Utenriksminister Børge Brende har nettopp lansert det nye utviklingsprogrammet Fisk for utvikling (Ffu). Regjeringen fremhever «fattigdomsbekjempelse gjennom matsikkerhet, bærekraftig forvaltning og lønnsom næringsvirksomhet» som det overordnede målet for programmet. Det vil omfatte både småskalafiske, produksjon tilknyttet industrielt fiske og oppdrett. Havbruk er også et hovedtema når nærings- og fiskeriminister Monica Mæland besøker Tanzania og Kenya denne måneden.
For fiskeristormakten Norge har det vært naturlig for oss å bruke vår kompetanse på fiske og havbruk i utviklingspolitikken. Vi har gjort oss mange erfaringer siden det første norske, statlige bistandsprosjektet noensinne. Det skjedde i 1952 i India med fiskeriprosjektet i Kerala. Prosjektet ble kraftig kritisert for store sosiale og miljømessige skadevirkninger. Allerede da viste det seg at det er problematisk å overføre norsk kunnskap uten videre. Fiskeriene og samfunnet rundt fungerer som regel helt annerledes enn i Norge. Og det krever god innsikt i lokale forhold for at utviklingsprosjekt skal lykkes.
Når regjeringen har valgt en satsing med klare utviklingsmål, forventer vi et grundig forarbeid. Og det bør være basert på relevant kompetanse, slik at faren for nye feilslåtte fiskeriprosjekter minimeres. Norge bør inkludere målrettede tiltak for å fremme likestilling mellom kvinner og menn i Fisk for utviklings-programmet. Dette er i tråd med det vi i Norge anser som en vellykket nasjonal utviklingsstrategi. Dessuten er det stor, tverrpolitisk enighet om at høy grad av likestilling mellom kjønnene er en forutsetning for utvikling og fattigdomsreduksjon.
Et flertall av verdens absolutt fattige er kvinner. Det er kvinner som tradisjonelt har hovedansvaret for å skaffe og tilberede mat til familien. Kvinner er i stor grad sysselsatt i oppdrettsnæringen og i uformell sektor knyttet til bearbeiding og salg av sjømat. Det er også kvinner som formidler kunnskap om betydningen av fisk som proteinkilde og del av et sunt kosthold. Derfor er det skuffende at regjeringen ser ut til å være totalt kjønnsblind i det den så langt har presentert om Fisk for utviklings-programmet. Det ser ut til at den er like blind når det gjelder hvem de fattige er, til tross for at nettopp fattigdomsbekjempelse er det overordnede målet.
I Mosambik støtter Norge et nytt fiskeriprogram hvor matsikkerhet og fattigdomsreduksjon vil stå sentralt. Målet med programmet er å øke kvinners deltakelse som økonomiske aktører i fiskeri- og akvakulturnæringen. Vi forventer at de samme målene også gjennomsyrer andre deler av Fisk for utviklings-programmet. Og vi forventer at dette kommer klart og tydelig fram i beskrivelsen av hele programmet. FOKUS bidrar gjerne til å kvalitetssikre arbeidet videre.
På slutten av 1970-tallet visste lokalsamfunnet på Paracas-kysten i Peru at Norge var et lite land i Europa og en stor fiskerinasjon. Ved hjelp av norske båter hadde den peruanske flåten med fiskebåtene utviklet seg til å bli den største fangstmengden i verden i 1969. Men overfiske førte nesten til et sammenbrudd i næringen i begynnelsen av 1970-årene. La ikke historien bli gjentatt.