Jeg er dypt bekymret for en ting, og det er hva konsekvensene på sikt kan bli av den strenge uhumane innvandrings og asylpolitikken som regjeringen fører for tiden.

For intensjonen til regjeringen, er at 450 barn, som er født i Norge skal kastes ut uten nåde. Og dette på grunn av at deres foreldre visstnok har kommet ulovlig inn i landet. Men det er en ting man ikke har tenkt på i denne sammenheng. Og det er hvordan disse barna opplever denne situasjonen, som de kanskje ikke forstår fullt ut i dag. Men om noen år så vil det gå opp for dem hva som er skjedd, og hvorfor. Og da er ikke veien lang til å hate Norge. Og av hat så får man veldig lett fanatiske mennesker som kun tenker på en ting, og det er hevn mot de som har gjort dem urett. Så om en 15- 20 år så kan vi veldig lett få mange terrorister som ønsker å gjøre et eller annet mot landet Norge.

           Dett er ikke noe jeg har funnet på, men det er rett og slett på grunn av all den historie jeg har lest opp igjennom årene. Og jeg skal nevne et eksempel, på ting som har skjedd:

           Noen år før staten Israel ble til, så fantes det mange palestinere i det området som i dag er en del av Israel. Det var særlig en familie, som hadde gjort det godt med forretninger. Faren i denne familien opprettet avdelinger av sin forretning rundt omkring, og de var rike. Så kom staten Israel, og vips så var alt det de hadde eid vekk. Hele familien havnet til slutt i en flyktningleir i nærheten av Libanon. Den eldste sønnen hadde greid å få seg en skikkelig utdannelse før dette skjedde. Så han fikk etter hvert hjelp til å få seg jobb i en bank i Sveits. Men han glemte aldri det som familien hans hadde måtte gjennomgå på grunn av Israel. Så i det stille, så sluttet han seg til det som siden skulle bli PLO. Og han ble en fanatisk tilhenger av denne bevegelsen. Og gikk ikke av veien for noen midler for å drepe israelere. Han ble til slutt drept under et oppgjør med agenter fra Mossad. Men slik kan det gå når et menneske uten forvarsel blir drevet vekk fra det landet de er født i, og som de trodde var deres eget land. Og det er på denne bakgrunn jeg mener at regjeringen på sikt lager ris til sin egen bak. Som kjent, så kjenner ingen til hva som vil skje i fremtiden. Men det er rett og slett et varsko, om hvor idiotisk den politikken som blir ført for tiden er. Den er farlig i dag, og den er farlig i fremtiden også.

Jeg ser i media at regjeringen kun har bevilget 5 millioner kroner til forskning på terror i år. Mens det skulle ha vært gitt mye mer for å komme opp på et nivå som det andre land bruker på dette området. Men det må bli slik, når vi har en regjering som ikke forstår nytten av slik forskning. Hvorfor er det slik?

Det må bli slik, så lenge regjeringen ikke har lært noen ting av det som skjedde den 22/7. På meg så virker det som de ser på dette som et engangstilfelle, og ikke noe mer. For så lenge regjeringen, og Arbeiderpartiet går rundt og tror at de er så mektige, at ingenting kan røre ved deres makt, da blir det slik.

           Men avdøde politimester Truls Fyhn sa det rett ut at det finnes nok av mennesker i dette landet, som er så ustabile på grunn av psykisk lidelse, at han rett og slett kalte dem for tikkende bomber. Og det er mange slike personer i landet. Problemet er at vi aner ikke hvem de er og hva de vil gjøre, eller hvor de vil slå til med et angrep som kan likne på det som skjedde den 22/7, bare på et helt annet sted i landet. Og med så å si fraværende beredskap mot terror rundt om i landet, så kan det fort bli en reprise på det som skjedde denne grufulle dagen i fjor. Eller det kan gå langt verre. Dette vet vi ingenting om i dag. Men det er slik det er.

           Så jeg vil henstille til regjeringen om å få opp øya, og se seg litt om. Og bruke penger ikke bare på forskning, men også på beredskapen rundt om i landet. For vi har ikke råd til å være så slappe som det vi har vært inntil i dag. Det kan bli rådyrt, ikke bare i ødeleggelser av materiell og bygninger, men også i tap av menneskeliv. Og DET har ikke Norge råd til.

Det har i den senere tid vært en del tilfeller av topptrente idrettsfolk har falt om og død på stedet. Nå går diskusjonen høyt om hvorfor det er slik.

Det er flere eksperter som mener at kombinasjonen av en skjult hjertefeil og intens trening kan medføre den altfor tidlig død. Det er kanskje en mulighet for at det er slik. Dagsavisen har i de senere dagene hatt noen artikler om ungdom som dropper ut av det organiserte idrettslivet, og begrunnelsen skal være at det er mange ungdommer som ikke orker det slitet med stadig større krav til ungdommen om å trene mer for å bli bedre i en eller annen idrett. Det er nå en gang slik, at særlig vi her i Norge, fortsatt vil være på toppen innen ski og skøyter og damehåndball. Og når utenlandske idrettsutøvere slår oss, så tyder det på at vi må trene mer for å beholde dette glansbildet av Norge på toppen innen disse idretter. Men det er ikke bare innen disse idretter det er problemer med å holde på over lengre tid. Fotballen er blitt hjemsøkt i diverse land i de senere år, hvor spillere har falt om på gressmatta noen har greid seg, men andre har omkommet der og da. Og det er ikke til å komme unna, at etter at storkapitalen tok over det meste innen fotball internasjonalt, med flere turneringer i året, noe som gjør at en fotballspiller kan oppleve opptil 3 kamper i uka, og med lite tid til å hente seg inn igjen, da må det bli problemer.

           Hvis vi senket nivået litt nedover, og ikke var så griske etter suksess både her i landet, og ellers i verden, så tror jeg at mange flere ville ta del i diverse idretter, og langt flere ville få leve et langt liv, i stedet for å dø som en ungdom som var blitt lovet en stor suksess hvis man var lydig mot treneren, og trente beinhardt i hele sin ungdomstid. Så jeg tror det er på tide og se litt nærmer på det vi driver med innen idrett, og spørre om det er verd prisen. 

Det pågår en stor debatt om dette med psykiatri og rettssaker i media for tiden, på grunnlag av rettssaken mot ABB og tilregnlighet eller ikke. Og det er på sin plass og ta denne debatten nå. For Norge er på et totalt feil spor i dette spørsmålet. Hvorfor? Jo, fordi det hele dreier seg om penger, ikke noe annet.

Norge hevder at man har et svært så humant forhold til dette at man må dømme mennesker for ulike forhold, og da særlig i drapssaker så tyr man hele tiden til det psykiske hos den tiltalte. Og dette er svært lønnsomt for rettsstaten Norge. For hvis en mann blir dømt til forvaring i la oss si 3 år, så slippes vedkommende løs når tiden er inne, og kan begå nye drap, selv om psykologene har påstått at vedkommende er helt frisk igjen. Dette blir for dumt.

           Det hele er gjort, ut fra det kriteriet at man regner med at 3 års forvaring er langt mer å foretrekke enn at vedkommende skal sitte inne i la oss si 20 år. Det blir langt billigere for staten å gjøre det på den måten, enn at man skal ha store utgifter på en fange i 20 år. Det er dette som kalles for effektivisering av samfunnet. Det er effektivt på kort sikt, og ikke noe mer. Men det er som jeg leste i en bok en gang, at politikere flest er opptatt av en rask fortjeneste på kort sikt i form av effektivitet, men de glemmer å tenke på konsekvensene av sine handlinger. Så når man la ned både Reitgjerdet og andre anstalter for farlig psykiske personer, og overlot helt og holdent til den enkelte kommune å ta hånd om disse farlige menneskene, som ikke har noe å gjøre ute i samfunnet, så glemte de den biten det er og og gi den enkelte kommune midler til å ta seg av disse farlige menneskene. Derfor så har vi fått en rekke tilfeller av saker hvor drapsdømte er sluppet løs igjen, på grunn av manglende sikker forvaring for resten av deres liv. Og alt sammen ble gjort, fordi en eller annen psykiater eller psykolog i retten har sagt at vedkommende er psykisk syk på sinnet. Men en dommer eller en annen jurist har ikke peiling på dette tema, og må derfor godta det som blir sagt av disse psykiske autoritetene. Dermed så har psykologene fått for stor makt i en rettssal, og det er helt feil.

           Og alt er blitt gjort under dekke av at man her i landet har et humant rettssystem, men som sagt, dette er totalt feil. Så når for eksempel ABB i den første rapporten om hans mentale helse ble både psykotisk og andre ting, så var dette gjort på feil grunnlag, og kun bare ved en svært kort observasjon. Og dette syntes man var helt greit og kaste bort flere hundre tusen kroner på en total verdiløs rapport. Og slik har det vært i svært mange saker opp igjennom årene. For hvis man fikk vridd det dit at en drapsmann var psykisk syk, så var det så enkelt og dømme vedkommende til forvaring i noen år, og ferdig med det. Men hvis man ser tilbake i tiden, til for eksempel rett etter krigen i 1945. Det ble da avholdt en rekke rettssaker ikke bare i Norge, men også i Tyskland. Og alle tok for seg nazistene og deres ugjerninger Og de verste av dem, ble dømt til døden og henrettet. Og ikke en eneste gang, så ble det stilt spørsmål om den psykiske tilstanden på disse menneskene. De ble rett og slett dømt for de handlingene de hadde begått under krigen. Altså så var det kun det juridiske som telte den gangen, og ikke noe mer. Så hvis det ble bevist at en person hadde vært med på slike forbrytelser som de sto tiltalt for, så fikk de sin straff i henhold til det, uansett hva det måtte koste samfunnet i fremtiden. Og det er slik det skal være også i dag. For det finnes svært få personer som ikke er seg bevisst på det man har gjort, og må ta sin straff for det. Så mitt forslag er at man hiver ut alt det som heter psykologer i fra alle rettssaler i Norge, og tar opp igjen den praksis som var før, nemlig at man dømmer en person ut fra de handlingen vedkommende har gjort, uansett og det medfører at vedkommende på sone en straff på minst 20 år bak murene. Det burde Norge ha råd til, verken mer eller mindre. Alt annet er bare tull.

Det heter seg så fint, at vi lever i et demokrati, med full åpenhet om alt mulig. Men det er en sannhet med modifikasjoner.

For det har lenge vært slik at hvis du er ansatt på et sykehus i dette landet, og du ser ting som du mener er direkte feil, eller enda verre, er direkte farlig for pasientene, så er det selvsagt at du sier fra til ledelsen om dette. Men dette er i teorien. For gjør du det, og ikke får noe respons fra ledelsen på det du har å fortelle, og går ut i media med saken, da kan du risikere å miste jobben din. For noe slikt vil ikke ledelsen vite noe av. For all kritikk skal overhodet ikke forekomme. Uansett.

           Og det er en ordre som kommer fra Jens Stoltenberg personlig, for ham tåler som kjent ikke noe form for kritikk, og i alle fall ikke på sitt prestisjeprosjekt som gjelder dette med sykehusene i Norge, og etter hans mening, så skal et sykehus styres som en hvilken som helst butikk på nærmeste gatehjørnet. Og hvis det ikke går slik han har tenkt, og det kommer kritikk fra innsiden av et sykehus, så må dette knebles fortest mulig, for det må overhodet ikke forekomme noen slags kritikk om dette. Og dette er litt snodig, for i en helt annen forbindelse, nemlig etter 22/7 i fjor, så sto jo Jens frem og sa at det vi må jobbe videre med er nettopp åpenhet og demokrati. Men det gjelder tydeligvis bare i de saker hvor han tror han har kontroll. Ellers så gjelder det ikke i det hele tatt.

           Men det er helt tydelig at Jens ikke har satt seg inn i grunnloven, og der står det at ytringsfriheten er nesten hellig i vårt land, og skal ikke knebles. Men hva er det så Jens gjør selv? Jo han går mot vår egen grunnlov og knebler alle som våger og komme med kritikk av den tåpelige politikken han for tiden fører, særlig om sykehusene i landet. 

Det er mange ganger jeg har blitt forbauset over folk sine oppfatninger av politikere her i landet. Det gjelder politikere i en kommune, så vel på stortinget og regjering.

I en kommune så kan det oppstå en situasjon hvor man dundrer løs på ordføreren i en eller flere saker. Men likevel, når et er valg til kommunestyret, så ser det ut som folk har glemt all motstand mot det partiet som ordføreren tilhører og atter en gang, så blir dette partiet det som beholder makta i en kommune. Slik er det også med en statsminister. Nå for tiden så er det Jens Stoltenberg som innehar dette vervet. Og for tiden så blåser det full storm rundt øra på ham, på grunn av saken med alle de barna som skal sendes ut med tvang fra Norge. Men likevel så kan man være sikker på at når det blir valg til stortinget om ett års tid, så kommer folk til å stemme nettopp på Ap og Jens. Glemmer folk så lett? Og hvorfor er det slik?

           Mye av årsaken tror jeg finner i at det er kvinner i alle aldre, som synes Jens er så kjekk å se på, at de ser helt bort fra den kyniske politikken han har ført i en årrekke. Det er noe som heter at kjærlighet gjør blind. Og at man glemmer alt annet når Jens drar rundt på valgkampturne. Da er borte vekk det man har sagt i heftige debatter både om asylbarn og monstermaster i naturen. For da er man så blind på begge øya, at man må stemme på kynikeren Jens. Jeg tok opp dette tema med en dame jeg kjenner svært godt, og når jeg sa at den som er hovedansvarlig for all den elendigheten som rår for tiden, er og blir Jens, da fikk jeg til svar, at det var ikke tale om, for han var jo så kjekk at det var umulig at han kunne stå bak noe sånt. Det er da jeg spør: Hvor blind går det an å bli? Hvor naiv går det an å bli? Hvor dum går det an å bli, når man tror blindt på det han har sagt om å være mer human etter 22/7, når han viser at er det noe han ikke er så er den å være human. Han er rett og slett den største kynikeren som noen gang har vært statsminister i dette landet. For ham så er det bare en ting som teller: At han og Ap skal beholde makta for enhver pris, alt annet teller ikke. Så det er mitt håp om at denne saken med asylbarna, får folk til å få opp øya og virkelig våkne opp og se hva slags type Jens egentlig er. Det er mitt håp og min drøm, at han en gang for alle forsvinner både som statsminister og stortingsrepresentant. Men det er egentlig for mye å drømme om, så lenge vi er en haug med naive folk dette landet.

Jeg leser at politiet endelig har tatt selvkritikk etter det som skjedde den 22/7. Og det var på tide. Granskningen av politiet internt har avdekket 54 punkter som det gikk galt på. Og det er meget alvorlig.

Mye av grunnen til at det gikk skikkelig galt den dagen, kan man rett og slett tilbakeføre til ett eneste punkt, og det er at regjeringen ikke har prioritert politiets oppgaver i noen grad i mange år. Dette fordi man har lullet seg inn i en drømmeverden, hvor man trodde at man var så trygge i vår lille bit av verden, og at ingenting ville skje av en slik karakter her i landet. Men det har vist seg at dette var fullstendig feil. Jeg leser også at en av bistandsadvokatene har tenkt å anmelde politiet for tjenesteforsømmelse, og det er greit nok. Men det er ikke riktig vei å gå.. Hvorfor?

           Det er blitt påpekt flere ganger, at så lenge ikke lederne i politiet ikke visste hva de skulle gjøre i en slik krisesituasjon som oppsto denne grufulle dagen, da må det bli slik det var. Og nå er vi fremme ved mitt hovedpoeng: Når politiet ledes av en politimester som kun er utdannet som jurist, da må det bli galt. Dette fordi en som er utdannet til jurist, har utdannelsen sin fra et juridisk fakultet, og har sittet fordypet med nesa godt nede i en lovbok, men ikke noe mer. Men når vedkommende er ferdig utdannet, så begynner vedkommende og klatre oppover i systemet innen politiet i en eller annen overordnet stilling. Men vedkommende har null erfaringer innen selve yrke, det å være et politi. Vedkommende vet ingenting om hvordan den enkelte gruppe innen politiet jobber, og har da heller ingen anelse om hvordan man skal håndtere en krisesituasjon. Dette blir akkurat som å sette en smed til å bli baker. Det må gå galt. La gå at man har en øverste sjef som blir kaldt politimester, men vedkommende må ha i sin nærhet, en person som kjenner politiet innenfra, og vet hva som skal gjøres en hver situasjon, og lytte til det vedkommende sier. Samt at det må trenes på den enkelte politi om hva som skal gjøres en slik situasjon som oppsto denne dagen. Med andre ord: For å låne noen ord fra Nils Arne Eggen sin bok, ”godfoten” som kom ut for noen år siden. Han sier det rett ut, at det enhver organisasjon IKKE trenger er en haug med bindersflyttere, men man trenger folk som har kompetanse på den jobben som skal gjøres. Og det er helt riktig det han sier her.

           Derfor så er det høyst nødvendig at politiet blir tilført nok ressurser til å kunne gjøre sin jobb skikkelig, med nok utstyr, og nok av tid til å trene på å bli et skikkelig politi. Ellers så blir det akkurat slik det var før 22/7, og det var ille.

Jeg ser at det raser en skikkelig heftig debatt om dette med at 450 barn skal sendes ut landet. Ikke fordi de har gjort noe galt, men man påstår at deres foreldre har ulovlig kommet hit til landet. Dermed så må også disse barna ut av landet. Hvorfor er det slik?

Denne situasjonen er oppstått fordi vi har et parti i landet, som har sittet med makten altfor lenge, helt fra 1935 og til i dag. Og dette partiet er Arbeiderpartiet. Et parti som en gang i tiden ble stiftet av ærlige arbeidere som var lei av de slavevilkår som rådde før det ble stiftet. De ville ha mer human arbeidstid og humane arbeidsforhold. Altså ren sosialisme. Men det var den gang, slik er det ikke i dag.

           I dag så fremstår Ap som det verste arrogante partiet som noen gang har sittet med makten. Og de fremstår slik at alle skal tro at dette er et parti som aldri gjør noe feil. Det er så feil som det går an. Og ikke nok med det, hver eneste gang det blir avdekket at partiet har gjort en feil av dimensjoner, så er de temmelig raske til enten og legge skylda på andre, eller dekke over det hele. Det har vært svært mange saker opp igjennom årene, jeg skal ikke gå i detalj om det her. Men bare så fast at slik er det blitt. Nå om dagen så er det som sagt en meget sterk debatt om dette med de barna som skal sendes ut med tvang som går igjen i alle fora og alle de former for media som rår. Og grunnen til at denne debatten kommer nå, er fordi folk over hele landet endelig har fått øya opp for den kyniske politikken som Ap for tiden fører mot disse barna. Før så sto Ap for en human politikk når det gjaldt innvandring og asyl i dette landet, men det var før det gikk opp for ledelsen i Ap at de hadde gjort en gedigen feil, og da måtte de skynde seg og dekke over denne feilen.

           Feilen er, som jeg har sagt før, at ledelsen i Ap ble så langt tilbake som i 1987 advart mot Frp. Om at hvis man ikke tok dette partiet på alvor, så ville det en dag bli såpass store at de ville bli en trussel mot Ap og deres makt som et regjeringsparti. Men ledelsen i Ap ville ikke høre på det øret i det hele tatt, inntil de for et par år siden våknet. De våknet fordi meningsmålingene viste på et tidspunkt at Frp virkelig kunne utfordre Ap om makten i landet. Og dette måtte de gjøre noe med. Det var da en eller annen i toppen i Ap fikk den ”lure” ideen at de skulle ta etter Frp i deres syn på innvandring og asylpolitikk. Og vi fikk en rekke saker hvor politiet i et stort antall troppet opp i boligen til folk som bodde her ulovlig, og midt på natta kastet dem ut ikke bare av hjemmet, men også ut av landet. Det var etter metoder som ikke har vært brukt i landet siden Gestapo herjet under krigen. Dette ble gjort, fordi da mente man at man hadde bevist hva som kom til å skje hvis Frp kom til makta. Og det ville man unngå for enhver pris. Men Ap gikk rett i fella. For i mellomtiden så har Frp snudd i dette tema som heter innvandring og asylpolitikk. Og i dag, så sier de at de aldri ville bruke slike metoder som det Ap står for. Ap fører denne politikken, fordi de tror at de på denne måten skal få mange til å stemme på Ap i stedet for på Frp. Men det har slått helt feil, som vanlig. Fordi det lønner dårlig og å jobbe i desperasjon, det går som regel galt. Noe som nå er bevist gjennom den klønete politikken som Ap for tiden fører ovenfor disse barna. Men å få ledelsen i Ap til å få forstå hvor dumt dette er, er omtrent umulig. Det er umulig. Fordi vi har en leder og statsminister, som når han har fått en ide i hodet, så skal den gjennomføres uansett. OG det er dumt.

Jeg ser det raser en debatt om det som skjedde i Holmenkollen nå sist søndag på selveste Holmenkollsøndagen. Det var svært lite folk der, og grunnen til det, var helt feil priser for å være der. Hvorfor skjedde dette? Grådighet.

Det er et velkjent fenomen, som oppstår en gang i blant. Og det er at man tror at man har et så godt produkt at man kan sette den prisen man vil på det, og folk vil strømme til. Men det er helt feil. Riktignok så er dette med Holmenkollsøndagen noe som alle må få med seg, det har blitt en tradisjon at så å si alle må i Holmenkollen en søndag i året. Det er en tradisjon som går langt tilbake i i tiden. Men det er ikke dermed sagt at man kan ta en hvilken som helst pris for at folk skal strømme til i tusenvis. Det fikk vi bevist nå på søndag.

           Det blir akkurat som det man tror at man har et godt produkt, som kan selges uansett pris. Det er feil. Det ble i mange år sagt på fleip at man måtte betale 10.000 kroner for stjerna som satt på radiatoren på Mercedes biler. Det var en fleip med litt sannhet i. For det var i mange år, kun de rikeste som hadde råd til en Mercedes. Men når det gikk opp fabrikken at de holdt på å bli utkonkurrert på bilmarkedet, da ble prisen plutselig senket radikalt, og det ble solgt langt flere biler enn noen gang før. Det viser bare at konsernet som lager Mercedes hadde lært at man kan ikke ta en pris uansett, så vil folk strømme til å kjøpe disse bilene. Prisen må være riktig. Og du ser det på mange ting. Du ser det ikke minst i dagligvarehandelen, det tror man at folk er jo nødt til og ha mat, ergo så kan man ta den prisen man vil, og folk vil komme til butikken, uansett. Men hvorfor er det da så mange som reiser til Sverige og handler mat? Jo, fordi der har man skjønt at det er på pris man kan klare å utkonkurrere nordmenn. Og det er helt rett. Og slik er det med mange, mange ting i vårt samfunn. Det handler rett og slett om en ting: Ikke å havne i den fella som heter grådighet, for da går det galt. Det er bevist gjennom det som skjedde sist søndag i Holmenkollen. Må det bli siste gangen vi opplever noe slikt.