Av og til leser jeg artikler jeg synes det står mye fornuftig i, men så butter det allikevel. Et eller annet, og noen ganger tar det litt tid å finne ut hva det er. Slik var det da jeg leste Aslak Sira Myhres tekst ”Ikke følg drømmen din” i Dagsavisen i dag (01.09.). For jeg er jo så enig når Sira Myhre skriver ”mesteparten av livet er helt vanlig”. Og jeg er enig i at ” vi tenker mer enn nok på oss sjøl som det er”. Jeg er enig i at det er undervurdert å være snill. Men viktigere enn å fortelle folk at de skal være snille, er det å være det selv. Det lærte jeg av moren min, og ikke av det hun sa. Men altså, på tross av alt jeg er enig i, butter når jeg leser teksten, for ingen skal få meg til å gå bort til noen å be dem om å la være å følge drømmen sin, uansett hvor dum jeg måtte synes at den er, hvor unyttig den måtte være.
Hvorfor det? Antakelig fordi jeg selv har vært en av disse drømmerne. I et par av de tidlige bøkene mine er det skrevet inn en gutt i ti-tolvårsalderen, det er vinter, han har på seg ei blå dynejakke og står aleine på et busstopp og venter på bussen. Det er et ensomt bilde, men jeg veit at den gutten hadde en drøm. Bare i korte øyeblikk turte han å vedkjenne seg den, han ville bli forfatter. Det var en nesten umulig drøm i hans verden, han så ikke en levende forfatter før han hadde passert femogtjue. Likevel, han hadde den drømmen, han må ha fått den fra bøker han leste, for han lånte mengder av bøker på biblioteket.
Jeg røper antakelig ingen stor hemmelighet når jeg sier at den gutten var meg. Når jeg skreiv ham inn i et par av de første bøkene mine, var det på sett og vis i takknemlighet til ham – og for å fortelle ham at dette gikk jo. Vi fikk det til. For å finansiere den drømmen, har jeg gjort mye nyttig arbeid av det slaget som Sira Myhre nevner, ikke minst har jeg jobbet mye i helsevesenet. Jeg har aldri sett på det som et ”offer” eller som ”uverdig” arbeid, tvert imot. Ofte kan jeg tenke at jeg har gjort mer nytte for meg i helsevesenet enn i litteraturen. I gode øyeblikk er jeg ganske stolt av begge deler. Men bare den ene delen er utskiftbar. Det er mye nyttig arbeid jeg kunne gjort, jeg kunne kjørt T-bane eller buss, for eksempel. Men jeg kunne ikke latt være å skrive. Det vil si, det kunne jeg selvfølgelig, men da hadde jeg vært en helt annen.
Jeg lurer på hvordan det ville vært for den gutten om selveste direktøren for Nasjonalbiblioteket hadde kommet bort til ham og bedt ham om ikke å følge drømmen sin. Ikke bare var han direktør for Nasjonalbiblioteket, han var også den tidligere suksessombruste sjefen for Litteraturhuset i Oslo. Kanskje ville han sagt at ”mesteparten av livet er helt vanlig”, og det jeg lurer på er om ikke den gutten ville sett på ham og spurt ´hva er det som er ”vanlig” for deg´? For den gutten var nokså smart, og han visste godt at vi levde i et klassesamfunn, og at sjefen for Nasjonalbiblioteket snakket fra et sted når han sa det han sa, et sted som befant seg veldig langt fra den virkeligheten den lille gutten levde i.
Derfor butter det, tror jeg, for jeg er jo så enig med Sira Myhre at vi lever i en tid og i en verden som oppmuntrer til helt skrudde drømmer. Det fantes ikke Idol i vår tid, vi slapp å drømme om å komme på TV, og idealet i samfunnet vi vokste opp i var ikke å skinne i spotlighten. Det Aslak Sira Myhre skriver om er egentlig den rådende ideologien som former drømmene, men en gang må han jo ha vært litt av en drømmer selv. Ingen vil vel finne på å legge ned all sin arbeidskraft i et mikroparti på venstresida uten å ha en stor drøm? Jeg synes Sira Myhre skal finne igjen drømmen sin om å forme et samfunn der lykken ikke måles i antall blitzlys. Da vil drømmene forandre seg også, helt uten at vi trenger å si til folk at det er feil å drømme om noe som er bedre. Det tar seg ikke ut når man er veletablert og middelaldrende.