i Libya (Gingrich var for, før han var i mot). Jeg ble ikke stort klokere.
Kort oppsummert: Gingrich har hatt en forferdelig uke, og det ser ikke ut til at han er på vei til å snu den trenden med det første. Kursen på Intrade var lenge dalende, men har nå stabilisert seg på 3 %.
Om morgenen den 11. september 2001 satt jeg i historietimen på Helias High School i Jefferson City, Missouri. Jeg var utvekslingsstudent på førsteåret på videregående, og hadde bodd litt over en måned hos vertsfamilien min. Skoledagen ble tilbragt foran TV-skjermen, og vi byttet som vanlig klasserom når det ringte i skoleklokka. Redsel, sjokk og ikke minst usikkerhet preget dagen. Jeg husker 9/11 som en dag da alt stoppet opp, før verden våknet opp til en ny virkelighet dagen derpå.
Osama bin Laden har blitt jaktet siden, og når han nå er drept og senket i havet kan amerikanerne trekke et lettelsens sukk. Bin Laden har endelig betalt med det han frarøvet omtrent 3000 mennesker for ni og et halvt år siden. Terrorhandlingene forente nasjonen i kjølvannet av 11. september, og terroristens død samler igjen nasjonen, om enn for en stakket stund.
For President Barack Obama er dette en viktig milepæl, og uavhengig av hva slags innvirkning begivenheten kommer til å få på det kommende presidentvalget, må republikanerne som ønsker å utfordre ham i 2012 nå endre litt på angrepsplanene.
Det republikanske partiet er et telt med varierende størrelse.
Fram mot presidentvalget i 2012 blir det audition, lys, klovner, show og sirkus, men for at republikanerne skal sende Obama på flyttefot må primærvalgvinneren også tiltrekke seg folk som vanligvis står på utsiden av teltet.
Strategien er med andre ord todelt: (1) forén republikanerne, og (2) fri til de uavhengige (mens man benflørter med tilbøyelige demokrater). Reagansk sjarmoffensiv eller George W. Bushs medfølende-konservatisme er de seneste suksessoppskriftene, mens Dole-Kemp spøkelset fra 1996 befinner seg under senga til de håpefulle som enda ikke har bestemt seg. De som bestemmer seg for å gjøre alvor av drømmen om å bli president, tror ikke på spøkelser, men overser elefanten i rommet.
Akkurat som i 1995/1996 har demokratene en ung og karismatisk president i Det hvite hus, og som Hans Olav Lahlum tidligere har skrevet om på amerikanskpolitikk.no er det sjeldent at en sittende president blir slått, og enda sjeldnere at en karismatisk president går tapende ut av valgkampen. Situasjonen, per dags dato, blir ikke lystigere av at republikanerne mangler en klar lederskikkelse. Høye ambisjoner og ønske om publisitet er det derimot ingen mangel på, og det er mange som ser en president i speilet om dagen – selv om det for øyeblikket ikke ser ut til at en sittende senator prøver seg.
I nominasjonskampen vil en gruppe kandidater fokusere på det velgerne forventer å høre (”vanedyrene”), mens andre vil satse på det de tror velgerne ønsker å høre (”populistene”). En tredje gruppe vil fokusere på det de tror velgerne trenger å høre (”de ukonvensjonelle”). I tillegg kan en skille mellom de som trår varsomt i håp om å favne bredt etter nominasjonskampen, og de som hamrer løs med sikte på nominasjonen uten særlig fokus på det som eventuelt skjer etter primærvalgene.
Her er det selvsagt snakk om generaliseringer uten vanntette skott, og kategoriseringen er kun et eksempel på en mulig tolkningsramme av den kommende nominasjonskampen.
Republikanske primærvalgvelgere er vant til å høre lovnader om at en republikansk president vil kunne redde landet fra moralsk forfall, at skattene og avgiftene må ned, og at det er på tide med en president som er sterk i utenriks– og sikkerhetspolitikken. Videre er det en gjenganger å snakke om føderalt sløseri og føderale overtramp dersom det ikke havner en republikaner i Det hvite hus.
Åpenhet for at skattene må økes og at det må kuttes i velferdsgoder er vanligvis ikke salgsargumenter i republikanske primærvalg. Det gjelder heller ikke forslag om å legge moralspørsmål på hylla for å fokusere på økonomien.
Med budsjettunderskudd og fagforeningsbruduljer er det mye som tyder på at blir de økonomiske spørsmålene som vil forme valgkampen i 2012. Under radaren fyres det derimot kraftig opp under moralspørsmål-gryta (jf. Planned Parenthood/abort, DOMA/definisjonen av ekteskap, DADT/homofiles rettigheter i forsvaret og Mitch Daniels’ foreslåtte våpenhvile i den såkalte kulturkrigen). Det snakkes også fortsatt åpenlyst om Obamas ”tvilsomme” oppvekst (jf. birthers), hans anti-amerikanske radikalisme (vi er på vei mot sosialisme/kommunisme/fascisme osv.), og hans arrogante intellektualisme.
Mange demokrater håper på at de mer outrerte elementene av Tea Party-bevegelsen vil minske republikanernes muligheter i 2012. Svein Melby ved IFS er derimot av den oppfatning at republikanerne nok en gang vil satse på en kandidat som favner bredt innad i partiet. Spørsmålet er derimot hvor tidlig partiet samler seg rundt denne kandidaten, og kandidatens evne til å inspirere utover partiets rekker.
Det er fortsatt uvisst om vi får en reprise av Clinton-strateg James Carvilles berømte diktum fra 1992 (”It´s the economy, stupid!”) Dersom økonomien tar flere steg i riktig retning og Obama vinner gjenvalg, vil tapet for mange republikanere kunne beskrives med en omskrivning av Carville: ”It was the stupid economy, dammit!” John McCain tenkte antakelig noe lignende etter nederlaget i 2008.