«Aldri mer 9. april». Det var det de sa, de som hadde opplevd krigen, og de sa det til oss som var to generasjoner yngre, med alvorstunge stemmer og dystre blikk. Jeg er ikke sikker på om de visste hvor døve ørene de talte for var.
Om vi ikke lo av den gamle læreren eller besteforelderen da det blei sagt, lo vi desto mer oss imellom. «Aldri mer 9. april» var en stående vits da jeg vokste opp. Sammen med utsagn om «de harde trettiåra» og «vi som husker krigen», var det klisjeer som mer enn noe markerte at brukeren var ute av tida, og minst like langt borte fra oss som både krig, matmangel og tyske soldater. Riktignok var vi vokst opp under den kalde krigen, men den var nettopp det. En kald krig. Og følelsen vår var at om den blei varm en gang, ville atomvåpen gjøre at antallet soldater med maskingevær på skauen i Norge ikke kom til å ha noe å si for utfallet.
Det er tjuefem år siden muren falt nå, den kalde krigen har blitt erstatta av en rekke små og varme kriger. Det norske forsvaret har endra seg mer på de 25 årene enn noen annen samfunnsgrein, uten at de endringene er blitt diskutert eller forstått i offentligheten. Vi, den generasjonen som lo av 9. april, har aldri hatt noen virkelig diskusjon om den norske våpenmakten og bruken av den.
Det vi lo av den gangen, var kanskje ikke så dumt. Da Norge blei angrepet 9. april var landet uforberedt av mange grunner. Vi hadde en liten hær, dårlig utstyr og var generelt dårlig forberedt på krig. For sikkerhets skyld var deler av offiserskorpset direkte positive til okkupantenes og deres nazistiske ideologi. Men det var ikke bare det. Det var stor forsvarsvilje i 1940. Da ryktene om tyskernes innmarsj kom, meldte unge menn seg til tjeneste i hele landet. Noen blei innrullert, men historiene er flere om dem som blei sendt hjem igjen, eller aldri fant noe apparat eller utstyr å slåss med. Vi hadde verken et folkeforsvar, eller et folkelig forsvar.
Da det norske militærvesenet blei bygd opp etter krigen, handla det ikke bare om å forsvare seg mot en ytre invasjon og, etter hvert, å inngå i NATOs oppbygging mot Sovjetunionen og Warszawapakten. Det handla også om å bygge folk og forsvar sammen. Allmenn verneplikt for menn, repetisjonsøvelser, heimevern og sivilforsvar. Bomberom og flyalarmøvelser. Det var militære grep, men det var grep som bygde på felleskapet. Forsvaret var ikke de få, men de mange. Det var vi som skulle slåss i tilfelle krig, og vi skulle slåss i vårt eget land.
Striden om NATO-medlemskapet splitta landet, men det splitta ikke forsvarsviljen, ikke verneplikten eller den grunnleggende ideen om at det var vi, fellesskapet, folket, som var den viktigste delen av vernet av landet. Og det var nettopp det, vern av landet, som var oppgaven.
Tanken på å sende styrker utenlands for å delta i kriger var fremmed for det store flertallet gjennom hele etterkrigstida. Nå har Norge deltatt aktivt i fire kriger siden 1999, Bosnia, Afghanistan, Libya og Irak. I varierende grad med styrker, fly og støttemannskaper. Samtidig har ideen om folkeforsvar, verneplikt og felleskap blitt latterliggjort og bekjempet. Denne utviklingen har blitt sett på nærmest som en militær naturlov, utskrevet av USA, og bare til å følge, ikke til å stille spørsmål ved. Den 19. mars 2011 blei dette illustrert til fulle, da Norges Storting og regjering besluttet å bombe Libya via tekstmeldinger. I et land hvor hver minste reiseregning i Idrettsforbundet og aksjer eid av stortingspolitikere skal granskes offentlig, anså man det ikke nødvendig å møtes for å diskutere om norske fly skulle bombe Gaddafi fra makta i Libya. Like lite som man er villig til å granske hva som skjedde i etterkant.
Men det var ikke en naturlov vi var stilt overfor, bare en rykning i amerikansk utenrikspolitikk. «Out of area», krigen mot terror, USAs engasjement innenfor NATO, alt endrer seg med økonomi, presidenter og utenrikspolitikken. Det som ligger fast er at Norge er et lite land langt mot nord, med lang forreven kyst, store naturressurser og grense mot Russland. Et land som trenger et felles forsvar og som er i ferd med å miste det.
Stortinget gjør det norske militærvesenet om til en støttekomité for det militær-industrielle komplekset i USA. Forsvarets penger går ikke lenger til soldater, forlegninger eller våpen som kan brukes av et folk i forsvar mot en angriper. Det har vi ikke råd til, fordi vi alltid kjøper det dyreste fra hyllene til den amerikanske våpenindustrien. Sist ut er jagerflyet F35, som i tillegg til å ruinere forsvarsøkonomien først og fremst vil ha en funksjon i nye USA-kriger à la Libya. Vi gjør oss sjøl i stand til å bombe effektivt og delta i angrep, men ikke å forsvare oss mot en invasjon eller en lavskalakonflikt i egne nærområder. Vi vil ikke lenger involvere folket i forsvaret, og dermed bygger vi ned både forsvarsevnen og forsvarsviljen. I stedet gjør vi oss helt avhengige av USAs gode vilje. Ikke som partner, men som vasall.
Vi må stille med vårt dyrt innkjøpte utstyr hver gang de spør, være ivrigst i klassen når neste Libya skal bombes, og håpe at vi i bytte for lojaliteten og innsatsviljen blir beskytta om noen angriper oss. Ifølge forsvarsjefens egne vurderinger kan vi ende som NATOs øst-europeiske partnere, eller Island i etterkrigstida, en base med amerikanske soldater på permanent basis. Det forsvaret vi sverget på å bygge opp etter 9. april forsvinner mellom hendene våre. Om en fremmed makt skulle ta seg til rette i Nordsjøen, på Svalbard eller på norsk territorium ender vi på samme sted som i 1940. Som fortvila og forundra tilskuere.