Feil om legalisering

Mina Gerhardsen, generalsekretær i Actis skriver på NRK Ytring at forbudspolitikken fungerer forebyggende. Gerhardsen henviser til ESPAD-undersøkelsen som viser at færre bruker illegale rusmidler enn i andre europeiske land. Det hun da glatt overser er at de illegale rusmidlene nettopp er illegale i alle landene Norge sammenliknes med.

Svarprosenten til ESPAD-undersøkelsen var på 28 prosent og viser at strenge land og mer liberale land er å finne i begge ender av skalaen på statistikken. Frankrike er blant de fire land i Europa som stadig kriminaliserer mindre mengder cannabis ved beslag og er blant landene som har flest brukere og mest rekruttering.

Dessuten er Norge i Europa-toppen når det gjelder bruk og rekruttering til bruk av methamfetamin. Det er den samme, men strengere forbudspraksis som benyttes overfor brukerne av dette rusmiddelet. Ergo er det meningsløst å henvise til ESPAD-undersøkelsen for å formidle at forbudspolitikken virker.

Forbudet er heller ingen restriksjon, men represjon. Dette er uttalt fra myndighetene en rekke ganger. «Det er viktig å opprettholde en repressiv narkotikapolitikk» sto det på regjeringen.no for få år siden. Represjon er et pent ord for undertrykking. Forbudet umuliggjør innføring av de restriksjoner som vi vet at virker.

Ute i verden foregår nå en legaliseringsbølge. De fleste siviliserte land, Norge inkludert, har i stor grad nedkriminalisert bruk og besittelse av stadig illegale rusmidler. Det man fikk årelange fengselsstraffer for på åttitallet, fører i dag til bøtelegginger. I Nederland, Sveits og Spania er cannabisbruk i praksis avkriminalisert.

Flere land har innført såkalte ruskontrakter og narkotikaprogram med domstolskontroll. Dette er spede forsøk på å erstatte straff med hjelp innen forbudets rammer. Tvangspraksisen medfører at de som skal behandles gjør det fordi de er avslørt snarere enn at de som har problemer prioriteres.

Narkotikaprogram med domstolskontroll medfører økning i mengde straff og tvang generelt, men gir selvsagt bedre behandlingsresultater ettersom alle som ble tatt slett ikke hadde problemer med rusmidlene. Tiltak iverksettes her fordi myndighetene anser den alternative rusmiddelbruken som pr. definisjon et problem.

Portugal har gjennomført en avkriminaliseringsreform for 15 år siden. I New Zeeland har de valgt å regulere såkalte syntetiske stoffer for at salget skal være restriktivt og for at selgerne skal bevise at stoffene de selger ikke er så veldig skadelige. Dette på bekostning av at kriminelle nettverk får styre salget og der myndighetene må bevise hvor skadelige stoffene er.

Ethvert rusmiddel kommer i de skadeligste og sterkeste varianter under forbud. Uruguay har legalisert cannabis og det foregår avkriminaliseringsreformer i flere Latinamerikanske land. I USA har 21 stater legalisert cannabis til medisinsk formål. 5 delstater har de siste årene legalisert cannabis til fritidsbruk, på linje med salg av alkohol.

I stadig flere internasjonale avisartikler skrives det om at himmelen likevel ikke falt ned der cannabis ble legalisert. Noe også politiet i Colorado og Washington nå bekrefter. Endringene i kriminalitet, skader og negative konsekvenser går stort sett i riktig retning og de er mikroskopiske.

53 prosent av den amerikanske befolkning støtter nå forslaget om legalisering av cannabis og debatten om de andre rusmidlene har eksplodert. Det sier seg selv at de ruspolitiske reformene vil være gjenstand for fødselsproblemer de første årene.

Statene prøver seg fram og venter på evalueringer før de foreslår nye endringer. Innenfor legale rammer er ruspolitikken dynamisk, under forbudet er den mer sementert. De små endringene viser at regulering innenfor lovens rammer er minst like forsvarlig som forbudspolitikken. Også når det gjelder forebygging.

Forskjellen er at man får mer penger til forebygging og behandling når stoffene er legale. For da går penger som ellers tilfaller illegale miljøer inn i statskassen i form av skattepenger.

Er det noe USA i utgangspunktet er dårlige på så er det regulering av rusmidler. Her kan Norge velge å gå foran. Vi har et vinmonopolsystem og en restriktiv medikamentforskrivningspraksis som amerikanerne nok skal lære å misunne oss.

Går vi foran med den type regulering, vil vi kunne vise til de beste resultater og således være et foregangsland for resten av verden. Hele verdens narkotikapolitikk skal opp til revurdering i FNs generalforsamling i 2016. Så hva venter vi på?